Tros- og livssynssamfunn

Tros- og livssynssamfunn er religiøse eller livssynsbaserte organisasjoner. Det største trossamfunnet i Norge er Den norske kirke, hvor i overkant av 85 % av befolkningen er medlem. Rundt 8 % av befolkningen er medlem i et annet tros- eller livssynssamfunn. Slike organisasjoner gis spesielle rettigheter under lov om trudomssamfunn og ymist anna, som rett til støtte tilsvarende den Den norske kirke får, unntak fra bestemmelser i likestillingsloven og annet.

De første trossamfunnene utenfor Den norske kirke ble etablert i 1840-åra. I 1842 fikk kvekerne dispensasjon, og i 1843 fikk Den katolske kirke tillatelse til å opprette St. Olav menighet i Christiania. To år senere, i 1845, kom dissenterloven som åpnet for kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke.

Andre religioner måtte vente lenger. I 1851 ble det igjen lov for jøder å komme inn i riket, men først i 1890 fikk jødene i Norge organisere seg. Etter andre verdenskrig har innvandring fra andre verdensdeler bragt en rekke andre religioner til Norge, slik at det nå finnes et bredt spekter av trossamfunn i landet. De ikke-religiøse livssynssamfunnene begynte å dukke opp i etterkrigstida, med Human-Etisk Forbund som det første i 1956.

Fordi samfunnets egen struktur ikke alltid passer overens med norsk lovgivning er enkelte religiøse grupper organisert som flere trossamfunn. Tydeligst er dette for Det mosaiske trossamfunn som er registrert som to trossamfunn (DMT Oslo og DMT Trondheim) slik at hver menighet/synagoge blir uavhengig av den andre, og Den katolske kirke som har tre trossamfunn (Oslo katolske bispedømme, Trondheim katolske stift og Tromsø katolske stift) slik at hvert bispedømme blir uavhengig av de andre. Det finnes også en rekke islamske trossamfunn, hvorav de fleste er medlem av paraplyorganisasjonen Islamsk Råd.

Artikler om tros- og livssynssamfunn

• Se kategorien Religion og livssyn etter type.