Tjuvholmen og andre rettersteder i Harstad

Tjuvholmen og andre rettersteder i Harstad

I Harstad kommune finnes tre lokale stedsnavn som avslører en brutal del av vår fortid; Halshoggneset på Åkerøya, Steglholmen ved Gressholman og Tjuvholmen utenfor Stangnes. Alle tre stedene har det til felles er at de ligger sentralt til i leia, der folk ofte reiste forbi. Sjøen var hovedveien, og båten var framkomstmiddelet. Men det er også noe annet de har tilfelles. Alle tre har vært åsted for tortur og drap av mennesker.

De som ble tatt livet av, var mennesker som var dømt til døden. Dømt for alvorlige forbrytelser – eller det som ble ansett som det. Det var gjerne en lokal rettsinstans som dømte, og lokale myndigheter som stod for avstraffelsene. Rettsapparatet bestod ofte av kongelige embedsmenn, representanter for Kirken, samt lokale tingmenn. Tingmennene var lokalsamfunnets beste menn.

Steglholmen – de tre dødsdømte fra Fauskevåg

Den yngste historia er den vi kjenner best. To samegutter forsvant like før jul i 1748. Guttene ble ikke funnet før våren etter, nedgravd i sandfjæra på Gressholman. Mistanken falt på tre beboere på Store Fauskevåg; to menn og ei ungjente. Det groteske hendelsesforløpet er beskrevet i justisprotokollen for Senjen.  Avstraffelsen var ikke mindre grotesk. I 1750 ble alle tre henrettet. Ifølge dommen skulle de dødsdømte tortureres med glødende jern på åstedet for drapene, samt få sine høyre hender avhogd, før de ble halshugget på en av de små holmene på Gressholman. Deretter ble hodene satt på staker – eller steiler. Derav navnet Steglholmen.

Halshoggneset på Åkerøya

På Åkerøya mellom Sandsøy og Tjøtta er det et nes som stikker ut mot leia på vestsida. Neset heter Halshoggneset. Halshogging ble regnet som en ren og smertefri måte å bli henrettet. Det ble gjerne benyttet ved henrettelse av folk fra høyere samfunnslag som ble dømt for mord, landsforræderi eller hekseri. Likevel kunne det ofte hende at bøddelen fikk nerver og ikke traff skikkelig på første hogg, og måtte bruke flere hogg før hodet ble skilt fra kroppen.

Tjuvholmen – henrettelser for allmuen

Så gjenstår Tjuvholmen. Som navnet antyder, er det snakk om en eller flere tyver. Henrettelser handlet ikke bare om å straffe en forbryter, men også om sosial kontroll og klasseforskjeller. Mens halshogging var for folk med status, var henging forbundet med skam og lav status. Tyveri var en foraktfull forbrytelse, og straffen skulle være vanærende.  Det er derfor grunn til å tro at Tjuvholmen var åsted for henging.

Henrettelser samlet store menneskemengder, og både verdslige og geistlige myndigheter oppfordret folk til å møte opp. Mens «moderne» henging gjerne ble utført med fall-lem og høyt fall, slik at den dømte brakk nakken, ble den eldre måten gjort slik at den dømte langsomt ble kvalt.  

Et makabert ritual

Sannsynligvis har henrettelsen på Tjuvholmen funnet sted i middelalderen, eller neppe seinere enn 1600-tallet. Den fant nok sted på en kirkedag da hele allmuen var samlet i Trondeneskirka, som også var pliktet til.

Etter gudstjenesten reiser deltakerne videre med båt ut mot en holme i Vågsfjorden – det vi i dag kjenner som Store Tjuvholmen. Holmen har en naturlig stø der båter lett kan dras opp, og den er stor nok til å romme mange mennesker.

Det som skjer etterpå er et ritual, nøye iscenesatt av verdslige og geistlige myndigheter. Formålet var at det skulle være moralsk veiledende for kristne mennesker og samtidig ha en avskrekkende effekt.

Henrettelsen på Tjuvholmen

Den dødsdømte blir fraktet i lensmannens båt, flankert av voktere som kjenner ham fra før. Presten, fogden og lagrettemennene kommer i egne båter og fjæra fylles med folk.

Midt på holmen står galgen, synlig fra alle kanter. Tauet legges rundt halsen på den dødsdømte. Presten ber for ham mens bøddelen gir signal. Mennene begynner å dra i tauet. Det er en sakte død, hvor publikum blir vitne den dømtes kamp for livet. Når kroppen er blitt rolig, heises den opp, og tauet gjøres fast. Der blir den hengende ute i vær og vind, som en advarsel til forbipasserende på vei til og fra kirken, til det etter hvert faller ned. Siden ble liket trolig gravd ned i uvigslet jord på holmen. Den hengte skal begraves i flomålet, det sier i hvert fall Gulatingsloven.

Siden den tid har holmen vært kjent som Tjuvholmen.