Lokalhistoriewiki:Hovedside

Månedens dugnad Ferjekaia i Kinsarvik i Hardanger en sommerdag i 1952 eller 1953. Bilister som skal på ferie? Foto: K. Mittet Nå skal de fleste bilistene ha satt på sommerdekkene, og det kan derfor være på sin plass å minne om at NAF feirer 100 år 21. mai. Dette er Norges største medlemsorganisasjon for bilister og ble grunnlagt i 1924. Vi på Lokalhistoriewiki har som vanlig et lokalt fokus, og denne måneden ønsker vi oss blant annet stoff om lokale bilforeninger. Vi har en artikkel om NAF Asker og Bærum, men mangler de fleste andre. Det er i det hele tatt store lokale og regionale variasjoner når det gjelder bil. I de store byene er det færre som trenger å eie en, og blant de nye doningene som ruller på vegene i f.eks. Bergen og Oslo, har elbilene blitt helt dominerende de siste åra. Også tidligere har noen biltyper vært spesielt populære i visse deler av landet, noe som en kommentator i Rogalands Avis pekte på i 1994: «Ingen plass i hele vårt langstrakte land selges det så mange US Vans som i Sør-Rogaland.[...] Det er mulig at det er de driftige jærbøndene som vet å omsette landbruksstøtten i personbiler med plass til slaktekveg eller kornsekker. Ka vett eg? Jeg vet at i forhold til innbyggertallet er salget av disse rullende slagskipene over 30 % høyere i Sør-Rogaland enn i landet forøvrig.» Kommentatoren er inne på at bilen kan dekke ulike behov. Den er nok først og fremst et transportmiddel, som kan få folk til jobb og fritidsaktiviter, og den kan dessuten frakte både slaktekveg og annet. Vi vil gjerne ha bilder og historier om bilen i hverdagen, i tillegg til den funksjonen den har hatt i ferien. Bilferie har utvikla seg fra det enkle, med (usikra) unger og telt på lasteplanet, til våre dagers campingvogner og bobiler. For mange er ikke bilen bare nyttig, men nærmest meninga med livet! De virkelige motorentusiastene har full oversikt over årsmodeller og hestekrefter, og mange liker å treffe likesinnede på steder som Tyrigrava i Nordre Follo, OK-taket på Gjøvik eller Esso-stasjonen i Bø i Telemark. Den siste var også møteplassen for de såkalte «rånerne» (tidligere også kalt «raggere») i TV-serien Rådebank. For å summere opp trenger wikien stoff om alt mulig innafor bil og motor. Vi vil vite mer om bransjens steder, som bilforretninger, bilverksteder, bensinstasjoner, racer- og glattkjøringsbaner, og personene som i arbeid eller fritid har drevet med bil. Skriv gjerne om drosjesjåfører, trafikkskolelærere, kjente bilforhandlere og mindre kjente hobbymekanikere. Husk også at kvinnene nå er sterkere representert i bilbransjen, og spesielt blant sjåførene. Grete Bassøe var Norges første kvinnelige fagutdanna bilmekaniker. Vår bibliografi for bilhistorie trenger også påfyll. Bli med på wikidugnad! Visste du at alle artikler i Lokalhistoriewiki er under kontinuerlig utvikling? Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget! Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Norsk lokalhistorisk institutt! Om du trenger hjelp med å komme i gang, kan du ta en kikk på: Wikiwebinarene våre, der du blant annet finner et generelt wikikurs og et kurs om bilder. Webinarene er dessverre midlertidig ute av drift. Hjelpesidene våre om hvordan du kan formatere artikler og bilder, og om hvordan finne og bruke kilder. Hele wikien er en dugnad, og vi vil gjerne ha flest mulig med på den digitale løvrakingen også. Kanskje er du god på å oppspore hvem, hva, hvor og når for bilder som mangler denne informasjonen. Om du liker å gjøre røde lenker blå, kan du ta en kikk på wikiens ønskelister for bilder og artikler. Du kan også utvide artikkelspirer, legge inn bilder i artikler, lese korrektur og mye annet. Smakebiter fra artiklene Flyfoto 1963. Heilt til venstre Kremmarholmen bnr 2 og bnr 1. Prestestova står enno. I midten bnr 6 (Holmen), så bnr 60 og bnr 62. Bak frå venstre vegfyllinga til Moldøyna, så Børhaugen og Brotet. Foto: Widerøes Flyveselskap Kremmarholmen på Fedje er første gongen skriven med dette namnet i 1665. Det var i matrikkelen frå dette året, og her heiter det «Kremmerholmb nu først taxerit», med landskyld 18 merker fisk og kan fø eit naut, utsåd ikkje nemnt. Dette må tyda at Kremmarholmen alt hadde vore eit eige bruk ei tid, men at det først no vart utskilt frå Holmen. Ein av brukarane under Holmen nr 4 kan ha budd her, utan at ein kan seia kven av dei. Namnet kjem naturleg nok av kremmar, landhandlar. Det har igjen sin bakgrunn i at det var her handelsmannen på Fedje etter kvart vart buande. Tidlegare hadde han halde til på nabobruket Ertsholmen (1). Bakgrunnen for opprettinga av handels- og gjestgivarstader, er den rolla som skipsleia har spelt i å binda menneska frå ulike delar av distrikt og land saman. Etter kvart som det vart aukande trafikk og samhandel mellom dei ulike distrikta, oppstod det ein trong for høvelege stoppestader langs kysten, der ein kunne få overnatting og elles proviantera. Det var stader med gode hamner som låg lagleg til som peikte seg ut og etterkvart danna sentrale knutepunkt i båttrafikken. Med sine gode hamnetilhøve og gunstige plassering i skipsleia langs kysten og ved innløpet til Bergen, vart Kremmarholmen på Fedje den naturlege handels- og gjestgivarstaden i dette området. Saman med dei andre tilsvarande stadene i skipsleia, var såleis Fedje del av eit større kommunikasjonssystem. I Bergen byprivilegium av 1702 fekk kjøpmennene i byen løyve til å oppretta kremmarleier på landet. Eigaren måtte ha borgarskap i Bergen, og handelsstaden skulle styrast av ein «gesell». Som nemnt under nr 1 på Holmen, hadde det alt lenge vore eit kremmarleie på Fedje.   Les mer … «Prospekt af Christiansands Vesterside og Dampschibbet Prinds Carl 1830». Prinds Carl var noe større enn Constitutionen og hadde på en tur til Danmark med 400 passasjerer. Kyst- og lokalfarten hadde i 1814 et beskjedent innslag av motorisert ferdsel, men skipsfarten var likevel den første transportgrenen som ble motorisert da damp erstattet seil. Staten engasjerte seg tidlig i rutefart med dampskip. Etter hvert kom også private rederier inn i bildet. 1850-årene ble en brytningstid for kystfarten. Staten bestemte seg for å trekke seg ut av kystfarten i 1857. Store nasjonale og lokale rederier ble opprettet i siste halvdel av århundret. Utbygging av jernbanenettet førte til at skipsruter ble opprettet som en forlengelse av jernbanen. Skipsverft ble etablert. Fyrvesen og havner ble utbygd. Et statlig redningsvesen var opprettet i 1854, og Redningsselskapet ble stiftet i 1891. I den detaljerte artikkelen Passasjerskip langs norskekysten finnes en meget representativ tegningssamling som stammer fra skipsingeniør Anton M. Berthelsen (1911-74).   Les mer … Bugøynes ved Vestersandfjæra. Foto: Magnus Berg (1996) Bugøynes (finsk/kvensk: Pykeijä, Nordsamisk: Buođggák) er et fiskevær i Sør-Varanger kommune i Finnmark, som ligger innenfor Bugøya på sørsiden av Varangerfjorden. Bygda ble befolket av finske innvandrere på 1800-tallet. Finsk er et språk som brukes daglig, derfor har fiskeværet fått kallenavnet Pikku-Suomi på finsk (norsk: Lille-Finland). Hovednæringene i Bugøynes er fiske, turisme, kongekrabbefangst og eksport, og i dag bor det ca. 200 mennesker her. I 1760-årene har det bodd samer i Bugøynes. Etter grensedelingen med Sverige i 1751 ble Bugøynes regnet til Norge og ikke til fellesdistriktene som de øvrige deler av kommunen. Den spredte faste bosetting av samer og nordmenn skapte ikke noen tett bebyggelse slik den sterke innvandringen fra Finland gjorde i 1850-60 årene.   Les mer … Diplomplakett på veggen til Losjihus for menn i Markveien 57 i Oslo, som fikk Houens diplom i 1923. Foto: Stig Rune Pedersen (2013) Houens diplom (Anton Christian Houens Fonds diplom) er en utmerkelse som siden 1904 er gitt til fremragende arkitektur og er Norges eldste arkitekturutmerkelse.Fondet bruker den årlige renteavkastningen til å fremme «en bedre og renere arkitektur i Norge», herunder tildeling av diplomet. Prisen skal gå til «fremragende, selvstendig og arkitektonisk gjennomført arbeid» og omfatter ikke noen pengeutbetaling, men markeres med en bronseplakett på bygningen som bekostes av fondet. Prisen gis til enkeltbygninger, ikke til en arkitekts fulle produksjon. Basiskriteriene for prisen at bygningen må være oppført etter 1. januar 1904 og at den må ha stått i minst to år når prisen tildeles. Prisen kan også tildeles plantegninger og til endringer av eksisterende bygninger. I teorien kan huset ha stått betydelig lenger enn dette. Når avkastningen tillater det og det finnes flere verdige kandidater, kan det deles ut flere priser innenfor et år; likeledes kan fondet unnlate å dele ut priser enkelte år. Prisen deles ut av Kulturdepartementet som har gitt Nasjonalmuseet i oppdrag å forvalte diplomet. Museet utnevner juryen, i samråd med Norske Arkitekters Landsforbund.   Les mer … Timms Reperbanes bygninger fra 1876, med Strømsveien i forkant med to personer, og Helsfyr gårds jorder bak de to personene, jorder som i 1895 ble Østre gravlund. Østre Aker kirke i bakgrunnen til venstre. Foto: Olaf Martin Peder Væring/Oslo Museum (1880) Timms Reperbane i Oslo er en fabrikk for produksjon av tauverk, etablert i 1772 av kjøpmann Nils Torgersen med navnet «Christiania Reeberbahne». Torgersen hadde lært faget i England. Reperbanen lå på Vaterland langs Akerselva, men brant ned under Bordtomtbrannen i Christiania 4. mai 1819. I 1856 ble bedriften overtatt av den tyske repslager og seilmaker Wilhelm Timm som også hadde et seilloft i de samme lokalene. Virksomheten lå fortsatt på dette tidspunktet langs Akerselva mot elveutløpet innenfor Slusa på en tomt som var en tidligere bordtomt på en utfylling i sjøen, rett innenfor Nylands kran. Omtrent samtidig ble Nylands Verksted etablert noe lenger ute på samme tomtefylling. Fabrikkens administrasjon holdt til i Dronningens gate 17. Morselskapet Timm AS ble stiftet 26. april 1957 og har hatt produksjon av tauverk til handelsflåten og fiskeriflåten i Slovakia siden 2002. Selskapet var eid av ulike virksomheter relatert til skipsfart fram til det i 2016 ble kjøpt av Wilhelmsen Ships Service som de hadde tatt tett samarbeid med siden 2009. Selskapet har nå adresse i Olav Vs gate 6. I lokalene på Helsfyr er det nå kontorer for ulike virksomheter, særlig innen byggbransjen og brannsikring.   Les mer … Lensmann Martin Olaus Larsen var foreningens første formann. Foto: Agnes Nielsen Varteig Indremisjon ble stiftet på Brunsby i Varteig 28. november 1880 da Varteig Bibelforening, Varteig Indremissionsforening og Tune og Varteig Traktatforening slo seg sammen. Foreningen meldte seg etter to år inn i Nedre Borgesyssels indremisjon, senere Vestre Østfold indremisjonskrets. Initiativet til sammenslåingen ble tatt av styret i Indremissionsforeningen som inviterte de to andre foreningene til et møte på Belsby 18. juli 1880 for å diskutere det de anså være en mer hensiktsmessig løsning. Den da eksisterende Indremissionsforeningen skal ha blitt stiftet i 1860. Dersom det er korrekt, var Varteigs forening en av de eldste i Norge. Under møtet ble en komite på fem valgt som skulle utarbeide forslag til statutter for den nye foreningen, og protokollen forteller at «Valgte bleve Sogneprest Neumann, Anders Lindemark, Anders Sælid, Hartmann og Ludvig Belsby». Noen endringer i statutt-utkastet ble foretatt før den nye foreningen var en realitet.   Les mer … Badehuset Foto: Fra bildeboken Bad Sandefjord og Bad Modum i Norge/Norsk Folkemuseum Sandefjord bad, også kalt Sandefjord kurbad eller bare Kurbadet, ble åpnet 1. august 1837 under navnet Sandefjords Svovl- og Sjøbad av legen Heinrich Arnold Thaulow. Badet åpnet i en staselig bygning tegnet av Thaulow selv i klassisistisk stil med gavl og midtstilt søyleveranda. Thaulow hadde tatt medisinsk embetseksamen i 1833 og flyttet samme år til Sandefjord som byens første faste lege. Det bodde da rundt 780 mennesker i byen. Da han åpnet kurbadet i Sandefjord var dette landets første kurbadanstalt. Dette var i en del av byen mot den indre del av fjorden som var myrlendt og ubebodd. Kort tid etter at han hadde flyttet til Sandefjord oppdaget han en svovelholdig kilde som han tok i bruk i behandlingen. Likeledes innførte han bruk av maneter. Den såkalte thaulowske metode var en kombinasjonskur som bidrog til badets voksende ry. Allerede i 1839 flyttet Thaulow til Modum fordi han ikke tålte det fuktige kystklimaet i Sandefjord, men drev fortsatt badet der videre, etter hvert sammen med Modum bad som han opprettet i 1857. Han besøkte badet hver sommer.   Les mer … Lærer Alfred Dollis. Foto: Norske skolefolk (1934) Alfred (Ludvig Odin) Dollis (født 18. oktober 1867 i Tromsø, død 1940 på Gjøvik) var en lærer med et stort politisk og sosialt engasjement. Han sokna til partiet Venstre og var med i kretsen rundt Johan Castberg og Anders Hovden. Dollis var også bankrevisor i Gjøviks og Omlands Kreditbank i rundt 14 år. Dollis vokste opp på Sunnmøre, som sønn av styrmann Christopher Bernhard Dollis og Elen Olivia Karoline Larsen, og tok middelskoleeksamen i Ålesund i 1886. I 1890 var han ferdig utdanna lærer fra Klæbu seminar og tok seinere flere tilleggskurs. Dollis underviste som nyutdanna på privatskoler i Volda og Dovre og dreiv ei stund egen privat middelskole i Elverum.   Les mer …

Om lokalhistoriewiki.no Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 345 artikler og 217 790 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer om hvordan du kan bidra. Ukas artikkel Litografi som viser utstillingsområdene: Bildet er sett vestover, nede i venstre bildekant er midtfløyen (den eneste som var bygget på denne tiden) av Nasjonalgalleriet, også tegnet av Schrimer. I bakgrunnen Slottsparken med Nisseberget med kunstavdelingens bygning (rett over hovedbygningens flagg), restaurantbygning (med flagg) og observatoriet. Den lille bygningen ved Kristian IVs gate var «retirader» (toalettbygning). Norges Geografiske Opmaaling øverste høyre hjørne. Historisk museum er ikke bygget ennå (1898–1902). Litografi: C.B./Oslo Museum(1883) Den norske Industri- og Kunstudstilling i Christiania var en landsutstilling som ble avholdt 16. juni til 21. oktober 1883. Utstillingens formål var å presentere norske produkter og produktutvikling over et bredt spekter. Publikumsbesøket var imidlertid ikke helt som forventet, da det denne sommeren var et spesielt dårlig vær. Hovedbygningen for industriutstillingen fylte hele Tullinløkka hvor også Kristian IVs gate og Frederiks gate inngikk i utstillingsområdet, mens kunstavdelingen var på Nisseberget i Slottsparken. Her var også et himmelobservatorium med en stjernekikkert som en av attraksjonene. Les mer... Ukas bilde Arne Reidar Husebø (1901–1968) feirer frigjøringen i 1945 i hagen i Hundvågveien 62 i Stavanger med flagging fra loftsvinduet. Legg merke til kjellervinduene som er sikret mot splinter. Foto: ukjent, frå familiealbum. Nyeste sider på Lokalhistoriewiki Småliane aust (veg i Vinje) av Roy Olsen (Rool) Enger under Nordre Arstad (Stange gnr. 17/2) av Steinar Vasaasen (StVa) Martin Eckhoff (1850–1914) av Vidar Iversen (Vidariv) Arstad skole (Stange gnr. 17/3) av Steinar Vasaasen (StVa) Årthun (Stavanger gnr. 22/125) av Arne Østensen (Arneoste) Pålsetvegen av Trond Nygård (Kallrustad) Øvre Pålset (Østre Toten gnr. 321) av Trond Nygård (Kallrustad) Nedre Pålset (Østre Toten gnr. 320) av Trond Nygård (Kallrustad) Sjåtil av Trond Nygård (Kallrustad) Setil av Trond Nygård (Kallrustad) Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki Vinje, Småliane aust-1.jpg Roy Olsen (Rool) 7. mai 2024 kl. 23:41 1 920 × 1 280; 576 KB Osterhaus’ gate 3 Oslo 2015.jpg Stig Rune Pedersen (Stigrp) 7. mai 2024 kl. 21:33 4 490 × 3 379; 2,62 MB 0417-04411-Arstad skole.jpg Steinar Vasaasen (StVa) 7. mai 2024 kl. 18:53 4 000 × 3 866; 9,1 MB Briskeby, nyeste luftfoto.jpg Theodor Haugen Bader (Bader) 7. mai 2024 kl. 18:31 800 × 450; 109 KB