 Hilde Gunn Slottemo Foto: Bjørn Erik Haug Skedsmos nye historieverk ble presentert 11. oktober 2012. Boka er skrevet av Hilde Gunn Slottemo som er professor i samfunnsfag ved Nord universitets avdeling på Levanger. Historien strekker seg fra 1850-åra og fram til i dag, og har tittelen Skedsmo. En historie om samhold og splittelse, og er gitt ut på Spartacus forlag AS.
Boka har 600 tospalta sider, like mange bilder og 60 sider med noter, litteratur- og kildeoversikt, billedhenvisninger og et vidtspennende person- og sakregisterregister.
Skedsmo-boka er preget av nytenkning, nybrottsarbeid, nye grep i bygdebokskriving og en annen fortellermåte enn den som vanligvis preger bygdebokskriving. Les mer …
 Luftfoto av Kjeller og gården Brøter med havaristedet (innringet). Foto: Hans Gustav Hansen Aanrud. skjedde om kvelden 1. mai 1917. Arne Køltzow hadde gått opp fra flyplassen på Kjeller ved sekstiden for å prøve å komme opp i 4000 meters høyde. Da ville han nemlig slå den skandinaviske høyderekorden. Plutselig så tilskuerne at flyet kom nedover i bratt glideflukt, for så å forsvinne i en tåkesky. Da det igjen kom til syne, var det som om «apparatet gjør forlengs saltomortale». Dermed brakk vingene sammen, samtidig som flygeren falt ut av den åpne gondolen. Han landet i en snøfonn ved gården Brøter. Køltzow ble der funnet død. Flyet tok bakken 300 meter unna. Det var av typen Henri Farman F40, og den registrerende høydemåleren viste at flyet hadde nådd opp til 2400 meter. Flyet var da skjult av skyene. Det kom for dagen at årsaken til ulykken var at «stålrørene i halen var for svake». Det at flygeren mistet orienteringen under blindflyging i skyer, var på den tiden et nærmest ukjent begrep. Les mer …
 Shellstasjonen på Skedsmokorset. Foto: Gunnar Haakensen (ca 1960) på Skedsmokorset ble satt opp i 1937. Allerede i 1928 satte smeden Hans Haakensen opp bensinpumper her. Det var Norsk Engelsk Mineralolie Aktieselskap, som senere endret navn til Norske Shell, som bygde stasjonen og forsynte den med bensin- og oljeprodukter. Bensinstasjonen lå inntil den gamle Haakensen-smia på Skedsmokorset som var et velkjent samlingspunkt i bygda. Her hadde Haakensen-familien siden slutten av 1800-tallet drevet en tradisjonell bygdesmie i første etasje, mens det i andre etasje var snekkerverksted og hjulmakerverksted. Her ble det laget vogner, kjerrer, sleder og hjul samt utført nødvendige reparasjoner for veifarende i hestetransportens tidsalder. Det falt seg derfor naturlig å omstille seg og satse på bensinstasjondrift da bilene tok til å dominere veitrafikken. Les mer …
 Markerud kart fra 1958 sammenstilt med ortofoto 2013. Kilde Skedsmo kommune. . Det er lite som minner om dyrskue, landbruk og husdyr i dagens Lillestrøm. Med et stadig voksende bypreg kan det være på tide å hente fram litt om hvordan det kunne se ut for bare noen få tiår siden. Ikke lenger unna sentrum enn på Markerud ved Vigernes ble det i en årrekke avholdt dyrskuer for mange typer husdyr. Arrangementene var som regel lagt til lørdag eller søndag, men med de mange dyrene som skulle drives til og fra ble det et tidkrevende og spektakulært opplegg. Det kunne være mange hundre dyr samtidig, og tilstrømningen av skuelystne var stor, både på selve markedsplassen og på veiene til og fra. Les mer …
 Både det norske og svenske flagget hadde unionsmerke, eller sildesalat som det ble kalt, øverst i venstre hjørne. Fra Wikimedia Commons Det svenske unionsflagget 1844-1905.
Fra Wikimedia Commons . Skedsmo og Romerike ble preget av det spente forholdet til Sverige i 1905. Grunnen skyldtes den nære beliggenheten til svenskegrensa, opprustningen og bygging av festninger og lokal- og rikspressens daglige nyheter om unionsspørsmålet. Ved siden av nyheter i riksavisene i Norge, Sverige, Storbritannia, Frankrike, Russland og USA ble unionskonflikten godt dekket av lokalavisene på Romerike der folk særlig leste Akershus og Romerikes Blad. Romerikingene fikk hendelsene tett innpå seg, og krigsfrykten var særlig stor her da forhandlingene pågikk i Karlstad. I avisene kan en også følge diskusjonen om Norge skulle være kongedømme eller republikk, og om den store deltakelsen fra Romerike da den danske prins Carl kom til Norge og ble innsatt som konge med navnet Haakon VII. Les mer …
 Dette kartet over Sagdalen fra 1804 inneholder navnene på en rekke av de kjente sagmesterboligene i Strømmen. i Skedsmo var betegnelsen på huset som sageieren hadde stilt til disposisjon for sagmesteren med familie. Noen av boligene hadde et stort loft hvor mannskapene kunne huses. Andre steder kunne det være ordnet slik at ble hengt ned køyer fra innskrudde kroker i taket. Dermed kunne det anordnes en ekstra ”etasje” i halv høyde, slik at andre kunne ligge på halmmadrasser direkte på gulvet. Det ble ofte svært trangt, for langs veggene sto matkistene som mannskapet måtte ha med for hele arbeidsuken. Les mer …
 Lillestrøm Dampsag & Høvleri ble kalt både Hønensaga, Lillestrømbruket og Dampsaga Foto: MiA (Museene i Akershus) ble bygd i 1869 med midler fra et aksjeselskap på åtte personer. I begynnelsen ble sagbruket kalt Hønensaga etter en av aksjeeierne og initiativtakerne, overbanemester og ingeniør Johan Chr. Hønen, men bruket ble vanligvis kalt Dampsaga eller Lillestrømbruket. Hønen sørget for at bruket ble anlagt på den statseide tomta like ved Lillestrøm stasjon. Tomta var ideell for sagbruksvirksomhet, for der lå det allerede et sidespor til jernbanen, og det flate terrenget passet ypperlig til fabrikklokaler og lagerplass for trelast. Dessuten lå sagtomta ved elvebredden, og det kunne bygges kjerrat ned til tømmeret som enten ble fløtt på Nitelva eller slept hit med dampslepebåt fra Fetsund lenser. Sagbruket holdt det gående til 1965, da det ble ødelagt i en brann. Les mer …
Sandbanen fra Berger til Leirsund var en smalsporet jernbane som var i drift fra 1905 til 1949. Banen ble bygd av Johan Kjus Enger for å frakte sand til husbygging i Kristiania.
 Hest trekker tom sandvogn på smalsporede jernbane. Før 1920. Foto: Skedsmo hstorielags samlinger
Etter at jernbanen mellom Christiania og Eidsvold ble bygget i 1854, var det noen driftige menn som så mulighetene jernbanen ga. En av disse var Johan Kjus Enger. Han var eier av Søndre Enger tidlig på 1900-tallet og eide skogen opp mot Bergergårdene i Skedsmo. I dette området var det store forekomster av sand. På denne tiden var det stort behov for sand til husbygging i hovedstaden, men å få fraktet sanden til byen var vanskelig fordi lastebiler og veier foreløpig ikke var egnet for slik transport. Les mer …
 Martinius Foseid (1852-1922) var en av de største landhandlerne i Lillestrøm. Han satt i kommunestyret i flere perioder der han representerte Venstre. Foto: Akershusbasen. (1852-1922) var fra Brandval i Solør. Han kom til Lillestrøm i 1883, og etablerte samme år en landhandel som etter kort tid ble en av stedets største forretninger. Vareutvalget ble etter hvert utvidet, og landhandelen fikk navnet Martinius Foseid. Kolonial, manufaktur, kraftfor og gjødning. Handelshuset ble kalt Foseidgården, og bygningens hjørne mellom Storgata og Voldgata ble kalt Foseidhjørnet.
I 1890 giftet han seg med Karen Marie Olsdatter Sørum (f. 1868). Hennes far, Ole Sørum, som eide og drev gården Vestre Sørum, eide også store grunneiendommer i Lillestrøm. Martinius Foseid fikk leid og kjøpt flere tomter av svigerfaren der han satte opp bygninger til ulike formål.
Foseid var ordfører i Lillestrøm bygningskommune i ni år. Dessuten var han medlem i Skedsmo herredsstyre og formann i skolestyret. Som forretningsmann hadde han flere tillitsverv. Blant annet var han formann i Lillestrøm handelsstands forening og medlem av direksjonen i Kjøpmannsbanken i Kristiania.
Foseidhjørnet var i flere tiår et møtested der menn møttes på ettermiddagstid, særlig i helgene, og uformelt diskuterte tidsaktuelle spørsmål. Noen ganger ble tvister oppgjort, og det hendte at slagsmål forekom etter heftige diskusjoner. Les mer … | 
