Sandefjord brannvesen
Sandefjord brannvesen har røtter tilbake til branninspektørstillingen fra 1767 og framover. Denne artikkelen konsentrerer seg foreløpig om tiden fram til rundt 1950.
Brannberedskapen hadde på begynnelsen av 1700-tallet (1701) 150 innbyggere å beskytte. Hundre år senere (1801) var antallet steget til 373, og under et halvt århundre etter var det mer enn doblet. I 1845 hadde Sandefjord 794 innbyggere og 117 bygninger å beskytte mot brann.
Litt om Sandefjords brannberedskap i «gamle dager»
Sandefjord hadde en branninspektørstilling helt tilbake til 1767.
I en oppgave fra branninspektøren i 1815 hadde ladestedet følgende brannredskaper:
- Sprøyte nr. 1 i tålelig stand med 1 slange
- Sprøyte nr. 2, gammel og meget skrøpelig med 1 slange som var meget skrøpelig.
- 1 «branhake» i god stand og en ny lykt.
Ser man på en senere oppgave fra branninspektøren i 1828, har det blitt en klar forbedring i tilgjengelig utstyr:
- 1 sprøytehus i god stand, malt og kledd
- 1 brannbrønn med 2 pumper
- 1 sprøyte nr. 1 og en mindre nr. 2, begge med dobbelt slange og i god stand
- 4 kobberklemmer til slangene
- 2 brannhaker
- 6 brannspann
- 1 brannlykt
- 2 par hansker
- 1 blikkspann til olje
- 1 brannkar med slede og sjakler
Byvekter
I 1818 ble det besluttet å opprette en vekterstilling med årlig lønn på 70 spesiedaler samt vekteruniform. Byvekterens oppgave var blant annet å patruljere i gatene og varsle brann. For å føre kontroll med at vekteren gjorde sin plikt, skulle innbyggerne etter tur passe på at byvekteren gjorde jobben sin. Branninspektøren hadde ansvaret for organisere inspeksjonen til ubestemte tider om natta. Man var på den tiden var det stor redsel for å at det skulle begynne å brenne, og det var sågar forbudt å røyke pipe på åpen gate!
At det på denne tid var meget strengt og stor redsel for ildsvåde kan sees av at det på den tid var forbudt å røke sigar på åpen gate.
Sprøytehus
Byens første sprøytehus stod ved krysset av Kirkegata og Torggata fram til 1854. Da ble dette revet og nytt oppført i Rådhusgata, der som Hvalfangstmuseet nå ligger.
Omorganisering
Den 31. juli 1858 flyttet byens første byfogd og politimester til Sandefjord (fra Larvik) og dermed fikk brannvesenet en fast ledende hånd. Politimesteren fikk straks i stand en mer tidsmessig ordning med faste øvelser for mannskaper med materiell.
Noen av byens innbyggere ble utnevnt til deltagere i Brannkorpset og bestod av i alt 129 mann fordelt på 3 sprøyter:
Sprøyte nr. 1: 27 mann
Sprøyte nr. 2: 39 mann
Sprøyte nr. 3: 38 mann
Redningskorps: 25 mann.
I 1866 ble der også opprettet et seilkorps, et nedrivningskorps og noe senere også et ordensvern. De skulle møte ved brann etter varsling ved stormringning med kirkeklokkene. Siste gang kirkeklokkene ble benyttet til slik varsling var ved brannen i Storgata 1915.
I 1877 fikk Sandefjord også et fast brannkorps, bestående av 1 overbrannmester og 4 konstabler, derav 1 rørlegger og det ble også ansatt 8 reservemenn.
Varsling av brann på 1800-tallet
Den aller største utfordringen når det begynte å brenne et sted, var å få brannmannskapene varslet og fram til brannstedet. Varslingen foregikk bl.a. med kraftig ringing med kirkeklokkene.
I 1851 hadde det blitt oppnevnt en trommeslager, som ved brann skulle gå rundt i gatene og slå trommehvirvler og på den måten varsle folk om at det var brann. Når vekteren om natten oppdaget brann, skulle han vekke trommeslageren, som så skulle kle på seg og gå rundt med tromma. Mannskapene bodde også spredt, og innen disse fikk samlet seg ved sprøytene og kunne begynne å slukke, hadde det gått lang tid.
Brannstasjoner
Den første brannstasjonen i Sandefjord lå på hjørnet av den gamle Kirkegata og Langgaden/Kongens gate. Denne tjente også som bolig til overbrannmesteren.
I 1885 ble det bevilget penger til innkjøp av en ny brannstasjon og det var Rådhusgata 16. Her var det også bolig for overbrannmesteren, men det var også plass til telefonsentral, bibliotek og husflidstue.
I 1889 ble der opprettet en slangestasjon i Grønli, i et skur i Kamfjordgata 40. Her var det plassert en slangekjerre med materiell. Denne stasjonen var i behold til langt ut på 1920-tallet.
I 1904 fikk byen ny brannstasjon i Kirkegata 6 (senere Rådhusgata 17), ved kjøp av den nyoppførte fabrikkbygning til Maskinfabrikken "Nordmanden».
Utviklingen på første del av 1900-tallet
- I 1904 ble det innkjøpt brannhjelmer til de faste mannskaper og 3 år senere også til reservemannskapene.
- I 1905 ble det innlagt telefon i brannvakten.
- I 1906 ble den gamle branntelegrafen erstattet med det moderne signalapparat med automatisk oppringning av mannskapene. Samme år får også vannverket sin første hydrant (i Pukkestad).
- I 1907 får brannvesenet utrykningsvogn og 2 hester, og året etter brannslede og nye ullseil.
- I 1910 ble det innlagt elektrisk lys i alle brannmeldere.
- I 1925 fikk byen sin første brannbil av typen «Dennis». Bilens motor var på 45 hk. og hadde kompakt gummi. Mannskapene måtte nå ha sertifikat, noe ingen av mannskapene den gang hadde. Det ble søkt formannskapet om at mannskapene måtte få dekket utgiftene til dette. Resultatet var at formannskapet bestemte at bare tre mann skulle ha sertifikat, en på hver vakt.
- I 1945 overtok brannvesenet en innelukket bil, Mercedes Benz, etter tyskerne. Denne ble bygd om.
- I 1950 ble det innkjøpt ny brannbil med kombinert lav- og høytrykkspumpe.
- I 1952 ble det innkjøpt en stigebil. Dette var nødvendig etter at kommunen hadde besluttet at man kunne bygge i 4 etasjer.
- I 1952 ble det også anskaffet en sjøbrannsprøyte som fikk navnet «Sprøyt».
Sandefjords første brannbil
Stigebil
Brannbåten "Sprøyt"
Tiden etter ca. 1952
Den senere utviklingen ved Sandefjord brannvesen er at de holdt til i Kirkegata 6 helt fram til 1999. Da flyttet de til nåværende brannstasjon i Hystadveien 9.
Kilde
- Basert på et utdrag av det upubliserte hefter «Sandefjord Brannvesens historie 1830 – 1965» fortalt av brannmester Ole Jensen.
|
Artikkelen inngår i Sandefjord Lokalhistoriske Senters prosjekt på Lokalhistoriewiki. Wikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |