Marie Kalleberg
Marie Kalleberg (født 1912 i Sandefjord, død 2004) arbeidet som barnepike, stuepike og kokke før hun giftet seg i 1934 og ble husmor.
Hennes far var baker og stuert Kristian Hanssen. Han kom fra Fetja i Stokke. Moren het Malene Sofie og kom fra Norddeble (Norddepil) på Færøyene. Foreldrene traff hverandre da Kristian i tiden før første verdenskrig var på hvalfangst, og var stuert på en landstasjon. Moren døde et års tid etter at Marie ble født. Under første verdenskrig (1914–1918) ble 21 skip fra Sandefjord minesprengt eller torpedert. Maries, far var til sjøs i denne tiden. Han ble utsatt for store påkjenninger og hadde i en periode store psykiske problemer på grunn av dette. Vanskelighetene i familien gjorde at Maries farmor, Maren, ble hennes faste punkt. Marie hadde et nært og godt forhold til henne.
Som så mange andre unge kvinner i sin generasjon, arbeidet Marie også i 7–8 år som «pike». Hun arbeidet som barnepike, stuepike og kokke i forskjellige familier før hun giftet seg 22 år gammel med Ragnvald Kalleberg (1898–1948), høsten 1934. Han var da sjåfør i et trelastfirma og hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Ragnvalds første kone, Kaspara, døde rett etter at det andre barnet var født, så Marie gikk inn i en krevende situasjon både for foreldre og barn. Hun fikk etter hvert ansvaret for fem barn: Gerd (1930), Ragnar (1931), Kristian (1935), Ragnvald (1943) og Kirsti (1945). Som de fleste andre omkring dem, hadde de liten plass og lite å rutte med. Det er ikke for ingenting at man snakker om «de harde 30‐åra. Maries mann hadde lange arbeidsdager og var ofte hjemmefra i fritiden, aktiv som han var i fagbevegelse og lokalpolitikk. De eldre søsknene hjalp til med de yngre.
I Nybyen bodde Marie Kalleberg, som døde i en alder av 92. Marie var en ekte «Nybyenjente» som hun likte å kalle seg. Da hun var tre år gammel kjøpte hennes far Kristian Hanssen hus, Rosenvolds gate 5, midt i Nybyen. Der bodde Marie i alle år helt frem til 1963 da kommunen overtok huset og Marie flyttet litt lengre opp i gata.
Ragnvald Kalleberg, Maries sønn forteller: Marie var en svært intelligent dame, flittig bokleser og særlig glad i gammel, klassisk litteratur. Hun var samfunnsmessig og politisk engasjert og dyktig til å skrive leserinnlegg i byens avis til hun var langt oppe i 80 årene – det lå kanskje «i blodet». Marie Kalleberg var også knyttet til bredere bevegelser som strakk seg ut over lokal samfunnet. Hun ble så å si født inn i avholdsbevegelsen. Hennes farmor var vaktmester (pedell) på avholdslokalet (nå Teaterlokalet). Da Marie giftet seg med Ragnvald kom hun inn i nye miljøer. De traff hverandre første gang hun satte sine ben i arbeiderbevegelsens bastion, Folkets Hus i 1933. 1930‐tallet var preget av sosiale og politiske spenninger og konflikter, mellom overklasse og underklasse, mellom borgerlige og sosialister. Et lite uttrykk for spenningene var at en generøs og fornøyd arbeidsgiver unnlot å gi den sedvanlige bryllupsgaven til Marie, sikkert fordi hun giftet seg med en som var fagorganisert, en mann som til og med gikk først i 1. maitoget. Marie Kalleberg ble knyttet til arbeiderbevegelsens idealer om frihet og likhet. Hun likte «De unge slekter» av Kåre Holt.
På 1960‐tallet engasjerte hun seg i antikrigs kampanjen mot atomvåpen. I 1972 var hun aktivt engasjert i folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EU.
Marie likte seg på skolen. Hun mente – med rette – at hennes tids folkeskole ga en god start. Hun beundret Nordahl Rolfsens Læsebog for folkeskolen. Men hun skulle gjerne hatt mer utdannelse enn dette. Hun tilegnet seg på egenhånd ny kunnskap gjennom hele livet. Hjemme i Rosenvolds gate hadde hun flere leksikon og oppslagsbøker, som var i flittig bruk. Hun benyttet de fleste anledninger til å lære noe nytt, f.eks. som ivrig avisleser og radiolytter på programmer om kultur og samfunn. Etter å ha passert 80, leste hun til og med fysikeren Hawkings populærvitenskapelige bok om svarte hull.
Maries store lidenskap – eller besettelse -‐ var lesing, særlig av romaner, dikt og bøker om historie, norrøn mytologi, kristen tradisjon og humanistisk livssyn. Hun fikk så mange av sine diktønsker opplest i NRKs «Ønskediktet» at hun nærmest kunne regnes som medarbeider. Hun omtalte i en periode bøker i Sandefjords Blad. Hun leste mye og variert. Yndlingsforfattere var Olav Duun og Knut Hamsun, Nordahl Grieg og Herman Wildenvey.
De bøkene som betydde særlig mye for henne, som Menneske og Maktene, Medmenneske og Markens Grøde leste hun flere ganger i løpet av de siste 40 årene. Når hun leste en slik bok på nytt, kjøpte hun ofte et nytt eksemplar. Hun understreket og noterte nemlig i margen, og ville nok ikke bli forstyrret av sine tidligere notater. Den siste gangen hun kjøpte Markens Grøde, var i november 1998, på hundreårsdagen for sin manns fødsel. Det er understrekninger gjennom de 304 sidene, som ved møtet mellom Inger og Isak i åpningen. Jeg tror hun da også gjenopplevde sitt møte med den ene mannen i sitt liv.
På første side i Olav Duuns bok I eventyre, har hun notert: «For en makeløs innledning! Om været!». Her beskrives en mor og sønn som går gjennom sommerkvelden. De opplever den som hellig: «liksom det var for godt ver å gå i, ein skulde heller sette seg ned og halde helg». Musikken av hennes svigerfar, Jordens Vals, uttrykker et slikt forhold til naturen.
Marie Kalleberg var svært opptatt av både kristen tradisjon og humanistisk livssyn. Hun var positiv til deler av kristen tradisjon, men kritisk til kirke og prester. Hun meldte seg ut av statskirken og gikk inn i Human-Etisk Forbund. Hun var for tvilrådig til å kunne kalle seg ateist.
Marie Kalleberg forteller gjerne
Hun hadde svært god lokalkjennskap til sitt «kjære Nybyen» som hun gjerne fortalte om. Fra sin leilighet i Rosenvolds gate 5 hadde hun fin utsikt til blant annet Løkka, Rosenvolds gate 12, som var et av Forsorgsvesenet i kommunens hus. Der var det fire leiligheter av svært dårlig standard, og enkelt rom hadde jordgulv. Flere av hennes venner bodde der. Huset ble forøvrig revet i 1962 for å gi plass til et rekkehus. Marie Kalleberg var alltid opptatt av at det ble brukt riktige navn. Der Lundenveien slutter er det bygget et eldresenter som heter Solvangsenteret. Det reagerte Marie på fordi Solvang ligger langt borte i Prinsens gate, der vi før hadde byens sykehus og hvor gartner Pettersen hadde sitt gartneri, Solvang Gartneri, tvers over gaten. I dag ligger et boligsenter der, og det blir kalt Ekeberg. Ekeberg kapell og gravlund er gravlunden med krematoriet som blir nærmeste nabo. «Der på Ekeberg skal vi til sist ligge, men ikke bo. Solvang er da et mye penere navn for levende mennesker, og det er det gamle navnet på stedet», sa hun.
«Rukla, hvor Gassverket lå og var i drift til etter krigen. Sa vidt jeg husker besto Ruklagårdene av tre større hus, og et lite hus nede ved oppgangen til gassverket. Ruklagårdene skrånet ned mot Ruklabekken. Nicolaysens Kolonial, Prinsens gate nr. 27, nummer 25 ved siden var et stort hus. Det bodde mange mennesker der. Ved siden av var 23, Sørum tror jeg de het de som bodde der og hadde en liten kiosk ut mot Prinsens gate.»
«Ruklaparken er et helt feil navn på den såkalte parken som ligger i Rosenvolds gate. Den har ingen forbindelse med Rukla. Nærmeste nabo er Rosenvolds gate nr. 2. Huset i bakenfor er Prinsens gate 29, med inngang fra Stampa og det er et av Sandefjords aller eldste hus, fra 1729 mener Marie. Navnet Rukla har noe negativt over seg og passer ikke sammen med en park. Stedet er en grønn lunge i byen, et sted der folk lufter sine hunder. Det å kalle stedet for en park, er alt for prangende synes jeg.»
Fotnoter
Kilder og eksterne lenker
- Ragnvald Kalleberg - Mannen som elsker hverdager - Apollon (uio.no)
- Ekeberg kapell og gravlund – Wikipedia
|
Artikkelen inngår i Sandefjord Lokalhistoriske Senters prosjekt på Lokalhistoriewiki. Wikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |