 Strømmen stasjon 1860 sett fra vest. Skytingen foregikk mot Vassøyfjellet til høyre bakerst i bildet. Foto: Jernbanemuseet omtales i samtidige hovedstadsaviser som «Vor første store Skytterfest», og arrangementet hadde virkelig et imponerende omfang og opplegg. På et sted som Strømmen – den gang med kun 700 innbyggere – deltok mer enn 500 skyttere pluss en rekke andre tilreisende. Med stor imøtekommenhet fra stedets sagbrukseiere var svære etablissementer tilrigget, og både før og etter skytingen ble en rekke taler avholdt. Strømmen stasjon var åpnet bare åtte år tidligere, så man befant seg fortsatt i jernbanens barndom. Men jernbanen åpnet for lett atkomst både fra hovedstaden, Romerike og Mjøsområdet, og skytterbanen lå ideelt til: Fra sagmesterboligen Næbben rett ved stasjonen ble det skutt mot den bratte Vassøyfjellet på motsatt side av Sagelva, med en avstand på 250 alen. Les mer …
Vestby er en gård i Lillestrøm kommune på Romerike. Før kommunesammenslåinga 1. januar 2020 tilhørte gården Skedsmo kommune.
I Skedsmos historie er Vestby, Ryen, Stalsberg og Bråte omtalt slik: ”…. gårder som fra tidlig tid og inntil midten av det 19. århundre hadde en hel del vannsage.” (Skedsmo I, s 136). Gårdsnavnet Vestby er omtalt fra ca 1400. Først som halv gård, og senere i bygningsmanntallet fra 1594 som full gård. I kvegtellingslistene 1657 har gården 4 hester, 11 storfe, 6 gjeter, 9 sauer og 3 svin. Skrivemåtene var flere, også Wessbye og Westby. Les mer …
 Gustav Gottfried Kielland, fotografi i Om Blakers kirker, prester og kirkelige forhold, 1931. Foto: Nasjonalbiblioteket. (1869-1933) var prest. Han ble født på Melby i Skedsmo, og var sønn av utskiftningsformann Hjalmar Christian Kielland (1834-) og Fredrikke Glerup, født Klem (1842-1923). Han begynte å studere teologi i 1887, og ble cand.theol. i 1893. Les mer …
 Farseggen er en av de eldste ferdselsveier i Skedsmo. Ferdselen på veiene i Skedsmo i tidligere tider var langt mer variert enn dagens ensidige biltrafikk. Hver dag farer biler i tusentall gjennom romeriksbygda. Det vi kanskje ikke tenker på, er at gjennom Skedsmo har det vært ferdsel i uminnelige tider. Beliggenheten i forhold til Oslofjorden og mulighet for havn er slik at ferdsel fra sjøveien og inn til de produktive områdene nord på Østlandet har gått gjennom dette området.
Hestekjøretøyer i forskjellige varianter var nok i flertall, og i travle tider kunne det gå over hundre vogn-/sledelass og skysstransporter i døgnet gjennom bygda. Men mer «eksotiske» innslag som store fedrifter, hestehandlere, kremmere, personer som tilbød forskjellige tjenester eller søkte arbeid, omstreifere og lirekassemenn var slett ikke uvanlig. Ja, gjennom århundrer har fant og fut, konger og riksforsamlingsmenn ferdes på veiene gjennom Skedsmo. Les mer …
 Demningen ved Strømmens Værksted rundt 1920 var mer enn en meter høyere enn dagens demning. Oppdemming var en viktig forutsetning for at Sagelvas ofte sparsomme vannføring kunne utnyttes best mulig. Demningene hadde to hensikter. Vannmagasinering og økning av fallhøyden. På nedsiden av hver demning lå gjerne én sag på hver elvebredd, noen steder to.
Sagelva i Skedsmo har gjennom årtusener gravd seg gjennom leirmassene som for ti tusen år siden ble avsatt på bunnen av «Romeriksfjorden» , og fjellet er avdekket langs nesten hele elveløpet. Dermed kunne demninger og andre byggverk fundamenteres direkte på et solid underlag.
Les mer …
 Johan Kjus Enger, som var med på å grunnlegge sandforretningen på Berger. Foto: Skedsmo historielags samlinger. Sandtakene på Berger i Skedsmo har en historie som går over 100 år tilbake i tid. Når vi i dag passerer industriområdene på Berger, er det få som vet at her var et av de viktigste sandtakene for levering av sand til husbygging og veier i Oslo, eller Kristiania som byen het da sandleveringen startet.
Bergermoen ble fra gammelt av omtalt som et område med «brendsand med mager jord».I 1908 solgte Olsen Berger to parseller av Bergermoen til Johan Kjus Enger og Otto M. Asak. Disse hadde da allerede startet sanduttak fra moen på en teig som tilhørte Enger i Leirsund, og anlagt en smalsporet jernbane ned til Leirsund hvor sanden ble lastet over på normalsporede jernbanevogner. Ved kjøp av de to nevnte teiger fikk de tilgang til større sandressurser i området. Sanden ble i alt vesentlig solgt til Kristiania og ble benyttet både til husbygging og veianlegg i byen. Bedriften ble kalt Skedsmo sandforretning. Les mer …
 Elever og lærere ved Lillestrøm middelskole i 1892. Navnet på skolen de første årene var Lillestrømmens Middelskole Foto: MiA. ble opprettet i 1884 av cand.theol. Sverre F. Johnsen og cand.philos. Jens Skogvold med navnet Lillestrømmens Middelskole. Skolen var privat, og den var eid og ble drevet av Johnsen og Skogvold. Det var økonomisk vanskelig å drive privatskole i Lillestrøm, og derfor hadde den flere eiere fram til 1922 da den ble kommunal. En lov i 1938 avløste den gamle middelskolen med realskole, og det siste kullet på middelskolen i Lillestrøm gikk ut i 1941. Fra da av ble skolen en fullstendig videregående skole med realskole og gymnas. Les mer …
 Propanbrann fra begge tankvognene 5. april 2000. Foto: Nedre Romerike brann- og redningsvesen/Skedsmo kommune. oppstod ved at et godstog med blant annet to tankvogner som inneholdt 46 tonn kondensert propan, kjørte inn i et godstog som sto i ro på stasjonen. Vognene sporet av, propangass begynte å lekke ut og etter noen minutter var gassen antent. Sekunder etter sammenstøtet mottok alarmsentralene meldinger om brannen fra togledersentralen og fra privatpersoner som hadde vært vitne til episoden. Situasjonen var svært spent like fra det ble konstatert gasslekkasje natt til 5. april til politimesteren sendte ut en pressemelding om at sperringene kunne oppheves kl. 15.00 lørdag 9. april. Les mer …
De første gate- og veinavna i Lillestrøm ble offisielle i 1888. Fram til Lillestrøm ble bygningskommune i 1878, satte innbyggerne navn på tråkkene og gangstiene som knyttet sammen bolighusene, sagbrukene og jernbanen. Bygningskommunen satte løpende nummer på husa, på Nesa fra 1 til 500, på Volla og Tormosen videre oppover fra 500. Dette var en vrien ordning, og en av de første sakene Lillestrøm bygningskommune begynte å jobbe med, var derfor anlegg av veier og gater. I 1879 ble det stukket ut fire traséer som fikk navna Jernbanegata, Nesgata, Strandgata og Voldgata. Gatene var 15 meter brede, men hadde ikke fast dekke og var dårlig drenert. Derfor ble de sølete i vårløsningen og i regnværsperioder, og da flommet de åpne gaterennene over. Senere ble det foretatt flere navnedåper. Les mer …
 Lillestrøm meieri holdt til i bygning nr. to fra høyre. Foto: Akershusbasen. ble opprettet i 1891 av gårdbrukere i Skedsmo og Fet. Lillestrøm Spareforenings gård i Storgata 1 ble kjøpt og innredet til meieridrift. Åpningsdagen var 1. juni dette året, og driften varte til 1. september 1995. I 1991 skiftet meieriet navn til Romerike meieri, og var det siste meieriet på Romerike. Meieriet hadde flere tilholdssteder i Lillestrøm, og den siste meieribygningen lå i Solheimsgata 3 som ble revet i 2008. Tidligere stortingsmann og gårdbruker på Jølsen i Fet, Anders Jørgensen Veum, tok initiativet til å opprette meieriet. 13. mars 1891 var bønder fra Fet og Skedsmo samlet på Jølsen for å danne ”et samlag for tilgodegjørelse af melk ved salg eller meieridrift i Lillestrøm.” Meieriets styre besto av Anders Jørgensen Veum, Peder Winsnæs, H. Sørum, H. Laache, M. Smedsberg og Hans Borgen. Styret la fram utkast til lover, og ”samlaget stiftedes under navn af Lillestrøm Meieri.” Meieriets eiere var 23 aksjonærer som til sammen eide 64 aksjer til kr 100 pr. aksje. Les mer …
Lurkahuset er trolig det eldste huset som er bevart i Lillestrøm. Det ble bygd på slutten av 1700-tallet, og var våningshuset på Lurketangen som var en av husmannsplassene på Måsan. Plassen ble ryddet i første halvdel av 1700-tallet og tilhørte Vestre Sørum gård. Den lå omtrent der brua går over Nitelva fra Lillestrøm Syd.
I 1850 flyttet Hans Jensen og kona Anne med åtte sønner inn på Lurketangen, og i 1851 tok familien etternavnet Lurka. Den siste eieren i denne familien var sønnesønnen Hågen Jensen Lurka som var sagarbeider og høvelmester. Folketellingen fra 1900 forteller at i huset bodde nå familien Lurka på fem sammen en annen sagarbeiderfamilie på fire. Huset ble solgt omkring 1906. Bortsett fra en snekker bodde det sagbruksarbeidere med sine familier der til 1992.
I 1860 var det storflom i området. Lurkahuset ble løftet av pilarene det stod på, og fløt noen hundre meter innover på Nesa. Familien flyttet inn i huset der det strandet, og Hans Jensen Lurka fikk tildelt et nytt jordstykke av bonden på Sørum. Les mer …
| 
