Vårknipa

Lauving ble sett på som viktig for å sikre seg mot vårknipa i tidligere tider. Å holde styvingstrær til dette formålet var vanlig. Her fra Odda rundt år 1890.

Foto: Axel Lindahl, Norsk Folkemuseum

Vårknipa er tida på slutten av vinteren da det oppsamla vinterforrådet er i ferd med å ta slutt, men den neste vekstsesongen ennå ikke har starta.

I gamle dager, der vinterfôr og matrasjoner ble dyrka og lagra på den enkelte gård, kunne dette være en utfordrende tid dersom vinteren strakte seg lenger utover våren enn vanlig, eller hvis forrige innhøsting hadde vært dårlig. For å komme gjennom den verste vårknipa ble det ofte brukt utradisjonelle metoder og erstatningsvarer, som det å blande bark i brødet og mose i grøten.

Bøndene i tidligere tider hadde heller ikke tørrfôr i form av kraftfôr å gi til dyrene, og mange hadde nok flere dyr enn de hadde høy til i håp om en god beitesesong året etter. Det siste høyet på låven kunne derfor bli blandet med mose, tang, bjørkeris, halm og endog hestemøkk for å berge dyra til de skulle ut på beite igjen.

Tørka lauv innsamlet året før (lauving) var et mye brukt tilleggsfôr gjennom vinteren i mange deler av landet, og det kunne bli samla inn tusenvis av slike kjerv og hengt oppunder tak til bruk på vinteren. Det var også vanlig med høsting og bruk av for eksempel knoppskudd, bark og lyng som nødfôr til husdyra i vårknipa.