Setring i Trøndelag

Setring i Trøndelag er i Frostatingsloven beskrevet både i allmenningen og "innastavns" (innafor merket, altså staven) mellom utmarka på gården og allmenningen. Landsloven sa at alle som vil kunne ta seg seter i allmenningen og være der om sommeren.

I Norge har det vært setring i lange tider, trolig like lenge som jordbruket tok til i landet. Både i vikingetiden og i middelalderen var setring kjent. Olav den Hellige overnattet i et sel i Valldal, da han i 1029 var på vei til Gardarike. Tufter etter setre er blitt funnet i den norske fjellheimen fra år 600-800 e.Kr. Rundt 1850 var det ca. 50 000 setre i drift i Norge. Hundre år senere var tallet 20 000. Tallene for 1992 viste 2500 setre i vanlig bruk. Formålet med setringen har hele tiden vært å verne om jorda hjemme på gården, og utnytte utmarksressursene.

Setringens utbredelse

Da kaptein Heramb reiste rundt i Trøndelag i 1811, fikk han vite at i de fleste bygder var det vanlig med seter. De fleste kyrne ble med på setra. I Fosen og på Frosta var det det sjelden at man hadde seter. Dette henger sammen med beliggenhet, topografi og den naturlige frodigheten på disse stedene. Det var ikke det samme behovet for å ha seter. Noen få gårder på Frosta leide seg sommerbeitei Leksvika, på den andre siden av Trondheimsfjorden. Langs kysten av Trøndelag var det sjelden at gårdsbrukene drev med setring. På Ytre-Vikna i Nord-Trøndelag, hendte de at de flyttet husdyra til andre øyer for å nyttiggjøre seg vegetasjon der. Fra øya Borgan flyttet de husdyra på beite på Kalvøya.

For å skaffe til veie mer beite, var det viktig å drive med lyngbrenning på våren. Vitenskapsmuseet, NTNU, har drevet med lyngbrenning på Kalvøya i de siste tiårene som et ledd i å skaffe økt kunnskap om vegetasjonens respons på lyngbrenningen. På Oppdal hadde de rikelig med utmarksbeite, og de hadde seter like ved gården. Kvaliteten på beitet er så godt på Oppdal at det både gir mer melk og større kyr en andre steder. I Orkdal økte innmarka så mye i utbredelse at det gikk på bekostning av utmarka. For Melhus er setringen av relativ ny dato enkelte steder, og matrikkelen fra 1723 som inkluderte setre, bekrefter dette. Fra rundt 1850 ble det mer vanlig med setre i Melhus, og bøndene kjøpte opp eiendommer for dette formålet. Tufter av setre kan bekrefte at det har vært variasjon også i en kommune hvor setring har vært utbredt gjennom tidene. Økt folketall i byene førte til økt rift om utmarksresursene, slik at setre ble gårdsbruk enkelte steder, og setrene ble anlagt lengre borte fra gården.

Kilder og litteratur

• Dybdahl, Audun. Trøndelags historie. Utg. Tapir akademisk forl. 2005. Digital versjon på Nettbiblioteket.