 Panorama fra Braate mot Strømmen og Rælingsåsen rundt 1910. Foto: Akershusmuseets samlinger er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet vokste fram gjennom en blomstrende sagbruksæra ved Sagelva i tiden fra 1520 til 1860. Dampmaskinen overtok da som drivkraft i sagbrukene, som dermed ikke lenger måtte ligge ved et vassdrag med fossekraft. Etter sagperioden tok det ikke lang tid før det kom ny industri ved elva. Jernbanen var et konkurransefortrinn, og i tillegg var det en stor fordel med sidesporet som brukseierne hadde fått på plass allerede i 1853. I 1873 ble Strømmens Værksted etablert, og i 1884 kom Strømmen Trævarefabrik.
Det var Wincentz Thurmann Ihlen som grunnla Strømmens Værksted med jernbanevogner som hovedprodukt. Etter flere eierskifter skulle det vise seg å bli canadiske Bombardier Transportation som ble siste leverandør av tjenester for skinnegående materiell på Strømmen, etter 138 års sammenhengende jernbanevognproduksjon på stedet. 31.12.2011 nedla firmaet all virksomhet i de ærverdige lokalene. I 1902 startet Strømmens Værksted et stålstøperi på østsiden av Sagelva, dette ble senere utskilt i et eget selskap under navnet Strømmen Staal. Her ble det produsert skipsstevner og propeller inntil utviklingen krevde så store enheter at transporten til Oslo havn ble umulig. I 1978 ble støperiet nedlagt og eiendommen kjøpt av Olav Thon, som i 1985 åpnet Strømmen Storsenter i de samme lokalene. Dette var et av landets første store kjøpesentra. Les mer …
 Svein Fjeldvang sikret klubben en bronseplass i NM 1946. ble stiftet 10. juni 1930. Styrets første jobb var å skaffe klubben bane. Sverre Damhaug stilte seg svært velvillig, og klubben opprettet en leiekontrakt for areal til en bane på hans eiendom i Strømsveien 69, omtrent i dagens trasé for Støperiveien. Det ble imidlertid snart for lite med bare én bane, og i 1933 startet arbeidet med å skaffe nytt baneanlegg. Året etter ble det undertegnet en kontrakt med Skedsmo kommune om to baner i Skolegata 17-21. Etter stor dugnadsinnsats fra medlemmene var begge banene ferdig allerede i 1935. Les mer …
 Andre generasjon bru for Hovedbanen over Sagelva 1865. Merk saghusene mellom brusøylene. Dette er ett av få kjente foto som viser noe av den eldre sagbebyggelsen. Foto 1870 fra Jernbanemuseet. Sagelvas oppgangssager hører med til Norges tidligste industrihistorie, og den startet lenge før det egentlige industrielle gjennombruddet kom. Møllene var også viktige, men de var langt færre, og hadde dessuten en mer lokal rolle.
Det vi vet om sagene i eldre tid, stammer gjerne fra takster, manntallslister og folketellingen i 1801. Disse opptegnelsene gir med ujevne intervaller summariske oversikter over eierforholdene, men gir lite opplysninger om hver enkelt sag. En sammenstilling av slike opptegnelser er tatt inn i Sagene skiftet eiere.
Sagelva lå naturlig til rette for utnyttelse fordi fallet var konsentrert over en kort strekning fra Strømmen til Nitelva, byggegrunnen var god og vannføringen var tilstrekkelig stor over lengre perioder vår og høst. Det var dessuten en stor fordel med nærhet til hovedstaden og havnen. Les mer …
 Otto Ottesen. Bildet er sannsynligvis tatt mens han var i Skjåk (1863-1877). Fotograf ukjent. (født på Fet prestegård 22. juli 1830, død 1916) var teolog og lokalpolitiker. Han var blant annet sokneprest i Skjåk, Nittedal og Skedsmo.
Foreldrene var prost Otto Christian Ottesen og hustru Diderikke født Aall. Han ble gift med
Anne Cathrine Magelssen (1832-1924), datter av Vestre Toten-presten Wilhelm Christian Magelssen (1804-1876). Otto og Anne Cathrine Ottesen fikk 11 barn, hvorav 9 vokste opp, en av dem var legen Hjalmar Ottesen (1869-1932). Ottesen tok examen artium i 1849 og teologisk embetseksamen i 1855 med praktikum i 1856. Samme år ble han residerende kapellan hos sin far i Østre Toten. Han ble hjelpeprest i Lom i 1862 og sokneprest i det nyopprettede Skjåk prestegjeld i 1863. Han ble også Skjåks første ordfører da kommunen ble opprettet i 1866, og satt i vervet til 1875. I Skjåk var han samtidig svært aktiv på andre samfunnsområder. Blant annet var han styreleder i Skjåk Almenning, overformynder og forlikskommissær, i tillegg til de vanlige verv for soknepresten som formann i fattigstyre og skolestyre. Det kan fremdeles hete om spesielt aktive og ivrige personer i Skjåk at «døm sløyngje seg som Ottesen på be'dagje». Ottesen var i kallet til 1877. Fra 1875 til 1877 var han prost i Nord-Gudbrandsdalen. Les mer …
 Norsar - Institutt for teknologisystemer, UiO. Foto: Steinar Bunæs/Eget foto 2021 Universitetssenteret på Kjeller (UNIK) driver forskning innen teknologiske fag i samarbeid med forskningsinstituttene på Kjeller. UNIK er et studiested for master- og PhD-studenter hovedsakelig fra Universitetet i Oslo - UiO og NTNU. Det har ansvar for forskning og utvikling innenfor trådløse nett og informasjonssikkerhet (WNIS), elektronikk og fotonikk, kybernetikk og industriell matematikk, og energi og miljø. I 2017 overtok UiO hele senteret. Det nye Institutt for teknologisystemer er en del av UiOs matematisk-naturvitenskapelige fakultet.
UNIK ble etablert som en stiftelse i 1987 med det formål å utvikle og drive universitetsstudier og forskning, og styrke samarbeidet mellom stifterne og næringslivet. Stifterne er UiO, NTNU og de tre forskningsinstituttene Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Telenor R&I og Institutt for energiteknikk (IFE).
UNIK skal utnytte kompetansen i Kjellermiljøet til undervisning og veiledning av master og doktorgradsstudenter. UNIKs undervisningstilbud er et supplement til universitetenes studietilbud og ha en faglig forankring i Kjellermiljøet. De opprinnelige eiere var FFI, IFE, TF, og UiO. NTNU kom med i 1995. UNIK er anvendelsesorientert og en samarbeidspartner for Kjellerinstituttene og relevant industri. Les mer …
 Dette kartet over Sagdalen fra 1804 inneholder navnene på en rekke av de kjente sagmesterboligene i Strømmen. i Skedsmo var betegnelsen på huset som sageieren hadde stilt til disposisjon for sagmesteren med familie. Noen av boligene hadde et stort loft hvor mannskapene kunne huses. Andre steder kunne det være ordnet slik at ble hengt ned køyer fra innskrudde kroker i taket. Dermed kunne det anordnes en ekstra ”etasje” i halv høyde, slik at andre kunne ligge på halmmadrasser direkte på gulvet. Det ble ofte svært trangt, for langs veggene sto matkistene som mannskapet måtte ha med for hele arbeidsuken. Les mer …
 Gunda Robarth. Lillestrøms første postmester. Foto: Akershusbasen. ble opprettet 25. september 1855 på jernbanestasjonen som lå ved Lille Strøm gård i Rælingen. Poståpneriet ble nedlagt allerede i 1856, men ble gjenopprettet på Lillestrøm stasjon 1. oktober i 1870 med stasjonsmesteren som fungerende poståpner. Fra 1895 ble det etablert postombæring på stedet. Siden 1890 har postkontoret og postterminalen flyttet henholdsvis fem og fire ganger, og 1. november 2014 ble postkontoret lagt ned. Posttjenestene blir da overtatt av COOP OBS. Les mer …
 Stasjonsområdet ved Leirsund Foto: Skedsmo historielags bildesamling er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet har sitt navn etter elven Leira og etter det eldgamle sundstedet. Her gikk oldtidsveien fra Viken/Christiania til Opplandene og Nidaros. Den som eide sundet, hadde store rettigheter og bra innkomst. Rettigheten lå til Leirsund gård. Sundmannen, som rent fysisk satte de reisende over elven, bodde i en stue nede ved sundet. Leirsund hadde gjestgiveri, og det heter seg at det var betydelig salg av sterke drikker der. Les mer …
Strømmen Staal ble opprettet i 1902 av Nils Claus Ihlen som en egen avdeling under Strømmens Værksted. Bedriften var det første stålstøperiet i landet. Her var alt utstyr og kompetanse innført fra Frankrike – alt fra støpesand til verksmesteren og produksjonsmetoden (Tropenas). Hovedproduktene fra stålstøperiet var utstyr til skipsbygging; rorstammer, stevner og propeller og løpehjul og turbindeler til vannkraftutbygging, foruten alt støpegodset til bedriftens vognfabrikk. Støperiet var fra starten kullfyrt, men ble fra 1925 fornyet ved at man tok i bruk elektrostålovner.
Støperiet ble anlagt på motsatt side av Sagelva der Lerdal sag hadde stått tidligere. Allerede første driftsåret ble det første helstøpte produktet levert: en akterstevn til en båt på 2000 tonn. Dette var en stor triumf for den industrielle virksomheten i landet. Deler til skipsbygging ble bedriftens hovedprodukt, men det ble også levert mange vannturbiner (se foto) til kraftutbyggingen. Les mer …
| 
_05.01._1915.jpg)
