Infopunkt 7: Akershusstranda

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Infopunkt 8: Vippetangen)
Hopp til: navigasjon, søk
Luktpunkt Oslo
Infopunkt 1: Frognerkilen
Infopunkt 6: Rådhuskaia
Infopunkt 7: Akershusstranda
Infopunkt 9: Langkaia
Infopunkt 10: Bjørvika
Infopunkt 11: Operastranda
{{{2}}}

For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.

Garving i Christiania

garving

Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.

Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram.

Skinn og huder var viktige for Christianias eksport. I 1780- og 1790-årene var lær- og skinnvarer den tredje største eksportvaren målt i verdi (trelast og jern var de største). I 1686 ble det ført ut 2075 geite- og bukkeskinn til Danmark og utlandet, fem rev- og oterskinn til andre steder i Norge og 68 «beredte» huder til Danmark. I 1756 var skinnutførselen økt: 86 ugarvede huder gikk til andre steder i Norge, 21 401 skinn av ulike husdyr og vilt, særlig til Danmark og utlandet.

Garving og lærarbeid som levebrød

Bearbeiding av lær til ferdige varer var en viktig inntekt for mange. Skomakerhåndverk er et eksempel. I folketellingen for Christiania i 1801 var det 66 skomakere. Blant skomakerne var det særlig mange tidligere soldater. I 1708 klaget byens skomakerlaug på at disse laget sko og støvler til regimentene, men lauget fikk forbud mot å stanse soldatenes virksomhet så lenge de ikke holdt lærlinger eller svenner.

Militærets skobehov

Akerhus festning.

For det militære var skobehovet i perioder svært stort. Dette gjaldt særlig i krigstid. Under krigsårene 1807 – 14 var behovet så stort at det ble opprettet en egen skomakerfabrikk på festningen. Der arbeidet 50-100 mann lange dager med å lage soldatsko. På en måned kunne de produsere sko til 500 soldater. At behovet var stort, ser man i hærens egne beregninger som viste at i felt varte en skosåle mellom tre og seks måneder. Derfor trengtes også et visst antall soldater som kunne bytte såler og foreta reparasjoner i hver avdeling.

Vil du vite mer

Takk til: Ola Jonsgård Moen for detaljer om skomakerne på Akershus og militærets behov for sko og lær i krigstid, Ola Teige for detaljer som skomakerne i Christiania på 1700-tallet, Finn Erhard Johannessen for innsikt i garving og Forsvarsmuseet for innspill på livet på festningen.