Sjelebad

Sjelebad var en rituell handling der man tok et renselsesbad, særlig etter kontakt med de avdøde. Mest sannsynlig ville et slikt sjelebad ha blitt utført etter selve haugleggingen. Det er særlig Rogaland som har fastholdt minnet om sjelebad, likeså kan det ha vært utbredt flere steder i Norge med varierende utførelser og praksiser. Sjelebad anses som en del av den rituelle dødsfesten og kan ha vært en essensiell del av gravleggingen allerede i den norske sagatiden.

Å delta i likferd og være med å berøre avdøde var problematisk i den forstand at man hadde kontakt med de dødes verden, noe som ble ansett som «farlig». Dermed måtte dette «farlige» renses bort. Det fantes flere metoder for å gjøre dette; linfrø kunne strøs rundt huset, samtidig som velluktende løv og planter kunne bli brukt som renselsesmidler. Likevel var bruk av vann og ild mest sannsynlig det som var mest utbredt. Sjelebadet ville i hovedsak ha blitt utført i badstuen på gården. Vi vet også fra flere gavebrev fra og med senmiddelalderen at «sjelebad» også ble gitt til de fattige. Her ville de fattige få mat og drikke og ta et bad. Dette ville ha en «rensende» effekt på både giverens og mottakerens sjel.

Sjelebad er også et kjent fenomen fra Tyskland som en renselsesskikk ved begravelser.