St. Patricks dag

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra St. Patricks-day)
Hopp til: navigasjon, søk

St. Patricks dag er opprinnelig den katolske minnedagen for Irlands nasjonalhelgen St. Patrick (irsk Pádraig). I nyere tid er dagen først og fremst kjent som Irlands nasjonaldag, noe som markeres ikke bare i Irland, men også mange steder i verden hvor det bor irske utvandrere eller personer av irsk avstamning – og av lokalbefolkning med et entusiastisk forhold til irsk øl og pubkultur. De største feiringene finner sted i USA, og aller mest kjent er nok feiringa i Chicago, der man farger elva som renner gjennom byen grønn denne dagen. Men også i Norge markeres St. Patricks dag på de mange irske pubene, gjerne med tradisjonell musikk og irsk mat og drikke. Den markeres også i katolske kirker mange steder i verden, ettersom den er satt opp som viktigste minnedag på denne datoen i den romerske kalender – og jo flere irer det er i menigheten, jo viktigere blir den. I førreformatorisk tid var nok dagen ukjent for de fleste, selv om den sto i helgenkalenderen, for 17. mars ble i Norge feira som Gjertrudsmesse.

I Norge markeres dagen blant annet av Norwegian Irish Society. Det har også blitt tradisjon for en festmesse på engelsk og irsk i St. Olav domkirke i Oslo denne dagen.

St. Patrick

Selv om St. Patrick først og fremst knyttes til Irland, var han opprinnelig brite av romersk avstamning. Han ble født omkring 385–390 i Bannavern Taberniae, et uidentifisert sted på vestkysten, som kan ha ligget i dagens Skottland, England eller Wales. Hans egentlige navn var Patricius Magonus Sucatus, og han var snn av en borgerlig embetsmann og diakon. Bestefaren var prest; i denne delen av verden praktiserte ikke presteskapet sølibat så tidlig. Som sekstenåring ble han bortført og solgt som trell til høvdingen Michu i Antrim, som i dag ligger i Nord-Irland. Som trell lærte han det keltiske språket, og han ble dypt religiøs.

Etter seks års tid som trell flykta han, og kom seg over til kontinentet. Han reiste rundt i Gallia og Italia, og vendte så hjem til sin familie. Der hadde han en drøm, hvor han ble kalt til å vende tilbake til Irland som misjonær. Trolig ble han prestevia i Gallia, muligens av St. Germanus av Auxerre. Det finnes noen tekster etter ham, som viste at selv om han hadde en langvarig utdanning, var det ikke på noen måte noen høyere utdanning. Latinen er enkel og uelegant, og han ga uttrykk for at han savna en skikkelig boklig utdanning. Hymnen «St. Patricks brynje» er tilskrevet ham, og er en svært populær hymne eller bønn i sine mange varianter. Tekster vi vet at han skrev er Confessio (Bekjennelse), der han forteller om sitt eget liv, og Brev til Coroticus der han protesterte mot handelen med treller og mot et angrep på en av hans menigheter.

Tradisjonen forteller at han vendte tilbake til Irland i 432; trolig var det i hvert fall i 430-åra. Det fantes noen kristne der allerede. Vi vet at Palladius ble sendt dit som biskop av pave Coelestin I i 431, så da må det ha vært en eller flere menigheter der. Palladius hadde ikke særlig hell med sin misjonsvirksomhet, og reiste etter en tid videre til Skottland. Patrick tok over, og han lyktes bedre. Han fikk med seg mange, og han organiserte kirka på Irland. Etterhvert fikk han en stab rundt seg, med en hjelpebiskop, en prest og flere andre. Han oppretta et bispesete i Armagh i dagens Nord-Irland, og bygde også opp andre bispeseter rundt om i landet. Han utdanna også mange prester, som så ble sendt til nye områder som misjonærer.

Det er en rekke legender knytta til Patrick, blant annet at han drev ut ormene fra Irland – øya har faktisk ikke ormer. Det er også historier om mirakler i forbindeles med omvendelse, ikke ulikt historiene om vår hjemlige Olav den hellige, med unntak av at Patrick ikke drev sverdmisjon. På høyden Croagh Patrick er det en stein, der han skal ha knelt så mye i bønn at det er merker etter knærne hans. Mange katolikker har tatt turen opp til dette pilegrimsmålet, de tøffeste barbeint på de skarpe steinene.

Noen år før sin død overleverte han ledelsen av den irske kirka til andre biskoper. Han skal ha dødd den 17. mars 461, trolig på et sted sør for Belfast. Tradisjonen forteller at han ble gravlagt i Saul ved Strangford Lough i grevskapet Down, også i dagens Nord-Irland. Også andre steder har hevda å være hans gravsted, blant annet klosteret i Glastonbury i England; legenden om at han i sine siste år var abbed der er helt uten historisk grunnlag. I Nasjonalmuseet i Dublin kan man se to relikvier etter St. Patrick, tennene hans og ei bjelle som han eide.

Minnedagen har hele tida vært hans angivelige dødsdag, og irene feira denne svært tidlig. Festen spredde seg også til normannerne og andre steder i Europa. På 1800-tallet tok irske utvandrere den med seg, og blant annet er den viktigste katolske domkirka i New York via til St. Patrick. Minnedagen kom inn i den romerske kalenderen i 1632, og i 1687 ble den gjort til universell minnedag.

Litteratur