Carl Dørnberger

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Dørnbergers hus i Son.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket

Carl Johannes Adam Dørnberger (født 23. september 1864 i Teie, død 8. juli 1940 i Son) var kunstmaler, og minnes både for sitt kunstnertalent og sin eksentriske atferd. I Son og Hølen går det mange historier om ham, trolig med varierende sannshetsgehalt. Hans hjem i Son, Dørnbergerhuset i Strandgata 15 i Son, er stilt til disposisjon av arvingene som bolig for billedkunstnere.

Han var sønn av bryggermester Johann Christopher Dörnberger fra Nürnberg og Augusta Charlotte Wilhelmine Luise Mönch fra Stralsund. Sjøl var han gift med Lina Gurine Berg Isachsen (f. 1873) fra 1900 til ekteskapet ble oppløst i 1913, og fra 1911 samboer med Mina Riegel.

Barndomshjemmet hans var spesielt. Det har blitt beskrevet som et tysk hjem på norsk jord.[1]. Det skal ha blitt drukket en del i hjemmet, og mora skjøt ei natt en skapsprenger som prøvde seg på bryggeriets hvelv. Det ser ut til at det var meningen at Carl Dørnberger skulle følge i farens fotspor, men at han hadde en sterkere hang til å drikke øl enn til å lage det.

Han begynte i kunstnerlære hos David Arnesen og Johan Jacob Bennetter. I 1883 reiste han så til Paris, der han ble til 1888 og studerte under blant andre professor Bourguerau. Han ble under Paris-oppholdet god venn med finnen Axel Gallén, senere kjent som Akseli Gallen-Kallela. Dørnberger fikk i 1887 Mention Honorable for et aktmaleri på Le Salon de Paris, men opplevde at det samme bildet ble refusert på Høstustillingen. Det ble starten på en karriere der han sto i opposisjon til andre norske malere. I stedet trakk han mot forfatterne. I Paris hang han i kretsene rundt Emile Zola og Paul Verlaine, mens han i Norge ble venn med Vilhelm Krag, Trhomas Krag, Gunnar Heiberg, Theodor Caspari og Nils Kjær. En av de få malerne som ga ham støtte var Karl Johan Holter fra Hølen, som i et intervju i 1929 la fram at man måtte sikre noen av Dørnbergers arbeider med tanke på et museum.

Dørnberger ble gift i 1900 med Lina Gurine «Gro» Berg Isachen, men innleda etter en tid et forhold til forfatteren Ragnhild Jølsen. De hadde et heftig forhold, men i 1908 døde hun brått. Etter dette ble ikke kjærlighetslivet det samme. Ekteskapet gikk i stykker, og i 1911 ble han samboer med Mina Riegel. To år senere ble ekteskapet hans formelt oppløst, og han ble sittende med omsorgen for dattera Gro Franciska Dørnberger (f. 1904). Dørnberger ble mer og mer innslutta og så fiender overalt. Han malte for å overleve, og drev også med filigran og gravyr og arbeider i sølv, kobber og tre. Motivene var ofte fra Son og Rothenburg, og han var særlig kjent for sine skildringer av snø, vann og regn. Snøen var et element han hata, og han utfordra seg sjøl ved å male den. Han kunne også male personer som sladrekjerringer og hyklerske prester, og brukte bildene til å få fram budskap om slikt som kvinne- og avholdssak. Han var også republikaner, og skal ved et tilfelle ha plukka ned et par bilder fra veggen på et galleri da han fikk vite at Haakon VII ville kjøpe dem. Produksjonen omtales gjerne som ujevn; han var til tider, og særlig rundt 1900, en av landets fremste kunstmalere, men han kunne også levere bilder av nokså dårlig kvalitet.

Hans forhold til virkeligheten ser ikke alltid ut til å ha vært like stabilt. I fantasien reiste han tilbake i tid, og han hadde blant annet store fantasier om å ha vært med i tredveårskrigen (1618–1648) som musketer. Denne manglende forståelse for virkeligheten kombinert med et heftig temperament førte ham ut i problemer. I 1921 skjøt han datterens beiler, en kontorsjef Hurum, og såra ham. Han ble frikjent i lagmannsretten med begrunnelsen av han «hadde skutt for å gjelde, ikke for å drepe». Han hadde to pistoler som han kalte «Kitty» og «Kittys broder», som han gjerne hadde med seg. I lagmannsretten kom det fram at han skal ha brukt dem for å true ei nabokone til å selge ham noen egg. Det fortelles også at den Dørnberger i 1904 tok turen fra Son for å besøke brennevinsutsalget i Hølen, og at han etter å ha kommet i krangel trakk en av sine pistoler, som han kalte «Kitty» og «Kittys broder», og fyrte av et skudd. Han traff en rødvinsflaske, og da bestyreren så rød væske på hendene sine trodde han at han var truffet og skjøt tilbake med sin egen revolver. De to skal ha skutt på hverandre inntil Dørnberger traff et konjakkfat, og de inngikk «våpenhvile» for å redde de edle dråper. Lensmannen kom til, men etter å ha fått et glass konjakk på husets regning tok han ikke affære. Sannhetsgehalten i historien er meget usikker, men den er typisk for de mange historier som verserer om maleren.[2]

Dørnberger er også kjent for trebeinet sitt. I 1895 kasta han seg i fullt sinne ut fra et vindu, og knuste beinet slik at det måtte amputeres. Han skal alltid ha fått en kupé for seg sjøl på toget, for om noen kom inn trakk han fram en kniv og hogde den i trebeinet. Det fortelles også at han en gang ramla ned i et hull i en av Oslos gater, og at han da folk spurte om de skulle tilkalle lege svarte at de fikk tilkalle en snekker, for trebeinet hadde knekt. En aner mye humor, om enn av den kullsvarte typen, og om noen av historiene er overdrevne var det trolig ikke ham imot.

Referanser

  1. NBL, se kilder.
  2. Odd Toralf Holter, «Også Dørnberger besøkte Samlaget i Hølen», Vestby Avis 7. mai 1987, gjengitt i Else Færder, Norges minste by - en vandring i Hølen med Helge Holter s. 37

Kilder

Eksterne lenker