Einar Skjæraasen (født 23. juli 1900 i Trysil, død 18. mars 1966 i Oslo) var hjemstavnsdikter fra Trysil. Med sine vare skildringer av livet, kjærligheten og naturen - mange av dem skrevet på Trysilmål - ble han en svært populær lyriker. Ikke minst oppnådde han, i likhet med sambygdingen Halldis Moren Vesaas, å nå inn i stuene og hjertene til mange nordmenn gjennom diktopplesninger på radio. Han var sønn av Martin Engebretsen Skjæraasen (f. 1872) og Ida Marie Engebretsdatter Østmo (f. 1875), og ble født som den første av åtte søsken på småbruket Mellom-Skjæråsen. Oldefaren Peder Jensen Nordli var husmann under Galåsen, og kjøpte i 1846 deler av Nymosetervollen, hvor bruket Skjæråsen ble rydda. Hans datter Marte Pedersdatter ble gift med Engebret Gjermundsen Nesbakken, og Mellom-Skjæråsen ble utskilt til dem i 1881. Bakgrunnen i husmanns- og småbrukerslekt er noe som går igjen i Einar Skjæraasens diktning. Les mer …
Den staselige hovedbygningen på Hovelsrud ble bygd i 1849. Foto: Øyvind Holmstad (2012)
Hovelsrud er en gard på Helgøya på Nes på Hedmarken, fra 1964 i Ringsaker kommune. Garden ligger på sørsida av Helgøya, rett ved Mjøsa og rett vest for nabogarden Hovinsholm. Hovelsrud hørte på 1500-tallet til Mariakirkas omfattende gods på Helgøya, og kom sammen med resten av dette inn under Hovinsholmgodset til Jens Bjelke. I 1721 ble garden solgt til sjøleie, og i 1821 ble garden kjøpt av løytnant Jacob Hoel. Hovelsrud er med sine omtrent 800 mål dyrket mark den nest største garden på Helgøya. Hovedbygningen ble bygd i 1849, og ble restaurert i 1951. Navnet kommer av norrønt Hávarðsruð, av mannsnavnet Hávarðr (Håvard). Les mer …
Halfdan Cock-Jensen Foto: Ukjent. Halfdan Cock-Jensen (fødd i Larvik 10. desember 1865, død i Lørenskog 23. november 1923) var lærar, bladmann, organisasjonsmann og landbrukskunnig. Han er best kjend som stiftar av Norsk Bonde- og Småbrukarlag (1913) saman med Henrik Egeberg. Cock-Jensen hadde ikkje sjølv bakgrunn frå noko småbrukar- eller bygdemiljø, men var fødd inn i ein skipparfamilie i Larvik. Det låg openbert ein sterk idealisme bak engasjementet hans for småbrukarsaka. Det heiter i nekrologen over han i Tidsskrift for Smaabruk i 1923: «Hans virksomme ånd, hans varme hjertelag for de undertrykte og det som burde rettes på i samfundet, gav ham aldri ro eller anledning til å tenke på sig selv eller spare sine egne krefter.» Les mer …
Innsida av eit typisk avlettjønn frå Skjåk. Merk rutemønsteret, som er så karakteristisk for avlett- eller jønnbrødjønn i nyare tid. Foto: Hans P. Hosar
Jønnbrød eller avlettor, òg kalla tynnbakels nokre stader, er ein type tynne og sprøe kaker laga av ei røre av vatn, fløyte/ rømme og mjøl og blir i våre dagar ofte steikte i krumkakejarn — eller nokre stader i litt tjukkare utgåve i gorojarn. I tidlegare tider vart jønnbrøda steikte i grua, så dei riktig gamle jønnbrødjønna (avlettjarna, tynnbakelsjarna) har oftast svært lange skaft. I nyare tid har jønnbrødjønna vorte tilpassa kjøkenkomfyren, så dei nyare jarna ser ut på lag som vanlege krumkakejarn eller vaffeljarn utvendig. Les mer …
Nikolai Ramm Østgaard ca. 1864 med døtrene Thora, Ragnhild og Aagot på fanget
Nikolai Ramm Østgaard (fødd i Trondheim 21. april 1812, død i Elverum 3. januar 1873) var jurist, embetsmann og forfattar. Han var fut i Sør-Østerdal futedømme 1859-1872. Særleg er han kjend som forfattar av folkelivsskildringa En Fjeldbygd, med tema frå Tynset, der han budde frå han var sju til han var tolv år gammal.
Østgaard tilhøyrde i 1840- og 1850-åra eit nasjonalt orientert, språkpolitisk engasjert og folkelivsinteressert litterært miljø i Christiania. Det var sentrert rundt foreininga Tollekniven og Kristiania norske Theater, og inkluderte elles namn som P. Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe, Bernt Lund, Aa. O. Vinje og Knud Knudsen.
En Fjeldbygd kom i kjølvatnet av og bidrog sjølv til vidareutvikling av det nasjonale gjennombrotet i litteratur og folkelivsgransking midt på 1800-talet. Boka er ein kombinasjon av dokumentarberetning og underhaldande forteljing. Den har truleg gjeve inspirasjon og lånt motiv til Bjørnstjerne Bjørnsons bondeforteljingar, noko som i samtida iallfall vart sterkt framhalde av Aa.O.Vinje. Verket er ikkje minst interessant ved dei haldningane som forfattaren legg for dagen i høve til sitt tema og «granskingsobjekt», bygdefolket på Tynset.
Ved museumssenteret Ramsmoen på Tynset er det reist ein bauta over Østgaard. Les mer …
Inngangsparti i hovudbygningen på Grinder. Ole Arntzens initialar finst saman med årstalet over døra. Foto: Ukjent
Ole Arntzen (fødd i Grue 23. april 1731, død same stad 7. mars 1811) var gardbrukar og krigsråd. Han var fødd inn i bondestanden. Rangtittelen krigsråd vart tildelt han av kong Christian VII i 1774, rett nok ein ærestittel som var kjøpt og betalt. I alle høve var Arntzen sosialt høgt heva over den jamne bondestand. Det er såleis meir dekkande å kalle han proprietær enn bonde. Sin standsposisjon hadde han oppnådd i kraft av materiell velstand, danningsnivå og livsstil, sosial omgangskrets og slektsrelasjonar. Arntzen dreiv storgarden Grinder, som han hadde overteke etter foreldra. Han åtte mykje skog og jordegods, han dreiv sagbruk og teglverk og omfattande utlånsverksemd. Ein periode i ungdomen var han lensmann i bygda.
Les mer …
Peter Vogelius Deinboll med ordensteiknet for St. Olav.
Peter Vogelius Deinboll (fødd 8. januar 1783 i København, død 13. mai 1874 i Vestre Aker, nåverande Oslo kommune) var teolog, skulemann, folkeopplysningsmann og politikar. Deinboll var initiativtakar til den fyrste lærarutdanninga i Nord-Noreg og ein av hovudmennene bak skulelova av 1827. Han har også etterlate seg verdfulle botaniske og zoologiske samlingar. Gjennom sitt lange, aktive yrkesliv gjorde Deinboll seg sterkt gjeldande ved si prestegjerning, ved si undervisnings- og opplysningsverksemd og ved anna samfunnsgagnleg innsats i svært mange lokalsamfunn over store delar av landet, så vel som politisk på riksplanet. Han verka over lengre tidsrom i bygder og byar i Buskerud, Vestfold, Oslo/ Akershus, Finnmark, Troms, Hedmark og Møre og Romsdal. Peter V. Deinboll er eit framståande døme på danskar som valde å halde fram med sine yrkeskarrierer og yte sin samfunnsinnsats i Noreg etter statskløyvinga i 1814. Les mer …
|