Til ungdom i Oslo : håndbok over byen vår

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Til ungdom i Oslo : håndbok over byen vår var en bokserie utgitt av Oslo kommune i etterkrigstiden. Bøkene hadde som formål å informere og rettlede ungdommen i Oslo (samt innflyttere) i byens historie, bypolitikken, arbeid, og idretts- og friluftsliv. Med andre ord å "søke å skape interesse for Oslo hos dem som snart rykker inn blant de voksne borgere i byen". Bøkene ble gitt ut gratis av ungdomsnemnda i Oslo.

Innhold

Bøkene hadde svært likt innhold og struktur i de forskjellige utgivelsesårene. De begynner med en innføring i Ungdomsnemnda, der kontaktinformasjon er å finne, og ungdommen blir oppfordret til å møte opp på kontorene (i Munchs gate 4), eller avtale et møte over telefon, ved behov for rettledning. Deretter følger en innføring i byens historie. Dette segmentet taler for publikasjonens historiske kontekst: befolkningsveksten, tilflytningen, moderniseringen, og de tidvis økonomisk krevende årene i mellomkrigstiden og etter krigen; eller for vårt anliggende hvordan Oslo-ungdommen skal orientere seg i denne byen i endring. Likesom med språket, som i stor grad virker å statuere fortrolighet, særlig for de eksempelvis 135000 tidligere akersværinger som ble Oslo-borgere ved byutvidelsen i 1948. Derfor tyr bøkene ofte til formene "vi" og "du". Enten i en historisk forstand, som den (1949) kommenter om de krevende, men betydningsfulle årene etter 1814: "Likevel, folk var nøysomme den gangen og vi kom da gjennom denne harde etterkrigstida, som var mye verre enn den vi har hatt nå etter tyskerne". Eller som da bøkene som nevnt taler direkte til ungdommen for å ta kontakt med Munchs gate 4 ved behov: "Enten det gjelder vanskeligheter i forholdet til dine kamerater eller i heimen, eller det gjelder spørsmål som angår fritida og liknende, kan det være greitt å snakke med andre om det. (...) og du er hjertelig velkommen dit, om det er noe du er i tvil om". Eller i sammenheng med den overnevnte umiddelbare historiske konteksten: "I etterkrigstida har vi jo hatt mat nok og stort sett arbeid nok, men det skal langvarig og hardt slit til før samfunnet igjen er like riktig og kan like gode år som i 1938-39".

til ungdom i Oslo, 1951

Videre møter vi Kristoffer, en fiktiv 15 år gammel gutt fra Sagene. Faren jobber på "en av de store bedriftene ved Akerselva", søsteren på et kontor i byen, og på et ledig rom bor vennen til Kristoffer, Ola, som er student og skøyte-entusiast. Besteforeldrene bor i Gamle-byen, og dessuten har han en onkel på Briskeby, som driver butikk på Majorstuen, hvor Kristoffer ofte er "og studerer alle hemmeligheter i forretningslivet". Segmentet er en del av kapittelet Hvordan byen blir styrt, og forekommer i alle utgivelsene med noen mindre variasjoner (i 1949-utgaven lærer han for eksempel skattseddelen å kjenne, mens i 1957 heter det skattekortet). Denne delen av bøkene er skrevet nesten som en fortelling - noe som igjen understreker det tilsynelatende fokuset på inkludering og aktualisering for Oslo-ungdommen. Vi får et innblikk direkte inn i både livet til Kristoffer og hva han tenker. I ett eksempel forteller han til Ola at han synes avisene er så kjedelige fordi det bare er "side opp og side ned med valgprat" - men Ola, studenten, svarer ham at: "Det er mange folk som synes at kommunevalget er noe av det viktigste og mest spennende vi har". Gjennom disse muntlige, vennskapelige samtalene forsøker bøkene å engasjere ungdommen til politisk deltakelse. Dagen etterpå, forteller bøkene, er det valg, hvorpå Kristoffer og Ola var "tidlig på beina og gikk ned til valglokalet". Bøkene er på denne måten tydelig normative. Kristoffer spør for eksempel Ola hva en hjemmesitter er, hvorpå Ola svarer at: "Hjemmesittere er folk som har stemmerett, men ikke møter fram og avgir stemme - ofte fordi de ikke gidder sette seg inn i hva valget gjelder. Det er en frivillig sak å stemme, vi har ingen stemmetvang. Men et valg i et demokratisk samfunn er en viktig og alvorlig handling". Bøkene gir på den ene siden altså konkret informasjon om byen, samtidig som at den helt tydelig oppfordrer leseren til å aktivt delta i bylivet, både i et samfunnsperspektiv, men også for ungdommens egen vinning i eget liv. Samme når Ola inviterer Kristoffer til å bli med ned til rådhuset hvor Oslo bystyret skal ha møte. Bystyresalen blir beskrevet med lovprisende ord. Ola gir Kristoffer en innføring i hvordan byen blir styrt, fra kommunale tjenestemenn og arbeiderne til formannskapssekretæren og ordføreren. Det hele blir plutselig aktuelt for Kristoffer da spørsmålet om innkjøp av arealer til idrett blir tatt opp til debatt: "Dette var noe han hadde greie på. Klubben hans hadde det så vrient med treningsplasser at gutta måtte tjuvtrene i gårdsrom og småløkker, akkurat som småunger". Igjen så er det mulig å hevde at bøkene presenterer et problem (plassmangel) - og løsningen (politisk deltakelse).

Skatteklasser Til ungdom i Oslo, 1951

På liknende vis informerer Til ungdom i Oslo om skatt. Som 1957-utgaven på humoristisk vis kommenterer Kristoffer sitt møte med faren sitt skattekort: "Det var rene Latin for ham". Den endring som preget 1957 var naturligvis at skatter skulle bli betalt for året, noe boken informerer om. Ved slike eksempler er det nødvendig å ta hensyn til utgivelsesåret, selv om bøkene som nevnt i stor grad er nesten identiske. Faren til Kristoffer er først og fremst en som lærer leseren om skattereglene, hvorfor det blir gjort på disse måtene, heller enn at han er "far", som en karakter, i fortellingen om ham. På samme måte er det med Kristoffer selv (ungdom), Ola (student / politisk engasjert borger), Onkel Theobald (selvstendig næringsdrivende), eller faren (den alminnelige borgeren). Vi møter Onkel Theobald på middag hjemme hos Kristoffer og familien, men han er i dårlig humør fordi skattesedlene har kommet. "... og nå kan vi merke hvem som har makta!" proklamerer han. Onkelen holder så et foredrag om sparsomhet og at politikerne ikke skal strø om seg med skattebetalernes penger. Man skulle heller bruke pengene på å bygge forretninger og fabrikker enn å betale skatt, hevder han. Men faren er av en annen oppfatning. "Men vi får da mye igjen for skattene" sier han. "Først og fremst har vi fri skolegang, ungene får bøker og skole-materiell, ja, til og med skolefrokost, som er blitt verdensberømt. De får ettersett tennene sine, og skolelegene passer på helsa. Bøker får du lånt gratis på Deichmanske bibliotek, finfine bad har vi, om sommeren kan du dra ut til Ingierstrand og mange andre steder å nyte livet. Om vinteren har du skøytebane. Fine gater har vi. Brenner det, så kommer brannbilene gratis med en gang, og politiet passer på at ingen gjør kvalm eller bryter inn i butikken din. Og glem ikke at nå har bestemor og bestefar det godt, alderspensjon hever de hver måned siden bestefar slutta på jobben. Og har du ikke ligget på Ullevål mer enn en gang, både du og familien din? Det er kommunen som som ordner alt dette og mye mer, san". Legg merke til bruken av vi og du i sammenheng med denne innføringen i noen av ansvarsområdene. Igjen så virker det ikke bare som at bøkene har som hensikt å informere ungdommen i Oslo om den komplekse skatte-diskusjonen, at det eksisterer ulike perspektiver; men ved at den viser til konkrete eksempler på aktiviteter og tilbud som står Oslo-borgerne til bruk, og ved at faren forsvarer kommunale utgifter, så er det mulig å hevde at de også har som formål å underbygge Oslo-prosjektet (Bøkene kom som nevnt i kjølevannet av byutvidelsen i 1948).

Kilder

Til ungdom i Oslo. Oslo. 1949. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Til ungdom i Oslo. Oslo. 1951. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Til ungdom i Oslo. Utg. Oslo Kommune. Oslo. 1957. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Til ungdom i Oslo. Oslo. 1960. Digital versjon på Nettbiblioteket.