 M/F Haalogaland i Lyngenfjorden Foto: Ukjent (1974) Motorferga Haalogaland ble bygd ved Kaarbøs Mek. Verksted i Harstad, og overlevert rederiet Statens Vegvesen i Troms i januar 1955.
27 år etter at motortankeren «Vesco» i 1927 ble overlevert Vestlandets petroleum, som seinere ble til ESSO, ble kjølen til et nytt fartøy strukket på Kaarbøverkstedet.
Fartøyet, som ble byggenummer 18, fikk navnet «Haalogaland». Hun ble den første av fire ferger som ble levert fra KMV i løpet av de påfølgende tre år, til henholdsvis Statens Vegvesen i Troms, Tromsø ferjer, Torghatten transportselskap og Helgeland trafikkselskap.
Statens Vegvesen skrev kontrakt med KMV den 28. mai 1953 om bygging av ei bilferge, og i september samme år ble kjølen strukket. Skipet ble tegnet av verkstedets ingeniører.
Huden på «Haalogaland» ble klinket til spantene, det var litt uvanlig så seint som i 1954, men man skal ha ment at fartøyet derved ble mer stødig og fleksibelt i de værharde områder den skulle betjene. Plateskjøtene ble imidlertid sammenføyet med elektrisk sveising. Les mer …
 Hans Sverre Sommerfeldt (1820-1907). (født 19. mars 1820 i Moss, død 23. september 1907 på Gjøvik) var jurist og embetsmann. I 1860 ble han utnevnt til fogd på Toten, og året etter ble han også politimester og magistrat på Gjøvik. Sommerfeldt hadde disse embetene helt til 1897, og var blant de mektigste enkeltpersonene i kjøpstaden Gjøviks første tiår. Sommerfeldt vokste opp i Moss, som sønn av sorenskriver Hans Sommerfeldt og Olava Fredrikke f. Weidemann. Skriversønnen Sommerfeldt begynte i 1839 å studere jus, og i 1843 var han ferdig cand. jur. Sin første praksis hadde han på Toten, hos sin morbror Christopher Christian Weidemann. Også Weidemann var sorenskriver, med garden Billerud som kontor og bolig. Hos onkelen var Sommerfeldt først kontorist, og så fra 1847 til 1853 edsvoren fullmektig. I 1849 kjøpte han garden Bakke, et par kilometer fra arbeidsplassen på Billerud. Mjøslia ved Kapp var på denne tida et område med mange embetsmenn. Les mer …
Erik Bern (født 24. oktober 1920, død 22. juli 1944) var motstandsmann tilknyttet Special Intelligence Service (SIS) og XU under andre verdenskrig.
Han var sønn av lektor Erik Bern og hustru Margeth Alise Bern, og vokste opp på Hamar. Han tok engelsk-artium ved Hamar katedralskole i 1939, så realfagsartium i 1941, og deretter verkstedpraksis og radiokurs. Bern hadde ønsker om å studere svakstrømsteknikk ved Norges Tekniske Høyskole, og var derfor læring på et radioverksted.
Da krigen brøt ut knyttet han seg til motstandsbevegelsen, og i 1942 rømte han til Sverige og så videre til England. Han ble der tatt opp i SIS, og ble utdannet som radiotelegrafist. Han ble flere ganger sluppet ut i fallskjerm over Norge på hemmelig oppdrag for SIS, i samarbeid med XU. Han ble sluppet ved Vangsåsen ved Hamar i 1943. Les mer …
 Moss Verft omkr. 1937. Foto: Widerøes Flyveselskap / Østfold fylkes billedarkiv Moss Verft ble grunnlagt i 1870 under navnet J. & J.H. Vogt, Moss Skibsværft, på folkemunne kjent som Vogteværven. Det skiftet senere navn til Moss Værft, så Moss Værft & Dokk, og til slutt til Moss Verft. Bedriften ble nedlagt i 1986.
Det hadde blitt bygget skip i Moss siden 1500-tallet, og flere mindre verft fantes ved havnen helt til 1890-årene. Da ble det siste av dem nedlagt, slik at Moss Verft stod alene igjen. Det hadde en betydelig produksjon, og sjøsatte gjennom sin historie både seil-, damp og motorskip. Les mer …
 Røyken fra Peterson & Søn var kilden til Mosselukta. Foto: Chris Nyborg Mosselukta var den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss, som gikk konkurs i 2012. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta er historie.
I Moss var det sulfat som var årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfat er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer. Les mer …
 Et av de mange nidversene om gapestokken: «Moss er en gammel By, der ligger østen Fjorden / Det veed Alverden nok. / At den forældet er nu lærer hele Jorden / paa Byens Gabestok.» Trykt i Morgenbladet 24. oktober 1840. Gapestokken i Moss var den siste gapestokken som ble brukt i Norge. Bruken av den ydmykende straffemetoden vakte mye oppmerksomhet og betydelig motstand.
Den 11. oktober 1840 ble Ole Larsen, kjent som «Ola Mand» satt i gapestokken utenfor Moss kirke i to timer under høymessen, etter å ha blitt dømt av Philip Henrik Hansteen ved Moss sorenskriveri. Stokken hadde de to foregående lørdagene blitt revet opp, høyst sannsynlig av motstandere av metoden. Mens Ole stod i stokken var det flere som gav ham penger, og mange uttrykte sympati med ham. Selv tilhengere av dommen mistet troen på gapestokken når de så dette, og følte at det ble mer en belønning enn en straff når han tjente penger på det. Les mer … | 
