Trelldom

Trelldom er et vanlig navn på den formen for slaveri som eksisterte i Norge i norrøn tid. Trellene var juridisk sett eiendeler uten rettsstatus. At noen havna i trelldom skjedde på en av tre måter: De ble tatt til fange under raid i utlandet, de ble født inn i det som barn av treller eller de ble treller fordi de ikke klarte å betale tilbake gjeld. Vi vet ikke når denne formen for slaveri oppsto, men den er regulert i våre eldste landskapslover. I løpet av 1200-tallet forsvant de som gruppe i lovgivninga i Norge, etter at det lenge hadde vært nedgang i antall treller. I Sverige ble institusjonen formelt avskaffa i 1335.

De mange lovbestemmelsene, og de mange referansene til treller og løysinger (frigitte treller), tyder på at trellehold hadde et betydelig omfang på 1000-tallet. Gjennom vikingtida var det jevn tilgang på treller fra mange land. Det var særlig folk fra Vest-Europa som ble tatt med til Norge; det ser ut til at mange av de som reiste østover heller solgte fangene sine inn i slaveri der. Et unntak er at det ser ut til at det var en del baltiske og slaviske treller. Hvor stort omfanget faktisk var vet vi ikke. Det nevnes tall så høye som tredve per hushold, men dette må nødvendigvis bare ha vært blant de aller rikeste. De færreste familier ville hatt råd til å få på så mange treller, og kan heller ikke ha hatt behov for så mye arbeidskraft gjennom hele året. Men det er grunn til å tro at de fleste hushold hadde minst en eller to treller.

De som ble frigitt, løysingene, utgjorde en egen sosial klasse. De hadde i to generasjoner et tvungent forhold til sin tidligere eier, og dersom de brøt dette kunne de bli treller igjen. Den tidligere eieren hadde også arverett dersom løysingen ikke hadde barn. De frigitte trellene ble dermed ikke umiddelbart helt frie, men gikk inn i livegenskap.

Selv om trellene var ufrie hadde de noe indirekte beskyttelse i loven. Et eksempel fra Island, som sannsynligvis like godt kunne ha skjedd i Norge, var en bonde som ble dømt fredløs for drap på en trell. Det var da ikke selve drapet som var viktigst - han ble dømt for å ha ødelagt en annen bondes eiendom ettersom det ikke var hans egen trell. Like fullt, dette ga et visst vern. Det er også eksempler på at treller kunne drive egen handel. Erling Skjalgsson omgikk en gang et forbud mot kornhandel fra Vestlandet ved å kjøpe av treller. Forbudet gjaldt nemlig bare frie bønder, og trellene kunne ha ordninger hvor de dyrka sitt eget korn for å fø seg selv. Hadde de et overskudd, kunne de tjene penger på dette. De kunne også tjene penger på andre måter, og en del treller klarte på den måten å kjøpe seg fri og fikk status som løysinger.

Etter vikingtida begynte en nedgang i antallet treller, fordi man ikke lenger fikk inn utenlandske treller. Man hadde fortsatt rekruttering gjennom barn av treller og gjennom de som ikke klarte å betale gjeld, skuldarmenn.

Årsaken til at trelldom forsvant helt ser ut til først og fremst å ha vært en kombinasjon av kirkelige påbud om å frigi kristne treller, og minkende lønnsomhet. Kirka godtok at ikke-kristne ble holdt som treller, men etter hvert ble en stadig større andel døpt. Fra kirkelig hold ble det også en tydeligere negativ holdning til trellehold etter at St. Hallvard ble helgenkåra; bakgrunnen for hans martyrdød var at han forsøkte å beskytte ei trellkvinne.

En spesiell form for trelldom var kvinner som ble henta til områder med kvinneunderskudd, særlig Island. Slike kvinnerov ble fordømt av blant annet erkebiskop Øystein Erlendsson, som i 1170-åra bannlyste kvinnerøvere.

Mange av trellene ser ut til å blitt leilendinger, frie gårdbrukere som ikke eide gården de dreiv. Dette er ei gruppe som vokste kraftig i høymiddelalderen, etter at trelldommen ble avskaffa.

Litteratur og kilder

• Trell i Store norske leksikon.
• Trell på Wikipedia på bokmål og riksmål.