Batterie Dietl

Batterie Dietl (MKB 4./516 Dietl) er en tysk kystfestning fra andre verdenskrig i Bø på Engeløya i Steigen. Byggingen startet i 1942 som en del av Atlantikwall. Det fikk navn etter Eduard Dietl, som var sjef for de tyske styrkene under invasjonen. Stillingen skulle ha fire av de åtte såkalte Adolfkanonene som ble sendt til Norge, men bare tre ble installert da en gikk tapt under transport. De kraftige kanonene sto i retning Vestfjorden og Lofoten. Kanonene ble aldri brukt under krigshandlinger. Ved prøveavfyringen skal vinduer i flere kilometers omkrets ha blitt knust av trykket. Anlegget tilhører nå Salten museum.

Plasseringen

Før stillingen ble anlagt hadde tyskerne en observasjonspost på Engeløya. Beslutningen om å anlegge et større batteri ble tatt dels som en del av en større plan for befestninger langs kysten, og dels fordi man med godt skuddfelt over Vestfjorden kunne beskytte innseilingen til Narvik. Batterie Dietl må sees sammen med batteriet på Trondenes fort, med fire Adolfkanoner. Sammen kunne de to batteriene dekke alle innseilingsruter til Narvik.

Byggingen

Byggingen ble ledet av Organisation Todt, som brukte omkring 5000 arbeidere. Av disse var rundt 2000 sovjetiske krigsfanger, mens de andre var tvangsarbeidere fra andre land. 514 av de sovjetiske fangene døde under arbeidet. I tillegg til arbeiderne var det mellom 5000 og 7000 tyske soldater og spesialister der. Innbyggerne i Bø ble tvangsevakuert i 1943, og tyskerne tok fullstendig over bygda.

Muren ved kanonfestet er 3,5 m tykk, med et fundament som demmet opp mot trykkbølgene.

Kanonene

Adolfkanonene hadde 21,5 meter lange kanonrør, og diameter på 40,6 cm. Hvert av rørene veide 158 tonn. Standardgranatene veide mellom 1020 og 1035 kg, eller man kunne bruke en lett granat, «Adolfgranaten», på 600 kg. Rekkeviden var 42,8 km med standardgranat og 56 km med lett. Ved en elevasjon på mindre enn 20 grader kunne kanonene avfyre ett skudd i minuttet; ved høyere elevasjon ble skuddhastigheten ett skudd hvert annet minutt.

Bemanning

Normalbemanningen var 68 mann pr. kanon pr. skift, med tre skift i døgnet.

Museet

Den ene av kanonbunkerne er innredet som museum. Utstillingen forteller om byggingen, livet på batteriet og om lokalbefolkningen på Engeløya i krigsårene. I tillegg er hele anlegget åpent for ferdsel på eget ansvar.

Litteratur

• Batterie Dietl på Salten museums hjemmesider
• Batterie Dietl på Wikipedia på bokmål og riksmål