Solvang internat

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Denne artikkelen er del av et studieprosjekt, med sluttdato 27. mai 2025. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Solvang internat (også kjent som Sarnes internat) var en internatskole lokalisert på Sarnes i Nordkapp kommune, som opererte fra 1958 til 1971. Etter nedleggelsen av internatvirksomheten, ble også bygget brukt til en rekke ulike formål frem til rivningen av bygget startet i 2023.

Byggingen

Internatvirksomheten i Finnmark kom i gang lenge før Solvang internat ble opprettet. En intensivering av internatbyggningen i Finnmark fra så tidlig som 1905 kan sees i sammenheng med blant annet sikkerhetspolitikk i nord gjennom å vise en norsk suverenitet og fornorskningspolitikk, samt utvikle skoletilbudet i Finnmark. Under andre verdenskrig ble de fleste skolebygg, inkludert internatene, brent ned i Finnmark og skolegang i fylket kom dermed til en liten stopp. Etter krigen var over kom de fort i gang med skolegangen igjen i Finnmark.

Skolegang på Sarnes, i likhet med andre plasser i Nordkapp kommune, var i gang allerede høsten 1946. I 1947 kom en internatskole i Repvåg i gang, noe det var delte meninger om. Allerede samme år som internatskolen var i gang i Repvåg, hadde skolestyret i Nordkapp et møte hvor de hadde et klart standpunkt om at de ønsket Sarnes som fremtidig sted for kommunens internatskole. Til tross for dette standpunktet, ble internatvirksomheten værende i Repvåg inntil videre. Sarnes var heller ikke det eneste alternativet for plassering av kommunens internat. Både Kåfjord og særlig Storbukt ble vurdert som alternativer for plassering av internatet.

Sommeren 1953 kom kommunestyrer til slutt frem til at det var på Sarnes kommunes internat skulle bygges, tross skolestyret ønske om Storbukt som lokasjon. Avgjørelsen ble blant annet begrunnet i jordbruksdriften på Sarnes, som kunne supplere internatets behov for melk, kjøtt og fisk. Internatet kostet 1,5 millioner kroner og sto klart i 1957. Den 25. oktober 1958 ble internatet innviet og fikk navnet Solvang.

Skolehverdagen/Internattilværelsen

Elevene som bodde på Solvang kom fra flere plasser i Nordkapp kommune. Deriblant Kåfjord, Laholmen, Lafjord, Gullgammen, Mannskarvika og Repvåg Fra disse småplassene på kysten i Nordkapp kommune ble ungene fraktet med båt til Sarnes, ofte gjennom hardt vær med mye sjø og lite sikkerhet. På tiden barna kom til Solvang var enda flere av disse småplassene ansett som "finnebyer", eller små sjøsamiske bygder, og når de ankom Solvang var det norsk som ble fellesspråket. Det gjør at det ikke er utenkelig at fornorskingspolitikken, som en av grunnene til utbyggingen av de første internatene i Finnmark, enda sto sterkt ved åpningen av Solvang.

Få lærere med utdanning.

Lærer Elisabeth Vigre opplevde at barna ikke hadde det så bra på Solvang.

Kristen forkynning var også en viktig del av skolegangen på Solvang.

Lite lærdom om livet i Finnmark, men mye om Oslo.

Syvårs skolegang på Sarnes.

Søndagene?

Kosekveld på lørdager, med god mat, kakao, lek, underholdning og særlig skuespill hadde de ofte.

Etter skoletid og lekser var gjort ble tiden ofte tilbrakt ute, der ungene lekte i nærområdet rundt internatet på Sarnes.

Tiden tilbrakt på Solvang virket til å variere. Alt i fra fire uker på skolen og fire uker hjemme, til å tilbringe nesten hele året, utenom de ordinære feriene, på internatet. Å være så lenge borte fra forelderen i året ga definitivt et savn. For flere ble nok oppholdet på internatet en fortid man helst vil glemme, mens for andre ble oppholdet på Solvang en tilværelse preget av en velordnet skolehverdag, moro og samhold.

Internatets ettermæle (1971-2005)

Da det ble opprettet en skole i Repvåg ble Solvang internat offisielt lagt ned i oktober 1971, men fungerte enda som skole for åtte barn på Sarnes. Allerede året etter var skoledriften også nedlagt på Sarnes på grunn av få elever, ettersom mange hadde flyttet fra Sarnes de siste årene før nedleggelsen på grunn av den manglende veiforbindelsen til Honningsvåg.

Etter skoledriften var lagt ned kom det både spørsmål og forslag til hva bygget kunne brukes til. Å kunne utnytte bygget til leirskole eller ferieformål var blant annet interesse for allerede i 1973, samme året som formannskapet i kommunen hadde et behandlingsmøte av fremtidig nytte av internatet. Senere samme året ble det bevilget av kommunestyret i Nordkapp at internatet skulle leies ut til Arctica Tourist, et finsk reisebyrå, og dermed skulle internatet bli tatt i bruk igjen etter skolenedleggelsen som et turistsenter. Så lett ble det derimot ikke. Det finske selskapet hadde store planer og god tru på prosjektet, men etter flere hindringer på veien til åpning, og der kommunen selv hadde vært med å økonomisk bidratt til å klargjøre lokalet, bestemte kommunestyret enstemmig og godkjenne formannskapet oppsigelse av leiekontrakten i 1976. Det rettslige rundt oppsigelsen ble først avsluttet i 1980.

En ny interesse for bygget på Sarnes blusset opp igjen på midten av 1980-tallet. Denne gangen var det torskeoppdrett, overnattingssted for sjøopplevelser og hotelldrift som var av interesse. Det bygget opp for kamp mellom de ulike parten om å få eierskap av internatbygget på Sarnes, men det hele endte med at bygget ikke ble solgt allikevel. Kommunen begrunnet dette i at de ønsket å la forespørsler rundt kjøp av internatebygget ligge til en eventuell fastlandsforbindelse. Selv om kommunen ikke ønsket å gjøre noe med Solvang med det første, skulle bygget allikevel ikke få være i fred. Sommeren 1988 ble det gamle internatet utsatt for et betydelig hærverk, hvor det ble påført skader, på blant annet vinduer og dører, til en verdi rundt 126 000 kroner.

Etter hærverket på Solvang, var det relativt stille rundt internatet på starten av 90-tallet. Det kom derimot ny interesse for bygget sigende inn mot midten av 90-tallet. Nordkapp kommune hadde i utgangspunktet vedtatt at bygget skulle selges for å rives, men Alfred Johnsen hedde et ønske om å omgjøre Solvang til et opplevelsessenter uten om det vanlige. Johnsen, som selv var fra Honningsvåg, hadde en visjon der Solvang skulle bli til et vikingslott, og på tunet rundt skulle det bygges en liten vikinglandsby med langhus, hvor man skulle gå rundt i "vikingklær" i tillegg til å spise og drikke som vikinger. Etter internatet hadde blitt brukt som en base og bolig for mannskapet som jobbet med Honningsvågtunnelen under FATIMA-prosjektet (fastlandsforbindelsen til Magerøya), vedtok kommunen i 1997 at Solvang skulle selges til Johnsen.

Johnsen fikk overta internatbygget i 1998 og gjorde med det Solvang om til "Kråkeslottet Vikinghotell og Opplevelsessenter" (Kråkeslottet AS), inspirert av Snorres saga. Innvesteringer og litt oppussingsarbeid ble gjort på bygget, men Kråkeslottet kom aldri helt av foten. Til slutt mistet Kråkeslottet AS skjenkebevillingen sin i 2002 etter manglende betaling av bevillingsgebyr, og året etter etterspurte kommunen hvilke framtidsplaner Johnsen hadde for bygget, ettersom bygningen enda ikke var i tilstrekkelig stand. Foruten å ha bli brukt som et plass for å avholde møter og treff ble det aldri særlig til hotell på Sarnes denne gangen heller og i 2005 ble Kråkeslottet AS solgt til Basecamp AS. De hadde også planer for det gamle internatbygget, men virket heller aldri til å komme i gang med noe.

Internatets ettermæle (2005-)

Etter at Basecamp AS heller ikke gjorde noe av Solvang, virket det til at ulike firmaer og individer var ferdige med å satse på forretningsmuligheter på Sarnes. Helt ubrukt skulle bygget allikevel ikke forbli. I 2008 var det et innlegg i lokalavisen Finnmarksposten, der det var et ønske om at bygge skulle rives, men senere samme året ble bygget brukt under Nordkapp Filmfestival til å vise skrekkfilm. Det ble også brukt under filmfestivalen året etter.

i 2010 overtok Nordkapp kommune internatet igjen fra Basecamp AS og besluttet fort ut at bygget skulle rives. Sommeren 2011 skulle Nordkapp kommune komme i gang med å prøve å selge bygget for rivning til en potensiell aktør, eller så måtte de fjerne det selv, men en frist de hadde satt høsten samme år. Det skulle i midlertid vise seg at bygget skulle få stå mange år til før noen rivning begynte. På den tiden rakk blant annet Knut Erik Jensen å sikre seg en avtale der det gamle internatet skulle brukes som filmlokasjon i filmprosjektet "Lengsel etter nåtid". Neste ut som skulle rekke å bruke Solvang internat før noen rivning kom i gang, var iFinnmark, den digitale utgaven av Finnmark Dagblad. I 2019 var Solvang en del iFinnmarks-serien "Tro og overtro", ikke alt for ulik Åndenes makt, der Programleder Thea Heltne Kjelstad utforsker gamle og skumle historier om internater og overnatter inne i bygget.

Sommeren 2021 kom det salgs plakat på Solvang, igjen med pålegg om at bygges skulle rives. Litt over et år senere ble bygget solgt for en krone til Wells Norway AS, som hyret Miljøsanering Nord AS til rivnings arbeidet. De startet rivnings arbeidet i slutten av januar 2023 og var kommet godt i gang med rivningen, før det hele kom til en bråstopp mot slutten av februar. Fristen for å rive bygget var satt til 12 måneder etter eierskifte i 2022, men bygget sto like halv-revet i oktober, 12 måneder etter skifte. Uten noen videre progresjon står bygget enda delvis revet i dag, og mye tyder på at det resterende av Solvang internat vil tilbakeføres Nordkapp Kommune, hvor de blir nødt å ta de økonomiske konsekvensene for både pant i eiendommen og videre rivning av bygget.