Samfundsvernet
- Må ikke forveksles med den samtidige Samfundshjelpen
Samfundsvernet, også kjent som Norsk Samfundsvern eller Norges Samfundsvern var en en norsk borgerlig militærorganisasjon som var rettet mot arbeiderbevegelsen. Organisasjonen ble opprettet i 1923 av offiseren Jan Theodor Kielland, og ble fra 1925 ledet av offiseren Ragnvald Hvoslef, tidlgere sjef for Hans Majestet Kongens Garde (1915–1917) og militærattaché i Washington (1918–1919).
Organisasjonen hadde da Hvoslef ble leder rundt 3000 medlemmer, fordelt over hele landet. Senere skal det ha vært mellom 8000 og 12 000 mann med som reservepoliti.
Det var særlig to forhold som lå bak opprettelsen:
- den økende tilslutning blant arbeidere for kommunistiske strømninger og dermed frykt for en rød revolusjon,
- politiets og forsvarets svekkede posisjon i samfunnet.
Den var en væpnet organisasjon som skulle bekjempe et eventuelt forsøk på å overta samfunnsmakten fra arbeiderbevegelsens side, enten dette kom i form av et revolusjonsforsøk «nedenfra» eller som et kuppforsøk «ovenfra», dvs. fra en «ytterliggående» regjering. Organisasjonen var tuftet på dyp mistillit til statsmyndighetene og ble vesentlig ledet av offiserer.
Medlemmer var vanlige privatpersoner som ikke nødvendigvis hadde militær eller politi-bakgrunn. Hvert nytt medlem måtte ha to faddere. Organisasjonen ble finansiert gjennom frivillige bidrag, og ble støttet av både bankvesenet og næringslivet.
Organisasjonen drev skyteøvelser og trente på gatekamp i Nordmarka og på øyene i Oslofjorden under instruksjon av offiserer som hadde meldt seg til tjeneste.
I henhold til politiloven av 1928 kunne Samfundsvernet anvendes som reservepoliti. En del av Samfundsvernet var utgangspunktet for organiseringen av Leidangen, som fra 1931 drev en lignende virksomhet.
Da det i 1935 ble brakt på det rene at Samfundsvernet drev militærøvelser med hærens materiell, ble organisasjonen oppløst.
Kilder
- Samfundsvernet i Store norske leksikon
- Ragnvald Hvoslef i Norsk biografisk leksikon
- Emberland, Terje og Roughthvedt, Bernt: Det ariske idol, side 199. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-22964-6