Svarverud (Eidsberg gnr. 204/9)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Svarverud
Sokn: Hærland (Eidsberg)
Kommune: Eidsberg
Fylke: Østfold
Gnr.: 204
Bnr: 9
Postnummer: 1858

Svarverud er en eiendom (gnr. 204/9) i Eidsberg kommune i Indre Østfold.


Fra Indre Smaalenenes Avis 21. juni 1929

En av Herlands vakreste gårder hvor ingen kan kjenne sig igjen fra 25 år tilbake. Et besøk på Svarverud.


Vi tar av sydover ved Lundeby Handelsforening. Langs med veien her har vi flere mindre, velstelte bruk som Lintho, Engen og bruk under Svarverud, den gård som nu er vårt mål. På veien treffer vi en av kaptein Haneborgs folk, Aksel Ås som har arbeidet på gården og bruket i 22 år. Vi får følge med ham frem til gården og bruket hvor han er kjent som i sin egen lomme. Kapteinen er ikke kommet hjem fra fylkestinget enda, men Ås følger oss villig om kring på gården og bruket hvis utvikling og historie han kjenner temmelig inngående i hvert fall for de siste 25 års vedkommende.

Villaen på Svarverud som ligger på høiden sydøst for bruket, er et av de vakreste byggverk i Herland, men det store planeringsarbeide utført omkring villaen er ennu mer imponerende. Det hele vitner om stil og plan. Aksel Ås forteller: Da Haneborg kom i 1904 lå der en gammel husmannsplass der nede som flaggstangen står. Det var det eneste hus på eiendommen foruten det gamle bruket. Alle husene De ser her, villaen, uthusbygningene, høvleriet og de to sager er oppført av kaptein Haneborg. Likeledes er dammen de ser der nede støpt i Haneborgs tid. Den er 110 meter lang, og blev ferdig i 1916. Tidligere var det bare en liten tredam.

Er eiendommens størrelse den samme nu som da kaptein Haneborg kom her? Nei, den er betydelig utvidet, spesielt hva skogen angår. Eiendommen utgjør nu ca. 29 000 mål skog og ca. 70 mål innmark, med plassene medregnet blir det ca. 300 mål innmark. Da Haneborg kom her var det vistnok 17 000 mål skog som hørte til Svarverud, men han har altså kjøpt mange tusen mål, ca. 5000 mål av Østenby skog i Rødenes og ca. 4000 mål av Nepleskogen. Videre har han kjøpt en del mindre skogeiendommer, således Borgås, Solberg, Bråten, Hethull, Sanner, Slora, Søby med flere. En del av brukene er imidlertid solgt igjen. Til gården hører nu 5 husmannsplasser. Det siste bruk som blev innkjøpt er Bråten hvor det er oppført ny bygning.

Her hvor husene og haven nu er, var det bare en svart teig da Haneborg kom hit og det har vært å bryte stein og fylle på jord for å planere ut slik som det nu er. Vi spaserer gjennom den vakre have, som brer sig mot syd, nedover mot et vakkert vann med mørk granskog på to sider. Haven finner man nu bevokst med vakre prydbusker og frukttrær av forskjellig slag.

Ja, her har vi brutt opp en masse stein og fylt på tusenvis lass med jord, for å få det slik som det nu er. Det har vært påkostet mye både tid og arbeide sier Ås. Det tror vi så gjerne, men så er det også imponerende å se hva man kan gjøre ut av sted som ligger bortgjemt i skogen, men som naturen med sin rikdom av skog og vann i nærmeste omgivelser, har gitt betingelse for å bli en av bygdens vakreste pletter, hva det nu takket være flittige hender, og en utpreget innsikt og plan hos ham som står for ledelsen, også er blitt.

Fra haven ser man sydover den vakre elv som kommer fra Stensvannet. Like nedenfor haven dreier elven og en arm stikker inn mellom skogen et stykke øst for gården. Den arm av elven har skilt ut et lite vakkert skogstykke som det er meningen å legge ut til park. Stenselven som rinder nordover til bruket er forsynet med dammer og her er det år om annet fløtet tusenvis av tylvter tømmer. Nu de siste vintere har man imidlertid i stor utstrekning begynt å kjøre tømmeret frem.

Svarverud gård og bruk sysselsetter et mannskap på 20 – 25 mann den tiden av året bruket er i gang, og det drives år om annet frem omkring 1000 tylvter tømmer som kommer fra gårdens skoger. Som man forstår er Svarverud bruk en verdifull inntektskilde for distriktets oppsittere, og herom vitner den oppkomst som kan spores i grenden her ute.

Kaptein Haneborg har også drevet frem gårdsbruket betydelig siden han overtok eiendommen. Avlingene er således mangedobbelt siden han kom til gården. En ting som vi får et levende inntrykk av er det utmerkede tillitsforhold som rår mellem husbonden til Svarverud og hans folk. Folkene har på sin side forståelse av husbondens innsats til arbeidslivets fremme, og denne behandler sine folk på en utsøkt, grei og elskverdig måte.

Gårdens historie. Under vårt besøk på Svarverud kom kaptein Haneborg tilbake fra fylkestinget, og vi blev da elskverdigst tilstillet mange interessante opplysninger om gårdens historie, men plassen tillater ikke denne gang å komme nærmere inn på disse ting. Vi nevner bare i korte trekk: Svarverud er opprinnelig husmannsplass under Elgetun. Gården Elgetun som i middelalderen var geistlig gods under under Oslo bispestol – var inntil langt ut i det 18 årh. en meget betydelig eiendom, der foruten skogen som senere ble solgt til Svarverud omfattet det nåværende bruk Kjensby, Engen, Svarverud, Vollebæk, Moen, Borgås, Bråten, Hethul, Myrås og Sandås.

I de gamle jordbøker nevnes Svarverud første gang i 1723 sammen med Hethul. I dette år ble nemlig særlig av hensyn til husmannsforholdene opptatt tellinger og innhentet oppgaver vedkommende jordbruket hele landet over. Det var den gang ca. 12 000 husmenn i landet. Fra Elgetun ble gården solgt i 1787 til Niels Jølsen som samtidig kjøpte en annen plass under Elgetun, nemlig Borgås, for 203 riksdaler. Dermed ble altså begynnelsen lagt til den store skogeiendom. Jølsen hadde gården kun i kort tid. Han solgte den til Simon Christophersen hvis svigersønn Lars Olsen måtte la den gå for tvang i 1803 til Eidsberg-lensmannen Peder Magnus Winsnæs på Slitu. Senere fikk enken til Lars Olsen kjøpt eiendommen tilbake, men solgte den straks etter til Carsten Tank fra Fredrikshald. Det var 1807. Denne hadde allerede ervervet mye skog her øst, og fortsatte hermed etter å ha kjøpt gården. I 1818 ble det bygget sag ved vannfallet. Tank gikk fallitt i 1825 og Tanks svigersønn P. Anker kjøpte eiendommen, for 895 spesidaler, men overdro den straks etter til lensmann Lund på Lindhol for samme pris. I 1843 kom eiendommen i Hermann Berthaus besittelse, en tysker innvandret fra Hamburg. Det sies om ham at han <<luftet skogen ordenlig ut>>, og hans mange spekulasjoner førte omsider til fallitt. Etter ytterligere å ha vært i et par spekulanters hender kom den i 1865 i Haneborgs eie. Vaktmester Haneborg på Fosser i Høland, den nåværende eiers bestefar, kjøpte den for 7000 spesidaler. Verken vaktmester Haneborg eller hans sønn A. C. Haneborg bodde på eiendommen. Det er først ved sistnevntes sønn, kaptein Haneborg at stedet er blitt et vakkert hjem og viktig ledd i Herlands arbeidsliv.

Svarverud

Av Kjell Undrum Hentet fra <<Langs slorene>> 2015


Det var i mai 1914 at A. J. F. Haneborg anmodet den kjente historiker Herman Thoresen om å lage en historisk beskrivelse angående Svarverud. Sønnen Anders Chr. Haneborg har i 1970 besørget at materialet er blitt bearbeidet og trykt opp i form av et hefte. Heftet er av beskjedent format, men innholdsmessig er det som ventelig detaljert og imponerende profesjonelt. Heftet har tittelen: Svarverud - Historisk beskrivelse av Herman Thoresen.

Her skal det forsøkes å lage en enkel fortelling som kan være lettlest for folk flest. Basis skal være søylene i Herman Thoresens beretning og ellers noen andre tilgjengelige kilder. Det skal ha vært i 1780-årene at Nils Jølsen kjøpte plassene Borgås og Svarverud fra Jens Larsen Elgetuns dødsbo, og det var Nils Jølsen som besørget plassene skyldsatt.

Det vites ikke hvem Nils Jølsen var, men det skal være klart at han ikke hørte hjemme i den familien som kjennes på Lekum. Skjøtet som forteller at Jølsen solgte Svarverud til Simon Christoffersen, er datert 12/1 1887, og prisen var 149 rd.

Simon var født i 1728 på Skjørshammer, og det er mulig at han var blitt kjent i distriktet ved at hans fars søster Kristine/Kirsten Ellefsdatter i 1742 var blitt gift med Engebret Svendsen på Elgetun.

I 1796 overlater Simon bruket til sin «kjære svigersønn» Lars Olsen for 299 rd. I 1803 måtte Lars selge til lensmann Winsnæs på Slitu, som han var blitt skyldig penger. 350 rd. var prisen, men 2/3 gikk til å dekke gjelden. Kort etter døde både Lars og lensmannen, og lensmannsenka tilbød enka etter Lars, Christine Simonsdatter, å kjøpe Svarverud for 550 rd. Christine bodde da på Griniplass. Straks etter solgte Christine Simonsdatter, Svarverud til Carsten Tank på Fredrikshald. Dette skal ha skjedd i 1807, og nå var prisen blitt 800 rd. Det var i disse tider at «den fattige sultet — den rike led nød.» Bøndene på nabogårdene Melleby, Østby, Solberg og Lintho hadde tidligere måttet selge sine gårder til infanterikaptein Bassøe, som solgte dem videre til Tank i 1805. I 1806 kjøpte Tank, Engen og Bråten av Svend Christensen. Det er i 1809 at Tank også kjøper Elgetun fra Christian Amundsen. Carsten Tank drev et stort grossistfirma i Halden og var en betydningsfull person både som handelsmann og politiker på riksplan.

Det må ha vært et klokt trekk å utnytte mulighetene ved å erverve store skogområder og å utpeke Svarverud som det sentrale sted for utvikling. Her var muligheter for dam og kraftutnyttelse, og noe tømmer kunne fløtes hit. På den tid Tank kjøpte Svarverud, gjaldt ennå strenge regler for skjæring av trelast. Det kunne ikke skje uten spesiell bevilgning, som synes å måtte henge høyt. Men i 1818 kom det nye regler, slik at skogeiere kunne oppføre sagbruk på sin egen eiendoms grunn, og nå kunne det skjæres materialer fra egen skog uten bevilgning. Også for andre kunne det skjæres «til husbehov», men det var forbudt å skjære for salg materialer fra fremmede skoger. Tank benyttet seg straks av den nye adgangen, og allerede i 1819 var det bygget sag på Svarverud. Men det var lite som ble skåret her de nærmeste årene. Rundlasten ble for det meste kjørt til Rødenessjøen eller til Glomma.

Det var også i 1818 det ble bestemt at ny matrikkel skulle opprettes for å fastsette grunneiendommenes skatteskyld. En kommisjon ble nedsatt, og denne kom i funksjon i 1819 for å skyldsette skogområdene ved Svarverud. Her skulle sammenlignes områdene som var avgått fra Solberg, Melleby, Østby, Lintho og Elgetun. Men det var så at delemerkene var blitt borte, og ingen visste hvor delene gikk. Prosjektet gikk i stå, men det ble gjort nye framstøt i 1823. Først 10/6 1835 ble skogstrekningen særskilt skyldsatt. På denne tid var lensmann Lund blitt eier av Svarverud, og det var sorenskriver Hauch som bestyrte skyldsettingsforretningen. Lagrettemenn var Peder Olsen Grini, Iver Nilsen Haugerud, Ole Paulsen Lien og Tord Rasmussen Baggetorp. At den sistnevnte kunne ha denne posisjonen, må bekrefte hva som er fortalt om at gården Baggetorp aldri falt i spekulanters hender.

Så er endelig bruket Svarverud med vannfallet og all skogen blitt til gårdsnr. 204 bruksnr. 9 — et levende sentrum for arbeid og virksomhet.

På slutten av Tanks tid på Svarverud skal her ha vært ansatt en driftsbestyrer som het Anders Hogsrud. Denne karen skal vi lese mer om når vi kommer til Ørken. Det var Carsten Tanks bestefar som opprettet det store handelshuset i Halden på førsten av 1800-tallet. Carsten fikk etter hvert møte store motganger både personlig og økonomisk, og det gamle handelshus gikk konkurs i 1825. Han døde i 1832 — 68 år gammel. Fra 1826 ble eiendommene solgt på auksjoner. Det er fortalt at de tidligere eierne var raske på foten når muligheten bød seg til å kjøpe sine gårdsbruk tilbake. Halvor Hansen kjøpte Moen, og Bråten ble solgt til Hans Ingemundsen, Borgås gikk til Ole Paulsen og Engen til Andreas Gudmundsen. Ole Andreassen som kjøpte Elgetun, var ny i distriktet, for han kom fra nordre Opsahl ved Mysen.

I 1830 var turen kommet til Svarverud med skogstrekning, vannfall, det i skogen avvirkede tømmer, og det ved sagen beroende parti planker. Alt ble solgt til P. Anker for 805 spd. Ths. Stang hadde vært inne i bildet og tilslått seg noen eiendommer ved tvangsauksjon. Litt forenklet kan det fortelles at de ble videresolgt slik: Sloreby ble i 1830 solgt til sorenskriver Hauch. Året etter ble Solberg med Skaugen og Østby solgt til henholdsvis Peder og Daniel Pedersen, og til Halvor Nilsen Orderud. Østby og Melleby med plassene Bråten, Sladderås, Mærradalen, Havnås og Lintho ble kjøpt av Ankers arvinger.

I 1836 ble 37 eiendommer videresolgt slik: Østby til Halvor Nilsen, Melleby til Anders Arnesen, Lintho til Christen Evensen, Østbybråten til Ole Olsen, Mærradalen til Tor Hansen. Nå hadde det dannet seg et nytt eiermønster.

P. Anker eide Svarverud i bare 2 år. Da solgte han det videre til lensmann Svend Lund som var en velstående mann, og som fra før av eide flere større eiendommer i Eidsberg. Det var i 1848 at Herman Bertheau kjøpte Svarverud. Han var av en opprinnelig fransk familie som var kommet til Tyskland. Han bodde aldri Eidsberg, men derimot har han bodd på Torp og Nes i Skjeberg. Opprinnelig var han en svært rik mann, men det gikk med ham som med Carsten Tank. Han var forfulgt av uhell og flere skogbranner. Cirka 5000 mål skog skal bl.a. ha brent for ham på Svarverud. Bertheau gikk fallitt i slutten av 1850 åra, og han døde på Nes i 1864. Det var i Bertheaus dager at det ble bygd ny sag på Svarverud.

Jørgen Dahl forteller om en kar som het Iver Nilsen Bruserud. Han var utvilsomt en teknisk begavelse, og vi skal lese mer om ham senere, bl.a. ved oppføringen av Hærland kirke.

Her på Svarverud satte han spor etter seg ved å bygge ei sag med en innretning som lå langt forut for sin tid. Innretningen skal ha vært svært arbeidsbesparende i forhold til tidligere kjente innretninger, og fagfolk skal ha kommet langveisfra for å lære om genistreken. Iver Hansen fikk sønnen Christian på Svarverud i desember 1857, og her kom også sønnen Theodor i desember 1861. Iver var sagmester på Svarverud i en årrekke, men Jørgen forteller at han ble «ente væranes» på Svarverud, for i 1860-åra er han å treffe på Ørje. 8/8 1858 var Svarverud under hammeren igjen. Kjøperen denne gang het S. Backe. Etter ny konkurs blir murmester Luhr neste eier.

Neste kjøper er «propitær vagtmester Haneborg på Fosser i Høland» (vaktmester var en militær grad). I 1866 kjøpte Haneborg østre Lintho. I 1868 kjøpte han Skollerud i Trømborg, som hadde tilhørt Chr. W. Paulsen på Mustorp, og i 1870 kjøpte han et skogstykke av Marthinius Aasgaard. Dette skogstykket hadde også tidligere tilhørt Svarverud. Vaktmesteren hadde sin residens på Fosser i Høland. Han døde i 1905 — 98 år gammel. Allerede i 1892 overdro vaktmesteren Svarverud til sin sønn A. C. Haneborg som bodde på Li i Øymark. Han døde i 1912 – 73 år gammel. Både han og hans far ligger begravd på familiens gravsted på Fosser. Disse to betraktet Svarverud som sin skog- og jakteiendom.

A. C. Haneborg overdro Svarverud i 1904 til sin yngste sønn, premierløytnant A. J. F. Haneborg. Under sin tid på Svarverud avanserte han alle grader opp til oberstløytnant. Det må ha vært en lykke for grenda at Svarverud-bruket kom under Haneborgfolkets eierskap. Nå ble det langsiktighet over utviklingen til fordel for både eier og nærsamfunn. Familien hadde rik erfaring som stor skogeier på Romerike, med hovedsete på Fosser Bruk i Høland.

Til Svarverud ble det også innhentet fagfolk fra Høland. Den mangeårige driftsbestyreren Karl Olsen ble viet til sin Oline Elise Olaisdatter i Høland i 1874, og de fikk mange av sine barn på Svarverud. Familien bodde i huset som senere ble kalt «Karlsstua.» Etter hvert flyttet denne familien til Havnås. Flere hølendinger hadde fulgt med til Svarverud.

Straks A. J. F. Haneborg kom til Svarverud, gikk han inn som krumtapp i prosessen som førte til at Lundeby Handelsforening ble opprettet. Dermed var et stabilt handelssted på plass. Ved samme tid ble den prektige villaen på Svarverud bygget.

Vidundersaga til Iver Hansen var gått ut på dato i 1892. Saghuset ble stående, men A. C. Haneborg bygde ny sag med turbin og datidens innretning. I 1895 var dammen ved Stensvannet på plass. Alt i 1912 var tiden inne for ny modernisering, og ny teknologi ble fulgt opp etter hvert. Det må ha vært i 1920-åra at Haneborg kjøpte lastebil. Humørsprederen Emil Mona mente at kjøredoningen burde kalles «bondesvelta.» Derav forstår vi at bøndene i kretsen hadde hatt en viss inntekt av å kjøre trelast fra Svarverud. Så har det vel vært jevn drift og utvikling på Svarverud fram til mars 1936. Da brant sagbruket og kraftstasjonen ned til grunnen. Nye bygninger ble reist, og teknikken kom igjen på plass. Nye rolige driftsår fram til 1943. Natt til en lørdag på vårparten det året skjedde det igjen. Ved 4-tida på morgenen sto sagbruket i et stort ildhav. Kjøkkenjenta Anna Fjellengen – senere gift Ødegård — glemte ikke situasjonen da hun måtte vekke brukseieren og fortelle at saga brant! Ingenting kunne reddes på brannstedet, men det måtte forsøkes å hindre at brannen spredte seg. «Indre» forteller at en sjåførbolig, ei smie og ei oljebu var i faresonen. Hele området ble uten vann og strøm. Det ble antatt at brannårsaken var varmgang i en dynamo. Telefonen i Hærland var stengt på natta, men en bil ble sendt av gårde for å hente ei motorsprøyte, men den ville ikke starte. En del materialer og ved gikk opp i røyk, akkurat som sagbygningene og kraftstasjonen. Tapet var stort. Vinden var gunstig, slik at verken øvrige bygninger eller skogen tok skade, heller ikke det store tømmeropplaget som var drevet fram fra skogen ved hjelp av bågasag og hest. Det ble ikke plankesjau og bakhonkapping på Svarverud denne våren. Men senere skulle det hvine sagblad på Svarverud igjen. Da driften ble nedlagt i 1962, skal det ha vært topp moderne utstyr herfra som ble benytta i den nye saga, som ble bygget ved Susebakke. A. J. F. Haneborg døde i 1962 og ble begravd ved Hærland kirke. Da hadde han leda stor virksomhet på en god måte gjennom et halvt århundre. Han var ordfører i Eidsberg fra 1920 til 1937. Det er tydelig at hans etterkommere holder Svarverud i akt og ære. Den store skogeiendommen driftes etter moderne prinsipper. På et av dem bodde Ole K. Engen som i sin tid hadde en betrodd posisjon i forbindelse med tømmervirksomheten ved Kulevannet. Det kan huskes at han hadde dyp stemme og langt grått skjegg, og det er fortalt at han trodde på nissen.

Svarverud brug i perspektiv

Av Dag Mysen

Hentet fra Haakon 1/2016 – Årgang 9


Formingen av Svarverud som skogbrukseiendom utgjør en lang og sammensatt fortelling. Utgangspunktet var middelaldergården Elgetun. Den var geistlig gods under Oslo bispestol, og var en betydelig godssamling til langt ut på 1 700-tallet.

Elgetun rådde over Kjensby, Engen, Svarverud. Vollebæk, Moen, Borgås, Bråten, Hethul, Myrås og Sandås, med tilhørende proporsjonert skog.

Svarverud nevnes i jordebøkene første gang i 1723, som plass under Elgetun. Plassen ble skilt ut sammen med Borgås i 1787 og solgt til Niels Jølsen med proporsjonert skog. Svarverud ble tinglyst med skyld 2 lispund tunge, og solgt samme år til Simon Christophersen med en pen fortjeneste. I 1796 solgte han plassen videre til sin svigersønn Lars Olsen for det dobbelte av det han gav selv.

I 1803 måtte Lars Olsen overdra Svarverud til lensmann Peder Mogensen Winsnæs på Slitu. Størstedelen av salgssummen ble brukt til å slette gjeld til lensmannen, som døde kort tid etter. Enka solgte eiendommen tilbake til Lars Olsens enke, Christine Simonsdatter, i 1807. Hun bodde på Griniplass. Allerede samme år solgte hun Svarverud til Carsten Tank fra Fredrikshald, med 250 riksdaler i fortjeneste. Slik var verdien av Svarverud steget til det femdobbelte fra 1787 til 1807.

Årsakene til verdistigningen var mangesidige. Viktigst var de gode tidene i Danmark-Norge. Den siste tredjedelen av 1700-tallet var en økonomisk gullalder for dobbeltmonarkiet. Det var fred. Det var stabile styrer som forsto å bruke de rigide privilegieformene fra fortiden på måter som skapte rom for økonomisk handlekraft blant de priviligerte borgerne.

Det var borgerne som disponerte privilegiene. Sagbruksdriften var privilegert. Hver privilegert sag hadde sine kvoter med kantskjærte bord som de kunne produsere årlig. Bondesager, eller upriviligerte sager, kunne bare skjære ukantede bord, og bare til avsetning i eget bygdelag. Stort sett var det bare tømmersalg direkte til priviligerte borgere som var bøndenes handlingsrom. Bare sagstokkene ble levert. Resten lå igjen eller ble ved. Slik var bøndene i hendene på byborgerne.

Fredriksstad og Fredrikshald, som lå ved munningen av viktige fløtningselver, fikk dermed en driftig «plankeadel».

Privilegiesystemet var også en bevisst regulering av skogsavvirkningen. På 1700-tallet var nærskogene i Østfold helt uthugne. På tegninger og landskapsmalerier ser vi helt åpne landskap der det nå er godt skogbevokst. Både Bassøe og Wilse skildrer i sine beskrivelser av bygdene her inne et landskap med utpinte jorder og raserte skogsområder. Årsakene var dårlig gjødselhåndtering, dårlig vekselbruk, fraværende drenering og et allmenningsystem for skog der hver bonde tok ut så mye han kunne, uten ansvar og syn for helheten.

Dobbeltmonarkiet Danmark-Norge hadde utnyttbare skogområder til sagbruksdrift stort sett bare i Norge. Fra slutten av 1600-tallet av satte derfor riksstyret inn en streng privilegiepolitikk overfor sagbruksvirksomheten, som var kjernen i itrelashandel og skogsavvirkning. Bare privilegerte sager kunne skjære bord til eksport. Hver slik sag hadde sine makskvanta av bord som kunne skjæres hvert år. Uprivilegerte sager, som stort sett var bondesager, kunne bare sage ukantede bord til eget bruk, og til avsetning i eget bygdelag. Slik sank bøndenes del av sagbruksvolumet fra rundt 85% på begynnelsen av 1600-tallet, til rundt 4% ved århundrets slutt.

I de vel tretti gylne årene frem mot 1807 steg verdien av nærtømmeret i Østfoldskogene, noe vi altså har sett gjennom verdistigningen av Svarverud i dette tidsrommet. De privilegerte borgerskapene i Fredrikshald og Fredrikstad hadde derfor øynene rettet mot mulighetene for å kjøpe seg kontroll over strategisk viktige skogområder. Grosserer Carsten Tank i Fredrikshald var en av dem som handlet i et slikt perspektiv. Han kjøpte Melleby, Østby, Solberg og Lintho av infanterikaptein Bassøe for til sammen 15 000 riksdaler i 1805.

Året etter kjøpte han Engen og Bråten av Svend Christensen for 900 riksdaler. I 1807 ble Svarverud kjøpt av Christine Simonsdatter Griniplass for 800 riksdaler. Året etter ble Elgetun lagt til. Eieren Christian Amundsen Elgetun satt i en umulig økonomisk situasjon på grunn av krig og uår, og måtte ta til takke med 1000 riksdaler for gården sin. Slik kjøpte Carsten Tank seg råderett over store, sammenhengende skogsstrekninger rundt et vassdrag med vannfall som kunne utnyttes. Plassen Svarverud ble det naturlige, geografiske midtpunktet i eiendomsmønsteret. Her var også det betydeligste vannfallet. Det var skogstrekningene som var betydningsfulle for Fredrikshaldborgeren. Gårdsbrukene ble forpaktet eller bygslet bort.

I 1807 kom krigen med England og dets allierte, etter at den engelske flåten uten krigserklæring angrep Danmark-Norges flåtehavn København og ødela brorparten av denne delen av rikets krigsmakt. Tidsrommet 1807 til 1814 ble sammenhengende nødsår i Norge Smaalenene ble hardest rammet, i og med at de fleste krigshandlingene fant sted her og fordi store troppestyrker måtte underholdes lokalt. Nøden i våre bygder var ufattelig. Eieren av Elgetun var blant de mange som sank ned i armod. Freden i 1814 og samøkonomien med Sverige skapte nytt oppsving. Sverige hadde rikelig med drivverdig skog selv, og var ikke opptatt av å hegne rundt våre skoger på danskenes vis. Riksstyrene var heller opptatt av å få sving på norsk økonomi på nytt, og på alle mulige måter.

Allerede i 1818 kom det derfor en ny lov som ga eiere av skog anledning til å sette opp sag på egen grunn. Her hadde de lov til å skjære bord av tømmer fra egen skog uten bevilling, og til fritt salg. De kunne også leieskjære bord for andre, men bare til deres eget «husbehov», ikke for videresalg.

I 1818 ble det også bestemt at det skulle opptas en ny matrikkel over grunneiendommenes skatteskyld på landet. Dette startet en prosess som gjorde slutt på den gamle utydeligheten rundt skogstrekningene som uspesifiserte sameier. Det førte til at det som ble kjernen i Svarverudeiendommen ble særskilt skyldsatt i 1835, og at Svarverud, vannfallet og all skogen ble sammenføyet til ett bruk i 1863, med gårdsnummer 204, bruksnummer 9 og med en beskatningsskyld på mark 20,79, som tilsvarte 5 daler og 40 skilling. Det kan nevnes at taksten på eiendommen i 1865 var på 5980 spd. Av dette falt 5500 spd. på skogen, 230 på småbruket Svarverud og 250 på vannfallet.

Som rikspolitiker og statsråd var nok Carsten Tank vel forberedt på de nye lettelsene for sagbruksdrift. Han var sikkert en av de politiske pådriverne i denne prosessen, og hadde svært gode forbindelser med svenske ledere Loven var vel knapt vedtatt før det sto et nytt saghus ved Svarverud. Det nye sagbruket ble nevnt i forbindelse med sammenligningskommisjonens arbeid i 1819. Likevel ble det ikke saget store mengder tømmer her inne i de følgende årene. Både Tank og senere eiere av skogeiendommene fraktet heller sagtømmeret til Holaug i Rødenes og fløtet det til sagene i Fredrikshald. Noe ble også solgt til plankeadelen i Fredriksstad og fraktet til Lysaker ved Glomma for å fløtes ned til kjøpernes sagforbindelser.

Tank kom inn i store økonomiske utfordringer gjennom 1820-årene, dels gjennom sviktende konjunkturer, dels gjennom ulykker som store skogbranner, dels gjennom direkte tap i forretninger. Skogene han rådde over ble derfor hugget hardt, til dels nærmest rovhugget. Det endte likevel med at alle Tanks eiendommer i Hærland ble solgt ved offentlige tvangsauksjoner mellom 1826 og 1831, etter at hans ærverdige handelshus gikk konkurs i 1825

De fleste av Tanks eiendommer, inkludert dem i Hærland, ble kjøpt av hans svigersønn Peder Anken Han videre solgte Hærland-eiendommene gård for gård. Svarverud med skogeiendommene solgte han til lensmann Svend Lund. Lund var en formuende mann og stor eiendomsbesitter i Eidsberg. I hans tid ble fjellskogen til Aasgaard en del av Svarverudskogene. Denne ble imidlertid fraskilt igjen da enka etter Lund solgte Svarverudskogene tilbake til Peder Anker i 1843 for 2500 spd. Summen var tre ganger større enn den Lund ga for samme eiendom i 1832.

I 1848 solgte Peder Anker skogeiendommen på nytt, for samme pris som han selv ga fem år tidligere. Kjøper var Herman Berthau. Han var av fransk hugenottfamilie som ble landsforvist og slo seg ned i Tyskland. Herman kom til Norge i 1820, og bygde opp en betydelig trelastvirksomhet, ved siden av oljemølle, ståltrådverk, spinneri og veveri, pottemakeri og brenneri for brennevin. Han bodde aldri her i bygda, og var en typisk representant for alle som eide Svarverud i tiden mellom Carsten Tank og familien Haneborg. De var eiendomsspekulanter som manøvrerte i et eiendomsspill for å melke ut forventet merverdi i et forhåpentligvis stigende marked.

Ingen av disse eierne var egentlig interessert i skogsdrift. Stort sett fikk skogen stå uten nevneverdig avvirkning. Slik kom skogen seg i betydelig grad i de tretti årene mellom Tank og Haneborg.

Også Berthau (kalt «Barto» eller Tyskeren» av bøndene i bygda) led samme skjebne som Carsten Tank. Han døde etter å ha mistet alt, i overgangen til 1860-tallet. Svarverud kom på tvangsauksjon i 1858 og ble solgt for 7000 spd til S. Backe, som igjen gikk konkurs nesten umiddelbart etterpå. Boet solgte eiendommen til murmester Luhr for 6000 spd, som raskt overdro den til vaktmester Haneborg på Fosser i Høland med 1000 spd i fortjeneste. Alt dette skjedde i løpet av de siste månedene av året 1858. Siden har Svarverud vært i Haneborgfamiliens eie.

I 1858 kom loven som fjernet de siste delene av de gamle sagbruks privilegiene. Det åpnet en ny tid for skogsdrift i Norge, Loven ble satt i kraft i 1860, og det kom umiddelbart fart i det som ble til en tidsmessig skogskjøtsel og trelastøkonomi. Den teknologiske utviklingen basert på dampmaskiner og vannkraft skjøt fart. Bygda vår var i rivende utvikling. Mange initiativrike menn fulgte godt med i tiden, og visste å utnytte mulighetene som teknologien åpnet fra tid til tid. I 1882 kom jernbanen. Den skapte ytterligere arbeid og utvikling, ikke minst for skogbruket som her fikk en fraktlinje til utskipningshavn i Fredrikstad med noen timers frakttid. De gamle oppgangssagene ble skiftet ut med sirkelsager, slik at tempoet i sagarbeidet kunne økes betydelig.

Vi vet at industrimannen Berthau begynte å gjøre noe med dette på Svarverud midt på 1850-tallet. Det var ei vannsag ved Steinsvannet på denne tiden. Og i 1856 bygde «Barto» et nytt vannsaghus ved Svarverud. Det var to forskjellige sager, en for saging av bord og en for kanting. Begge var sirkelsager drevet av vannhjul.

Med vaktmester Haneborg begynte en ny tid for Svarverud. Eiendommen ble ikke lenger et spekulasjonsobjekt, men til glede og nytte for en driftig og velstående familie som gjorde moderne skogsdrift til sin levemåte og livsinteresse. Vaktmesteren utvidet Svarverud ved å kjøpe Østre Lintho i 1866 for 500 Spd., Skollerud skog i Trømborg i 1868 av konkursboet etter Paulsen på Mustorp for 1380 spd og fjellskogen til Aasgaard i 1870 for 300 Spd., den som også under Lunds tid hadde vært en del av Svarverud. Han fortsatte å bo på Fosser i Høland, og så vel på Svarverud som et frilufts- og jaktparadis som også kunne utnyttes til moderne skogsdrift.

Hans sønn A. C. Haneborg overtok Svarverud i 1892. Han tok straks tak i skogsdriften og sagbruket for å oppdatere teknologien og bygge ut vannkraftreservene. Han rev ut all saginnrednine i det gamle saghuset etter Berthau og satte inn en topp moderne vannturbin kalt «Finskyttan» All saginnredning ble formet etter turbinens muligheter og tidens tekniske nyvinninger. Driften krevde oppbygging av store vannreserver, og i 1895 ble demningen ved Steinsvannet bygd. Heller ikke A. C. satte bo ved Svarverud. Han bodde størstedelen av livet på Li i Øymark. Ingen nye deler ble tillagt Svarverud i hans eietid.

Da hans yngste sønn, løytnant A. J F. Haneborg, overtok Svarverud i 1904, ble det skikkelig fart over eiendommen. Han drev den i nesten 60 år, og gjorde skogen og sagbruket og senere høvleriet til arbeidsplass og inntektskilde for de fleste som bodde i denne delen av Hærland. Han bosatte seg i «jakt villaen» på Svarverud med én gang han overtok bruket. I 1906 flyttet han inn i sin vakre nybygde villa som også i dag er våningshuset på eiendommen.

Han utvidet eiendommen til nær det dobbelte i løpet av få år, fra 1905 til 1911. I 1905 kjøpte han Vestre Østenby skog i Rødenes av Johan Østenby. I Hærland kjøpte han skog fra Borgås, Bråten, Hethul, Slora, Herland, Søby, Sanner og Solberg. I Trømborg kjøpte han fire separate parter av Lunde fjellskog. I tillegg kjøpte han skog av Tranmo og Søpler, samt Neple fjellskog og Kulevannslia av Anton H. Mysen. Etter 1911 rådde han over 22 særskilt skyldsatte bruk med et sammenhengende areal på ca. 28 000 mål.

Allerede i 1905 gjorde han om huset etter Berthau til et materialhus og bygde helt ny sag og saghus. Samtidig satte han opp et moderne høvleri. Saga og høvleriet ble drevet av hver sin nye turbin. Den teknologiske utviklingen i sagbruksdrifta gikk stadig raskere, og etter bare sju år ble saga og høvleriet oppjustert etter tidens krav. Det ble bygd ny kjerrat. Slik fortsatte løytnanten, som etter hvert ble oberstløytnant, å utvikle sag og høvleri i takt med tiden gjennom sitt nesten sekstiårige eierskap. Da han døde i 1962 var alt i tidsmessig riktig stand Da sønnen Anders Chr. Haneborg ikke ønsket å fortsette med sag og høvleri, ble maskiner og innredninger solgt og satt inn i Susebakke Sag og Høvleri som en fornyelse av drifta der.

Gjennom fire generasjoner fra vaktmesteren av, var Haneborgene til Svarverud ivrig med i utviklingen av det vi i dag kaller forstmessig skogsdrift, som betyr å optimalisere tilvekst og avvirkning gjennom kunnskapsbaserte driftsmåter. De gikk foran med grøfting og bygging av transportårer i skogene, til våre dagers skogsbilveier for tunge vogntog. Byråsjef Anders Chr. engasjerte seg i skogeiersamvirket Han var mangeårig formann i Eidsberg Skogeierlag og styremedlem i Nedre Glommen Skogeierforening. Dattersønnen Mats Finne fortsetter i tradisjonen med sin interesse for skogsdrift i pakt med et godt og bærekraftig skogsmiljø.

I A. J. F. Haneborg's tid var Svarverud en betydelig arbeidsplass for østre del av Hærland. Til enhver tid var det seks—sju mann som var heltidsansatte på skogbrukssiden av bruket. De heltidsansatte deltok i tømmerdrifta om vinteren, med hogging, lunning og fremkjøring av tømmer, kubb og ved. Om våren deltok de på saga, sommer og høst betjente de høvleriet. I tillegg planta de skog, reparerte og anla driftsveier, grøfta og drev med annen skogkultur. Senvinter og vår gikk saga for fullt, og var bemannet med: fire sjauere, to på kanta, to på kløyva, én på bordkanta, én vedkapper, én trillet og la opp ved, én på velta, én tilkjører med tømmer, én kjørte unna avkappa slip. I tillegg var det mange deltidsansatte som supplerte i de forskjellige driftssidene i sesongene. Vinterstid kunne det være 40—50 mann som var i sving samtidig. På saga ble stokkene først kanta. Kantemesteren bestemte hvordan stokken skulle brukes. De beste hadde et øyemål uten like. Etter at stokken var kanta, gikk den til kløyva. Kløyva var bemannet med to, pluss en til å vippe stokkene over til returrulla for å skjære én gang til.

Bjørn Lindahl forteller: «Arbeidet på saga var trivelig, men samtidig fysisk veldig krevende. Vi som sjauet plank, bar tunge lass i oppoverbakke fra saga til plankestablene. Når de for eksempel skar halvannentom-tretom, satte vi dem på kant to og to opp på hverandre i tre til fire lag, så høyt som armen rakk. Vi hadde skulderpute, og krok som vi snudde planken på plass med når vi hadde velta dem av. Dimensjonene var helt oppe i tretom-åttetom. Da ble det bare to planker på skuldra. Lydnivået var høyt på saga. Hørselvern var ikke oppfunnet. Pausene var trivelige. Da sto saga stille. Alle samla seg og spiste. Praten gikk. Det var et godt samhold, med mye munterhet og spøk.» Det var middagshvil i to timer midt på dagen. Bjørn forteller at «obersten» kom ned og overså drifta hver dag når han var hjemme.

Svarverud Jeger- og Fiskeforening ble stiftet i 1963. Til da hadde fiskeforeninger i Eidsberg og Askim hatt kontrakt med Svarverud med rett til å utstede fiskekort og plikt til å sette ut ørret. Kontraktene utløp, og foreningen ble stiftet etter initiativ av Anders Haneborg som ny eier av Svarverud. Han ville ha en forening for dem som var tilknyttet bruket på forskjellige måter. I 1983 tiltrådte Arild Mysen foreningen med eiendommen Hamil skog. Foreningen har forvaltet fiskevannene med ørret-utslipp og fiskekort. Den har også stått for annet kultiveringsarbeid, som opprensking og grusing av gytebekker, samt kalking av vanna med opptak av vannprøver to ganger i året. Først var det kalking med utkjøring på isen. Senere ble det helikopterkalking, godt hjulpet av miljølederen i Eidsberg kommune. Foreningen har hatt et gjennomsnitt på 30 betalende medlemmer I tillegg kommer grunneiernes gratiskort, og pensjonerte medlemmer. Foreningen har gjort en betydelig innsats for Fjella som fritidseldorado for folk flest.

Da Anders Haneborg overtok Svarverud, var han godt orientert om trender i skogforvaltningen vedrørende nye reguleringer av eiendomsrett til viktige skogstrekninger. Løvenskiold fikk til en overenskomst med staten om servituttbelegging av hele Nordmarkaeiendommen sin i Oslo. Det betød at all hyttebygging ble forbudt på hans eiendommer, utenom omdisponering av bygninger som allerede sto der. Løvenskiold fikk en betydelig sum som vederlag for servituttbeleggingen.

Haneborg følte at det ville komme mer generelle begrensninger i eieres forvaltning av skogeiendommer i fremtiden. Derfor tok han opp muligheten for en Løvenskiold-lignende sevituttavtale vedrørende Svarverud i forhandlinger med staten. En slik avtale ble tinglyst 11 . februar 1969, med en god økonomisk kompensasjon for Svarveruds gjenværende 24 500 mål. rene ble resten av kjerneområdene i «Fjella» servituttbelagt uten kompensasjon. I dag er det generelle lovbestemmelser som regulerer eiendomsretten på lignende måte for all skog- og landbrukseiendom som er definert inn i en delvis vernet forvaltningssone.

Kilder (til Mysens artikkel?)

  • Svarverud. Historisk beskrivelse av Herman Thoresen. Eget trykk. 1914.
  • Sagbruk i Eidsberg gjennom 400 år.
  • Fra vannhjul til avansert teknologi. Eidsberg Historielag 1993.
  • Personer: Tollof Dahl, Ole Vister, Arne Sandem, Hakon Koht Norbye, Thor og Bjørn Lindahl, Evy Haneborg.
  • Eget historisk samlestoff.
  • Bilder: Samlet eller tatt av Gunnar Lund.