Rutebilene i Sandefjord
Rutebilene kom til Sandefjord med den første bussruten i 1918 og da mellom Kodal og Sandefjord. Dette var ti år etter Norges første bussrute[1], som gikk mellom Molde og Batnfjordsøra.
Det var Hasås og Svartsrød som eide og drev den første ruten i Sandefjord. Men allerede i 1919 overtok Hjalmar Jøransen og drev ruten mellom Kodal og Sandefjord videre. Jøransen drev den til 1924 da Julius Dalen overtok ruten Kodal–Sandefjord. Rutebilen var en en 5-seters personbil, som det var bygd et slags hus på. Det lignet mest et hønsehus, det var nr. G 1029. Med samme rutebilen kjørte Julius Dalen også ruten Sandefjord–Bogen–Stokke. Bilen kostet 6 300 kroner.
Over til Aagaards plass (Tomta)
Noen rutebilstasjon var det ikke i Sandefjord. Noen ruter kjørte ut fra plassen foran godsekspedisjonen på jernbanestasjonen, noen ruter kjørte ut fra Chr. Hvids plass og noen kjørte ut fra det nedre Torvet.
Etter hvert etablerte man rutebilstasjon på Aagaards plass[2], i dagligtale kalt «Tomta», i 1931. Dette var byens øvre torv. Tomta var og er svært sentral i Sandefjords byliv. Her var rutebilstasjonen frem til 1966, her lå Sandar Meieri frem til 1956 med melkemottak, melkeutsalg, Melkebaren (kafeteria) og mange andre butikker som kolonialforretninger, slakter med røykeri (ååh, hvor godt det luktet), fiskebutikk, møbelbutikk, frukt- og grønnsakbutikk, torvhandel for landbruket, urmaker, trygdekassen med mer. Tomta var byens desiderte sentrum.
Pakkesentralen var et svært sentralt sted i 1940-, 50- og 60-årene. Venterommet var lite og kummerlig, varmt om sommeren og kaldt om vinteren, men når det ble skikkelig fyr i koksovnen i hjørnet, måtte folk trekke seg bort fra ovnen.
Servicemennesker i gamle dager
Mange husker vel bestyrerne på Pakkesentralen: Oskar Sollie, Edvard Olsen, Arthur Alfheim og Lars Braatu med flere. Lars Braatu var jo pensjonert stasjonsmester, og han styrte trafikken der på en uforglemmelig måte, servicevennlig og uhyre effektiv, «norgesmester i mas», sa enkelte av trafikantene. Men alltid hjelpsom overfor reisende med kofferter og barnevogner. Og så hadde vi damene som ekspederte pakker og ga ruteopplysninger – Bodil Lindhjem, Magnhild Killi og mange flere.
Mange passasjerer satt også ute og ventet på bussen. Og hvem husker ikke de fine gråpærene på det prektige pæretreet til Sørhaug/Havnås. Det var rift om disse pærene. Fram til en stund etter krigen var det også egen kafé, Busskaféen, i lokalet ved siden av Pakkesentralen, men det ble slutt på denne, i stedet ble det møbelforretning der.
Store utbyggingsplaner før krigen
I bystyrevedtak fra 1939 ble det vedtatt at [3]rutebilstasjon skulle være på Aagaards plass (Tomta), og det skulle bygges et hus i fire etasjer til blant annet å dekke rombehovet for det som gjaldt rutebiler og passasjerer. Dessverre kom krigen, og planene ble lagt på is. Rutebilnæringen måtte greie seg med det uteareal den hadde og med det areal Pakkesentralen disponerte, dvs. et lite venterom, plass for pakkeekspedisjon og et svært lite oppholdsrom for sjåfører og billettører.
Ny og moderne rutebilstasjon i 1966
Noen år etter krigen[4] begynte diskusjonen igjen å gå om ny rutebilstasjon og plassering. De to mest diskuterte plasseringer var i Badeparken og ved jernbanestasjonen. Tomten ved jernbanestasjonen var på den tiden bebygget med tyskerbrakker, boligbrakker og garasjebrakker hvor blant annet Reidar Johannessen Bilruter, Dalens Bilruter og Christian F. Petersens tankbiler hadde verksteder og garasjer. Rutebileierne var mest stemt for Badeparken, mens kommunen holdt på jernbanestasjonen som sitt ønske. Da ble det selvfølgelig stasjonen som vant. Valget var nok bra, og rutebileierne kom i kontakt med entreprenør H. Skjelbred AS, som gjennom en for rutebileierne god avtale bebygget området, og rutebilene fikk sine oppstillingsplasser, passasjerene fikk venterom, sjåførene og billettørene (som nå var en utdøende rase) fikk velferdsrom, det ble bygget pakkesentral, kafeteria med mer. Den nye rutebilstasjonen i Sandefjord ble satt i drift 16. januar 1966. Av vestfoldbyene var Sandefjord en foregangsby når det gjaldt tidsmessig rutebilstasjon. Fortsatt befinner rutebilstasjonen seg på samme sted, og fungerer like fint som da den åpnet i 1966, og blir nok der langt inn i fremtiden.
Tomta i regnversdrakt med torghandel m.m. Bildet tatt i 1949, Busskafèen er bort. Bildet tatt fra Sigurd Andersen vindu.
Styreformann Gunnar Johannessen holder innvielsestalen 1. februar 1966, her på den nye Busskafeen.
Den nye Rutebilstasjonen i Sandefjord i all sin prakt 1966.
Fra Omnibusfart til Rutebiler
I tiden frem til 1928 var det Omnibusfart som var eid av Nils B. Gustavsen som innehadde rutebilene i Sandefjord, bortsett fra ruten til Kodal og ruten til Bogen–Stokke som var eid av Hjalmar Jøransen og Julius Dalen. Auto-Buss som var eid av Halvard Wold overtok i 1928 blant annet rutene fra Sandefjord til Vera, Hystad, Virik, Store Bergan, Langeby, Strand, Engø, Lahelle. Det virker som om to av sønnene til N.B. Gustavsen, Odd og Birger, beholdt Haukerød, Skolmerød, Gjein og Fevang–Stokke. Så fulgte noen rolige år på rutebilfronten i Sandefjord.
I 1935 solgte Auto-Buss rutene Lahelle, Skogan, Årø-Knattholmen til Julius Dalen og Birger Gustavsen, men dette samarbeidet varte kun frem til 1937 da Julius Dalen overtok disse rutene alene. Samtidig som Julius Dalen i 1935 kjøpte disse rutene solgte han Kodalruten til to av sine brødre Hilmar og Ingvald Hansen.
Ved krigens begynnelse i 1940 var det dermed 4 rutebileiere/selskaper i Sandefjord og Sandar: Auto-Buss v/Halvard Wold, Dalens Bilruter v/Julius Dalen, Kodalruta v/David Skjelbred, Gustavsens Bilruter v/Odd og Birger Gustavsen.
Allerede 9. april 1942 solgte Odd og Birger Gustavsen sine ruter, Haukerød Ring, Skolmerød–Furustad, Haukerød–Klavenes og Haukerød–Fevang–Sørby (Stokke) til Reidar Johannessen som inntil da hadde drevet R. Johannessen Transportforretning med tre lastebiler.
Auto-Buss AS
.jpg)
Halvard Wold [5](1899–1957) stiftet i 1925 Auto-Buss AS. Han kjøpte selskapet til N.B. Gustavsen i 1928 (Omnibusfart) og overlot selskapet til sin sønn Arne Wold (1924–2010) i 1957. Selskapet var i drift i tiden 1925 til 1989, og ble dermed 64 år.
I 1935 hadde selskapet 5 busser, 3 stk. Internasjonal 1 Chevrolet og 1 Graham-Brothers. Etter salget av noen ruter i 1935 var Auto Buss kommet frem til det rutenettet de hadde helt til selskapet ble solgt i 1989. Rutene var på begge sider av Sandefjordsfjorden. På østsiden, forbi Framnes Mek. Værksted, fettindustrifabrikkene Jahre Kjemiske og Sandar Fabrikker og ut til Vøra badestrand. På vestsiden, forbi Jotun Fabrikker, Granholmen, Kjerringvik og til Ula med korrespondanse til Larvik. Begge sider er tett befolket og har mye industri med mye kjøring av arbeidere, særlig var det stor trafikk i forbindelse med Framnes Mek. Værksted.
På vinterstid var det opptil 12 busser fra selskapene i distriktet som fraktet arbeiderene til og fra jobben på Framnæs Mek. Verksted. Pendelruten Hystad–Vera var Auto-Buss' aller beste rute og hadde tette avganger hele dagen og kvelden. Arne Wold fortalte: «Om vintrene før krigen var mye av brøytingen lagt til rutebilene, og mang en natt måtte mor og far brøyte hele natten for at veiene skulle være åpne for trafikk når dagen kom. Jeg kan huske disse nattlige brøyteturene før krigen, og jeg minnes godt hvor sint jeg var fordi jeg ikke fikk sitte der som min mor, Lilly, satt, mens far, Halvard Wold, kjørte rutebilen med brøyteplog. Mor satt nemlig foran på brøyteplogen for å holde plogen nede, og der ville jeg også sitte, for det så virkelig morsomt ut».
.jpg)
Auto-Buss var et meget veldrevet rutebilselskap med stort og godt garasje- og verkstedanlegg i Gokstadveien 16 hvor alle bussene stod tørt og godt. Bussparken var alltid av god kvalitet. Verksmesteren Bjarne Kjær og sjåfør Håkon Abrahamsen var med helt fra starten i 1928 til selskapet ble solgt i 1989, hvilket vil si at de begynte som billettører og gikk av med pensjon som sjåfører/verksmester.
Arne Wold drev Auto-Buss frem 1. januar 1989, da selskapet ble solgt til AL Rutebilene Farmand, i Tønsberg.
R. Johannessen Bilruter
Reidar Johannessen[6] (1903–1991), startet 1. april 1942 ved kjøp av Odd og Birger Gustavsens ruter Haukerød Ring, Skolmerød–Furustad, Haukerød–Klavenes og Haukerød–Fevang–Sørby (Stokke, Ra veien) og en buss Z-12251 og en tilhenger Z-13411 for kr. 9.500. Bussen var Z-12251 GMC førstegangsregistrert 6. juli 1930, bensin 80 hk, 19 seter langbenker, pris ny kr. 16.000. Ombygget i 1948 til kombinert buss- og melkebil. Hugget i 1951.
Reidar Johannessen utvidet i 1943 med en brukt buss kjøpt av Blåbuss i Oslo, Z-12210 Internasjonal førstegangsregistrert 3.juni 1935, bensin, 35 sitteplasser og 4 ståplasser. Dette var materiellet frem til etter krigens slutt. Under krigen var det selvfølgelig generatordrift på bussene. Etter krigen begynte ekspansjonen for Reidar Johannessen Bilruter, selv om det i de første årene var vanskelig å få kjøpt bussmateriell. Tidene ble stadig bedre, og ekspansjonen kom.
I 1955 kjøpte selskapet ruten Sandefjord–Kvelde av Olav Næss. (Ruten ble i en periode også kjørt over Skjærsjø til Siljan en ganger i uken). 1. oktober 1959 ble det opprettet samkjøring mellom Sandefjord og Tønsberg av AL Rutebilene Farmand og R. Johannessen Bilruter. Inntil da hadde begge kjørt til Sørby og hatt korrespondanse der. Etter hvert kom også Reidar Johannessen sine sønner Gunnar, Finn Egil og Ragnar med i driften. I 1961 kjøpte Johannessen Nanset Auto AS som var eierne av bilruten Larvik–Sandefjord og Skinmo–Reppesgård. Selskapet hadde betydelig vekst. Den nye rutebilstasjonen skulle bygges på Jernbaneplassen, og dermed måtte selskapene flytte ut av garasjene (tyskerbrakkene) og nye plasser til bussene måtte finnes. I 1961 stiftet Johannessen også Auto-Center AS. Nytt bygg ble bygd ved innfartsveien til Sandefjord, innholdende verksted, garasje, bensinstasjon, administrasjon og utleie av annen etasje. Et bygg med en grunnflate på 1.040 m² i 2 etasjer for å ta seg av vognparken. Denne var nå økt til 11 busser og 3 lastebiler for melketransport. På denne tiden dekket rutenettet nordover fra Sandefjord til Kvelde og vestover til Larvik og østover til Tønsberg.
Julius Dalens Bilruter
Julius Dalens[7] (1894–1975) ruter gikk østover fra Sandefjord ut mot Tønsbergfjorden, Knattholmen, Ådø, Lahelle, Strand og mot Bogen og Stokke (nedre vei). Julius Dalen tilhører pionerne for rutebiler i Sandefjord. Hør bare hva Julius Dalen fortalte til NRF's avdeling Vestfolds 50-årsjubileumsbok:
«Jeg begynte med ruten Kodal–Sandefjord. Jeg kjøpte ruten i 1924 av fetter Hjalmar Jøransen. Den gikk fra Kodal til Sandefjord. Det var en 5-seters personbil, som det var bygd et slags hus på. Det lignet mest et hønsehus, det var G-1029. Jeg kjørte også ruten Sandefjord–Bogen–Stokke med denne. Bilen kostet kr 6.300. Jeg er utdannet snekker og det tredje året rev jeg av hønehuset og bygde bilen om til en slags varebil. Jeg kjøpte da en gammel bil i Oslo og bygde selv karosseriet på den. Det ble en 13 seters buss».
Julius Dalen overdro selskapet til sin sønn Håkon Dalen i 1961. Da Håkon døde i 1988 drev hans kone Anne Marie og datteren Inger selskapet frem til 1. oktober 1994 da det ble solgt til AL Rutebilene Farmand.
David Skjelbreds Bilruter
Sandefjord–Kodal–Andebu, David Skjelbreds ruter gikk nordover til Kodal og Andebu. Dette var en av distriktets eldste ruter, etablert av Hjalmar Jøransen i 1919 og overtatt av Julius Dalen i 1924 og deretter i 1935 av hans brødre Hilmar og Ingvald Hansen. En periode hadde også Odd Gustavsen disse rutene. David Skjelbred overtok selskapet allerede i 1939. David Skjelbred døde i 1979, men hans kone Lina og døtrene Grete og Kirsten kjørte og drev rutene frem til 1. oktober 1981 da de solgte selskapet til AL Rutebilene Farmand. Dette var ruter ut i «landsbygda» nord for Sandefjord. Trafikken mellom Kodal, Andebu og byen Sandefjord var stor etter krigen og holdt seg i mange år. Dette var også populære ruter som fraktet Sandefjordsfolk ut i friluft sommer og vinter blant annet til turisthytten til Sandefjord og omegns Turistforening, Geirstadir.
Melbys Bilruter
Gjein-ruta, Anders Melby Askerød hadde rutene Sandefjord–Aabol–Unneberg–Fevang–Gjein i Stokke. Disse rutene fikk Odd og Birger Gustavsen konsesjon på 12. februar 1940. Antagelig under eller etter krigen overtar Anders Melby Askerød disse rutene. Det foreligger ellers få opplysninger om disse. Melbys Bilruter hadde på det meste tre busser og en kombinert buss/melkebil. Selskapet ble solgt til AL Rutebilene Farmand 1. februar 1968.
Sandefjord Bilruter AS
2. oktober 1958 ble rutebileierne i Sandefjord enige om en samkjøring. Dette ble gjort etter påtrykk fra myndighetene og i samarbeid med Norges Rutebileieres Forbund. Ruter og rutetider, billetter, månedskort, buss-stoppskilter, ensartet farge på bussene med mer skulle samordnes, slik at det skulle oppfattes som ett selskap. Selskapene var imidlertid selvstendige enheter med egen økonomi, egen bilpark, eget mannskap med mer. Sandefjord Bilruter var «paraplyen» over selskapene slik at de virket utad og ovenfor myndighetene som ett selskap. Dette var en såkalt B-sammenslutning.
Sandefjord Bilruter ble imidlertid litt «utvannet» i og med at AL Rutebilene Farmand[8] etter hvert kjøpte opp selskapene, det siste store oppkjøpet var Auto-Buss i 1989. I 1994 var også salget av Dalen Bilruter på plass. Da hadde AL Rutebilene Farmand alle rutene i Sandefjord og mellom Larvik og Tønsberg.
På den tiden var alle overbevist om at AL Rutebilene Farmand ville bli det selskap som til slutt ville ha alle rutene i Vestfold. Tiden har jo vist at slik ble det ikke, anbudskjøringen kom inn i bildet og bare de helt store hadde økonomiske muskler til å delta i dette.
Fra lekeeldorado til bilsenter
I 1961 måtte Reidar Johannessen Bilruter, Julius Dalen Bilruter og Chr. F. Petersen flytte ut av sine garasjer/verksteder i tyskerbrakkene ved jernbanestasjonen på grunn av at det skulle bygges rutebilstasjon der.
Reidar Johannessen stiftet sammen med sine sønner selskapet Auto-Center as for å bygge garasje og verksted med mer.
Her følger historien om det: «Tæleværket» med Grisedammen, Gåsedammen og Ruklabekken var Nyby'n-ungenes eldorado i min barndom. Her var bakker og vann om sommeren og is og snø om vinteren. Men vi hadde andre områder også, som «bak linja» (andre siden av jernbanelinja eller nedre delen av Modalen). Der var det herlige ubebygde områder hvor vi kunne leke og bygge hytter. Lengre opp i Modalen ovenfor Støperiet var det stor hoppbakke hvor de litt eldre hoppet om vinteren. Men at «bak linja» skulle bli der min far og vi sønnene, Gunnar, Finn Egil og Ragnar, skulle bygge et større anlegg for bussene, med verksted, bensinstasjon med mer, var det ingen som kunne tenke seg da.
Brakketilværelsen måtte ta slutt
Tyskerbrakkene nedenfor jernbanestasjonen var garasjer og verksted for Reidar Johannessen Bilruter, Julius Dalens Bilruter og Christian F. Petersen tankbiler helt fra krigsslutt til den nye Sandefjord Rutebilstasjon skulle bygges 1965–1966. Da måtte andre steder finnes, og for Reidar Johannessen Bilruter falt ønsket på tomten i krysset Peder Bogens gate/Sandefjordsveien. Der ble Auto-Center etablert i 1962. Sandefjordsveien var da bygget med to kjørebaner under jernbanen og opp til Moveien, men planene var en innfartsvei med 4 kjørebaner.
Reidar Johannessen og sønner, Gunnar, Finn Egil og Ragnar, stiftet Tempo Autosenter
Nytt anlegg for bussene skulle bygges, men med en så stor tomt måtte det mer til for å utnytt mulighetene. Det ble laget tegning og planer for et bygg i to etasjer med verksted, garasje, smørehall, vaskehall og kontorer i første etasje og velferdsrom og utleie av stor del av annen etasje og bensinstasjon ut mot Sandefjordsveien. Grunnforholdene var vanskelige, spesielt i bakken mot vest, men med solid spuntvegg ble massene etter hvert kjørt vekk.
Tyskerbrakkene som hadde huset bussene ble revet og Reidar Johannessen Bilruter flyttet alt til det nye anlegget. Det var som å komme til en helt ny verden, flotte store garasjer/verksted, smørehall og vaskehall inne, kontorer og alt samlet på én plass.
Også salg av traktorer og biler
Auto-Center AS utvidet sitt engasjement til mer enn verksted og garasje for bussene. Nå begynte også salg av landbruksmaskiner og traktorer. Bilsalg ble det også med merker som Morris og MG. Fina bensinstasjonen lå fint i krysset Peder Bogens gate og Sandefjordsveien som da var med to kjørebaner. Bensinstasjonen hadde salg av produkter for Fina, og var vel den første bensinstasjon i Sandefjord som i lang tid også var døgnåpen.
Annen etasje ble leid ut til KEFAS, Kjøpmennenes Engros Forretning AS. Her hadde kjøpmennene i vårt distrikt sitt engroslager, og trafikken var stor i annen etasjen. En ny form for engros, selvbetjent engros hvor kjøpmennene selv hentet sine varer til butikken.
Reidar Johannessen Bilruter opphørte 30. juni 1967 etter 25 års drift. Da overtok det nye selskapet Rutebilene Farmand.
Trafikkutviklingen endret det meste
Tidene for rutebiler ble etter hvert vanskelige, det var ingen subsidiering av rutebilene i vårt distrikt, skolebarnkjøringen var i et langt mindre omfang enn nå, personbilparken vokste sterkt etter at kjøpetillatelsen ble frigitt. Dette gjorde sitt til at Reidar Johannessen Bilruter i 1967 ble solgt til Rutebilene Farmand AS. Salget av rutebilene endret behovet for dette store anlegget. Landbruksmaskiner og bilmerker hadde ikke det store volumet. KEFAS AS skulle flytte til sitt nye anlegg på Verningen. Alt dette gjorde at behov og muligheter ble totalt forandret, og i 1969 besluttet auto-center as å selge anlegget. Kjøper ble A/S Bil-Service som da var i ferd med å vokse ut av sitt anlegg i Hystadveien. Etter hvert ble Sandefjordsveien fullført, bensinstasjonen revet, og A/S Bil-Service bygget på Pindsle. Mye har skjedd frem til i dag da Dags Marked AS er i annen etasje og Home & Cottage i første.
Kilder og litteratur
- Opplysninger fra Finn Egil Johannessen, personlige minner i 1940–1990-åra, og minner, samt materiell etter faren Reidar Johannessen, eget arkiv og opplysninger fra kjente i miljøet. Samt egne skrevne artikler for Sandefjords Blad, 30.08, 06.09, 04.10.2014 og 24.01.2015.
- Sandefjords Blad, 30. juni 1967: Fredag 30/6 er vår siste dag (som rutebilselskap) (annonse)
|
Artikkelen inngår i Sandefjord Lokalhistoriske Senters prosjekt på Lokalhistoriewiki. Wikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |