Nybyen (Sandefjord)

Schrøeters gate sett vestover

Foto: Roy Olsen (2017).

Schrøeters gate sett østover

Foto: Finn Egil Johannessen (2012).

Nybyen er en liten bydel i Sandefjord som ble regulert i 1854. Området bestod da av tre kvartaler, begrenset av Armgade – Østregade – Nordre Ruklegade – Vestregade. Etter bybrannen i 1900 ble gatenavnene i 1901 forandret slik at Armegade ble Landstads gate, Østregade ble Schanches gate, Nordre Ruklegade ble Tidemands gate, Vestregade ble Rosenvolds gate, Søndre Ruklegade ble Schrøeters gate og Myhrgaden ble Flors gate.

Det var store navn knyttet til gatene i en bydel som i utgangspunktet var tiltenkt vanlige beboere. Rosenvolds gate (Nybyens «Broadway») er oppkalt etter militærkaptein Christian von Rosenvold. Johanne Tidemand har gitt navn til Tidemands gate, som for øvrig er eneste gate i Sandefjord by oppkalt etter en kvinne (pr. 2024). Schanches gate har navn etter Carl Frimann Schanche, som var byfogd, Schrøeters gate etter presten Andreas Fredrik Schrøeter, Flors gate etter presten Peter Flor og Landstads gate etter sogneprest Magnus Brostrup Landstad. Alle disse opprettet legater, og det var rentene av legatene som ble delt ut, så summene ble ikke så store hvert år.

I det lille området Nybyen og dets nære omkrets lå det flere husmannsplasser: Rukla, Nedre Myra og Øvre Myra i Schanches gate 24. De siste driverne av husmannsplassen Øvre Myra var Peder Olav og Margarethe Karoline Hansen Myra, de drev Øvre Myra fra 1908 til 1974. I dag er uthuset fullt restaurert og i bruk av Sandar Historielag og Foreningen Gamle Sandefjord til foreningsliv og utleie. Det lille framhuset er godt vedlikeholdt og en fin representant for den gangens husmannsplasser.

Nybyen var kjent som et sted for småkårsfolk, selv om de fleste hus i området var små eneboliger. «Nybyen er muligens geografisk mindre enn du tror, men antakelig menneskelig sett, større enn du vet.» skrev Harry Rove i en artikkel om Nybyen i 2019. Bydelen var en smeltedigel av mennesker fra mange samfunnslag, som likevel hadde «(...) en felles identitet, som alle var stolte av, de var fra Nybyen, der det meste kunne aksepteres.»

I Nybyen bodde all slags folk: arbeidsfolk av alle slag, sjøfolk, selvstendig næringsdrivere, «fritenkere». Det bodde også mange hvalfangere i Nybyen; de var i Sørishavet i syv–åtte måneder og hjemme i fire–fem måneder. Det satte et spesielt preg på dagliglivet i denne bydelen. Hvalfangsten resulterte i at mange hvalfangere ble krigsseilere eller havnet i den Den norske brigaden i Storbritannia, da ekspedisjonene ikke kunne seile hjem etter fangsten 1939–1940, men måtte søke alliert havn. Ved ankomst alliert havn ble sjømannskapet på kokeriene og hvalbåtene med videre ut i krigsseiling, mens hvalfangerne meldte seg for de norske myndighetene og reiste ut til sjøs med andre båter eller i den norske bataljonen i Skottland hvor det var så mange hvalfangere at den ble kalt «Hvalfangerbrigaden». Svært mange av disse var nettopp fra Nybyen, og det var en tung tid for hvalfangerfamiliene.

I et slikt miljø som i Nybyen var det selvfølgelig mye sportsaktiviteter. Det ble blant annet spilt fotball rundt om i alle gatene. I 1934 ble Sportsklubben Tempo stiftet. Klubben bestod nesten utelukkende av gutter fra Nybyen. Allerede i 1936 ble Tempo kretsmestere i klasse B. Egen fotballbane hadde klubben også, ikke den fineste i Sandefjord, men kanskje den mest «sagnomsuste». Den ble populært kalt «Grisebingen» eller «Køllabingen». Årsaken var klar, banedekket bestod av grus og kull. I 1948 var eventyret over da Haukerød, Fevang og Tempo slo seg sammen til Idrettslaget Runar.

Nybyen, store planer om blokker

Nybyen som har vært en «fredet» bydel uten de store forandringer og utbygninger helt fra 1854, begynte nå ting å skje på 1950-tallet.

25.februar 1953. Sandefjords Blad skriver: Blokkbebyggelse i saneringsstrøket i Rosenvolds gate. Som meddelt har formannskapet innstilt for bystyret at man kjøper Rosenvolds gate 9 for takstpris kr.3.000. Det kvartalet som eiendommen ligger i, har det vært tale om å sanere, og da vil dette eiendomskjøpet være den første begynnelse.  Reguleringsarkitekten har tidligere foreslått at kvartalet blir regulert til blokkbebyggelse, noe som formannskapet blant annet under befaring før budsjettbehandlingen i fjor erklærte seg enig i. I tillegg foreslår Byingeniøren at kommunen også erverver Schrøeters gate 15.

Da begynner ting å skje i «lille» Nybyen, det virker som politikerne virkelig ser for seg en bydel med blokker, slik det for øvrig ikke var uvanlig i Norge på den tiden. 18.november 1954 beslutter Sandefjord kommune å kjøpe Tidemands gate 8. Formålet er å rive bygningen. Formannskapet, «har løselig drøftet tanken om nybygg i første rekke langs Rosenvolds gate. Men foreløpig eier kommunen bare en hjørneeiendom. Det vil derfor være en langsiktig plan å gå til oppførelse av en boligblokk her».

Nå begynner det å bli fart i drømmene, faginstansene i kommunen setter drømmene ned på papiret. 09.mai 1956. SB skriver: Ifølge den reguleringsplan som nu er utarbeidet for kvartalet Tidemands gate – Schanches gate – Schrøeters gate – Rosenvolds gate, foreslår reguleringsarkitektene Oddvar Midtun og Bernt Skottun at hele området saneres, og at det blir bebygget med tre 4-etasjers boligblokker.

29.mai 1956. Den foreslåtte reguleringsplanen for kvartalet i Nybyen. Huseierne protester mot å selge sine eiendommer til sanering. Bygningsrådet kan ikke ta hensyn til protestene – saken sendes formannskapet. 28.juni 1956. Sandefjord kommunestyre besluttet i går enstemmig å vedta den nye reguleringsplan for kvartalet Tidemands gate – Schanches gate – Schrøeters gate – Rosenvolds gate.

17.august 1961. Sandefjords Blad skriver at Boligbyggelaget håper å kunne komme i gang med byggingen av den planlagte boligblokken i Rosenvolds gate i høst. 02.februar 1962. Sandefjord formannskap beslutter å oppta forhandlinger om kjøp av Rosenvolds gate 5 og 7 i den hensikt å klargjøre tomt til boligblokken. 29.februar 1964. Tidemands gate 8 averteres til rivning, for å gi plass for byggingen av blokka. 04.juni 1966. Kommunen beslutter å kjøpe Schrøeters gate 9 for å rive eiendommen i likhet med Schrøeters gate 11 og 13 som allerede er ervervet. 13.oktober 1966. Kommunen tilbys Schrøeters gate r, og har fra før eiendommene 13-11-9-3. Det gjenstår dermed Schrøeters gate 5 – 7 – 1. før hele Schrøeters gate er kommunens. 7.mars 1968. Kommunen kjøper Schrøeters gate 1.

Situasjonen i 1968 er derfor at Sandefjord kommune har ervervet Rosenvolds gate 5 – 7 – 9, Schrøeters gate 1 – 3 – 9 – 11 – 13 – 15. Det gjenstår 2 eiendommer i Schrøeters gate, 5 – 7, 2 eiendommer i Schanches gate, 10 – 12 og 3 eiendommer i Tidemands gate, 2 – 4 – 6 før Sandefjord kommune har ervervet hel kvartalet.      

12.mars 1975. Arkitekt Roar Tollnes i Sandefjords Blad «Vent med saneringen av Nybyen».  Det er mye bevaringsverdig bebyggelse i Nybyen, og man bør bevare store deler av dette. Vi kan godt vente litt med sanering og bygging av nytt i dette strøket, som har et fint bomiljø med små enheter. Husene i strøket er nokså samtidig bygget, sannsynligvis rundt midten av 1800-tallet.

Etter dette så stilner debatten og oppkjøpene i Nybyen. Blokken som opptar eiendommene Schrøeters gate 11 – 13 og 15, Rosenvolds gate 5 – 7 og 9, og Tidemands gate 8 blir bygget og står ferdig.

Sandefjords Blad skriver 24.desember 1971 [1]«Det eneste som minner om at utviklingen med tiden vil gjøre seg gjeldende også i Nybyen er den store, hvite boligblokken som er ført opp ved Rosenvolds gate. Den ligger der som en stor, gold kjempe, en slags trussel om at den tid vil komme da det bare er fotografiene og minnene igjen fra Nybyen, slik alle som har vokst opp og bodd her har opplevd den. Den store bybrannen sparte Nybyen. Men reguleringsvesenet sparer ingen. Hvis det da ikke er tungtveiende grunner til det, Og det spørs det om man har i Nybyen.»  

  I 1978 sto det å lese i Sandefjords Blad: «Etter forslag fra arkitekt Roar L. Tollnes er en del områder forutsatt bevart på grunn av historisk, antikvarisk eller annen kulturell verdi. Dette gjelder deler av Landstads gate, Tidemands gate, Schanches gate og Rosenvolds gate.» Bevaringen ble vedtatt i juni 1978. I 2019 var arbeidet med en ny bevaringsplan i gang med de samme grensene som Harry Rove beskrev for 1854. De ble lagt inn i «Bevaringsplakaten» i kommuneplanen for 2019–2031.

Arealplan 16.04.2021 Fortettingsprosjekt, Rapport – Fortetningsprosjekt, del 2, Sandefjord Kommune. «Anbefalinger innenfor området

Den delen av Nybyen som er regulert til bevaring og i kommuneplanen tatt inn som hensynssone med særlig hensyn til bevaring av kulturmiljø, egner seg ikke for fortetting med leilighetsbygg. Kvartalene nord og vest for kulturmiljøet anses heller ikke egnet for fortetting med leilighetsbygg. Her ligger blant annet husmannsplassen Øvre Myra fra 1770 som også er regulert til bevaring, og de første kommunale boligene som er omtalt i rapporten "Kartlegging av verdifulle kulturmiljøer i og nær Sandefjord sentrum". Sammen utgjør dette et kulturhistorisk miljø fra ulike epoker som er unikt for byen, og som det er viktig å ta vare på for fremtiden».

Typisk bakgård i Schrøeters gate.

I Nybyen var det mange personligheter

Skal man tro en del av historiene, besto Nybyen stort sett av "originaler" som ikke jobbet. Men for de fleste av bydelens beboere var 1950-tallet et arbeidssamfunn med seks dagers arbeidsuke. Husmorarbeidet var tidkrevende. Det var en revolusjon da mødrene sluttet med vaskebrett og gikk over til vaskemaskin. Skoleuka var også seks dager lang, og oppover i klassene ble det brukt mye tid på lekser.

Nybyen hadde sin kvote av by originaler, og kanskje vel så det, om det nå var «Dronninga», «Suppe-Kristian», «Døva», «Alexandra», «Feier'n» eller «Tryggen» og mange flere.. Noen var bare kjent i Nybyen, andre over større deler av byen. Disse hadde mange slags bakgrunner og historier. De fleste visste vi lite eller ingenting om, men dessverre dannes det fort mer eller mindre sanne historier om disse såkalte «originalene».

"Dronninga" for eksempel, var en staselig dame, høy og flott og med imponerende smykker, særlig de lange gulløredobbene hun brukte når hun gikk til butikken. Hun drev visst litt med ulovlig salg av brennevin ("gauket''). I alle fall hadde hun gjort det. Da huset hennes ble revet en gang på 50 tallet, fant man hemmelige rom hvor spriten kunne holdes skjult i tilfelle politiet kom på ransaking, ble det fortalt. Mellomkrigstiden hadde vært en gyllen tid for ulovlig salg, et miljø foreviget av Arthur Omre i "Smuglere". «Dronninga» var litt engstelig for urenhet og smitte, for hun unngikk å ta direkte i håndtaket til inngangsdøra til Reidar Hansens kolonial, nederst i Rosenvolds gate. Hun passet på å gå rett etter andre kunder, slik at hun slapp å ta i døra. Måtte hun selv åpne døra, brukte hun et rent papirlommetørkle rundt dørhåndtaket.

«Alexandra» var en lokal størrelse. Hun kjeftet ofte på oss når vi lekte i gata. Når hun så oss hendte det dessuten at hun åpnet vinduet og ropte: "Se og pell dere hjem, bolsjevikunger!". Hun forbandt oss ofte med Arbeiderpartiet og skillet mellom kommunister og sosialdemokrater var uklart for henne. Hun kom fra Vestlandets pietisme, har vel vært forarget på arbeiderbevegelsens forhold til kirke og religion, men våget bare å ta ut sin aggresjon på barn.

Kristian Hansen, en av originalene, ble av flere barn og unge omtalt som «Suppe­-Kristian». Han var kjent over hele Sandefjord. Han jobbet på Framnæs Mek. Værksted og fikk ofte suppe og annen middagsmat som var til overs om bord i båtene som lå til på verkstedet. Dermed sparte han utgifter til mat. Han gikk gjerne i gamle og fillete klær og var stadig på fyllinga i Grønli på leting etter ting han kunne bruke og selge, som metallet i elektriske ledninger. Han fraktet det på en kjerre til huset sitt i Nybyen. Huset var fullstappet av ting, både i 1. etasje der han bodde, i et uthus og i gården. Han satte seg i respekt, ikke minst blant unger, ved at han hoppet fra det nye stupetårnet i Bugårdsparken, til og med fra 10-meteren. Om vinteren drev han også med isbading på Stub og andre steder. Han var en hardhaus, hoppingen holdt han på med frem til han var over 70 år gammel, isbadingen til han var 80. Kristian var naturligvis avholdsmann. Han var utdannet baker og konditor hos Baker Halvorsen. Han var til sjøs i mesteparten av sitt lange arbeidsliv, også i årene 1914–1918 under første verdenskrig. Den gang ble 21 skip fra Sandefjord minesprengt eller torpedert. Dette hadde nok satt dype spor i Kristian som han aldri ble kvitt – som andre sjøfolk. Det var store påkjenninger som medførte store psykiske problemer på grunn av dette.

Kristian Hansen var en svært intelligent mann. På sine turer som sjømann verden rundt forberedte han seg grundig til det han skulle se når han var i land, museer eller kjente steder, som oldtidsbyen Pompeii ved Napoli. En av hans barnebarn har arvet en bok etter ham som han kjøpte i Port Adelaide i Australia i november 1935. Boken inneholder forfatterskapet til den jødisk-romerske historiker Josefus som levde i det første århundre av vår tidsregning. På innsiden av permen står det at Kristian var stuert på "Sandar av Sandefjord". Han viser til side 487, hvor Josefus forteller om Jesus, en av de få ikke-kristne kildene som bekrefter at Jesus var en historisk person.

«Tryggen» var en smilende og alltid hyggelig mann der han kom syklende eller leiende sin sykkel og alltid i gummistøvler, klar for en fisketur. Familiefar til åtte barn i et av kommunens firemannsboliger hvor det på det meste var 16 – 18 barn, så det gir seg selv at der i huset var det livlig og det var omtrent sentrum i Nybyen. «Tryggen» hadde fast arbeid som han var på sånn passe, men du verden hvor flink han var til å fiske og da som regel sammen med, Carlo, en annen av byens kjente menn. Carlo var en super fisker, brukte helsetrøya som garn hvis han hadde glemt eller trengte et garn. Carlo fisket mye ørret og han fortalte at det var på grunn av at han varmet beitemarken i munn før den ble satt på kroken.  

Alle i Nybyen hadde kallenavn, «Feier`n» var jo selvfølgelig feier av yrke, «Smeane» fordi de var selvfølgelig smeder og hvalfangere om vinteren, «Skritis» fordi han skritta så lang og sleit sko slik at under krigen ble det samlet inn sko til ham, «Vidar brutalh» ja, det ligger også i navnet.

Men mest av alt var det bare flotte mennesker, enten det var voksne eller barn. Du verden for en fin bydel å vokse opp i, Nybyen.  

Møte med n`Eugen og Rolf Glass`som minnes gamle dager i Nybyen.

Rolf Glass Johannessen og `nEugen Hansen. Foto: Arne Lyrvang.

Eugen Hanssen, viden kjent oppsynsmann i Sandefjord kommunes tekniske etat gjennom en mannsalder, nå nypensjonist med barnebarn, bosatt i Fjellveien oppunder Preståsen. Ungdommelig, sprek, lattermild. -En gammal Tempogutt rustær ikke så lett, sier han og ler. Kjent også som uunnværlig trompetist i Guttemusikken, Ungdomskorpset, Orkester­foreningen, og privat. -Spellær åsså fele te husbruk, sier han med sin umiskjennelige Nyby-dialekt.

Ved siden av seg har han Rolf Glass, eller Rolf Juel Johannessen, glassmester, «sønn te Juel'ern", Juel Johannessen, som startet den kjente glassmestervirksomhet i utkanten av Nybyen, i Lundenveien 11 og deretter øverst i Kongens gate.

Liksom sin barndomskamerat Eugen er Rolf fra Nyby'n, «gammal Tempo­spellær, som slo skarptromme i Gutte­musikken» som han selv sier. Gift med ei jente fra Nybyen, og jobbet til før jul i fjor, da han falt ned med en stige, og ødela venstre kne. Like glad og munter som Eugen og de andre fra Nybyen.

- Nyby'n, sier Eugen med et hav av gyldne minner i blikket, - Nyby'n er'e beste sted på jola !

- Det var, sier Rolf vemodig. Det er så møe forandra i Nyby'n i da!

- Født i Sverres gate 11, i skomaker Hansens gård, 30 meter fra Nyby'n, der hvor skobutikken er, forteller Eugen. - Mellom rørlegger'n og Høyres Hus. Neafor Høyres Hus bor Harry Sjøgutt, eller Harry Svarten som vi kalt'n. En av de ekte Nyby'guttæne, sier han, og begge ler høyt av glade minner.

- Kjenner'u'kke Svarten, spør Rolf forundret. - Det var han som arva Åretangen. Kanskje vi skulle kall 'n HytteHarry, ler han, og forklarer at når alle i Nyby'n hadde oppnavn, som «Bust­en», «Fransen», «Svarten" og «Genser'n», så var det ikke vondt ment. - Det var bare for moro mellom go'e venner, sier Eugen, og minnes både Helga, Smea'n og Dronninga. Alle i Nyby'n visste hvem de var.

- Vi er begge født i 1913, sier Eugen. - Jeg ble født i Sverres gate, og Rolf i Larvik. Det enaste dumme han har gjort, ler han. - Vi fløttate Sandefjord i 1918, og bodde i Rukla, ved Solvang. Det var «ingenmannsland», for'e tilhørte ikke hverken Nyby'n eller Bugår'n. Men jeg er Nyby'ngutt, forsikrer Rolf Juel

Næringsvirksomhet

Kolonialbutikker/ Bakerier	Personer	Bedrifter/Fritid
C. Nicolaysen Kolonial	Marie Kalleberg	Skipsreder / hvalfangstreder	Fiskesalg fra drakjerre
Arne Lindhjem Kolonial	Ragnhild Castberg	Fix Fabrikker, malingsfabrikk	Lut og fiskesalg fra dakjerre
Reidar Hansen Kolonial	Castbergskolen	Juno Fabrikker, mineralvann.	Barnevognsfabrikk
Johannes Bakkes Kolonial	Henrik Sandberg	Blikkenslager Harry Nilsen
Helga M. Hansen Kolnonial	Olsa	Rutebilselskap R. Johannessen Bilruter
Anton L. Børresen Kolonial		Lastebilere
Josefine Antonie Bergersen kolonialhandel i Søndre Ruklegade (Shrøeters gate 15)		Sportsklubben Tempo og Tempos damegruppe
Melkebutikken		Drosjeeiere Melsom & Løvheim
Alfheims Bakeri		Bladdistribusjon

Kilder og litteratur

• Norgeskart: Nybyen
• Opplysninger fra Finn Egil Johannessen: Personlige minner fra 1940- til 60-åra.
• Rove, Harry: Nybyen og stedet, del 1. I: Sandefjords Blad 2019.03.09. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Rove, Harry: Nybyen i Sandefjord. Utg. Sandar historielag. 2019. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Diverse klipp fra Sandefjords Blads referater fra Formannskapet – Bystyret.
• Sandefjord Kommune: Arealplan 16.04.2021 Fortettingsprosjekt, Rapport – Fortettingsprosjekt, del 2.

Artikkelen inngår i Sandefjord Lokalhistoriske Senters prosjekt på Lokalhistoriewiki. Wikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten.