Forside:Luktpunkt Oslo

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Luktpunkt Oslo
Luktboks

I mangel på tidsmaskin er sanseopplevelser kanskje det som lettest kan hjelpe moderne mennesker å forestille seg hvordan folk i tidligere tider opplevde verden omkring seg. For å utforske dette henter pilotprosjektet Luktpunkt Oslo frem lukter fra 1700-tallet som kjennetegnet seks steder langs Havnepromenaden i Oslo.

Opplevelsen av lukten vil aldri bli helt den samme som for de som levde på 1700-tallet - til det er omgivelsene for forskjellige. Luktene er likevel et utgangspunkt, som kan sette i gang refleksjoner og funderinger om hvordan det kan ha vært å leve i Oslo, da Christiania, for 200 til 300 år siden.

Stimulering av sansene som formidlingsmetode i historie, kunst og kultur er foreløpig i startgropen internasjonalt, og til nå lite brukt i Norge. Med pilotprosjektet Luktpunkt-Oslo utforsker vi mulighetene som lukt åpner for tverrfaglig formidling av Oslos historie.

Luktpunktene er plassert på seks steder langs Havnepromenaden hvor lukt kan knyttes til stedets særpreg og funksjon på 1700-talet. På hvert av Luktpunktene er det informasjonsplakater med tekst og bilder, samt lenke til prosjektets nettsted der ytterligere informasjon er tilgjengelig. Hvert av Luktpunktene er også utgangspunkt for en radioserie på NRK Østlandssendingen. Til Luktpunkt 11 er det lagt også laget en 360 graders illustrasjon som viser Christianias «skyline» på 1700-tallet, sett fra havnen.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Tollboden. Denne ble oppført i 1790 etter en brann på bryggen i 1785. Den stod til 1895, da den ble erstattet med det nåværende bygget

Tollboden og tollageret ved siden av må ha vært et av de stedene i Christiania hvor det på 1700-tallet luktet mye – og mest spennende. Gjennom tollboden passerte nemlig alle lovlig innførte varer som ankom byen sjøveien. Og siden byens handel økte gjennom århundret, luktet det trolig rett og slett også mer enn andre steder.

Av særlig duftende varer som ankom i gradvis økende mengder var kaffe, krydder eller tobakk. Disse var pakket i sekker og poser, eller kom i bunter, ruller og kasser som lukten lett sivet ut av. Det meste av varene passerte raskt gjennom tollboden og til kjøpmannen. Noe ble likevel liggende i opplag på tollpakkhuset. Passerte man pakkhusets trevegger, kunne man snuse inn lukten av alt som lå der. Det ble i løpet av 1700-tallet i økende grad mulig for Christianias befolkning å snuse inn, og smake, varer som kaffe og ulike sorter krydder. Økt global handel brakte slike varer til Europa, og via steder som København, London og Amsterdam kom de til Christiania. Den økte tilgjengeligheten gjorde at prisene sank og flere gradvis kunne oppleve lukter og smaker fra fjerne steder.

  Les mer …

{{{2}}}

For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret. Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.

Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram.   Les mer …

Pipervika med Akershus i bakgrunnen.

Hvis du stod omtrent ved våre dagers Oslo rådhus en varm sommerdag på 1700-tallet, og trakk pusten dypt inn, ville du med en gang kjent lukten av avfall. Stranden nedenfor Pipervika, som området het, var på den tiden en av Christianias søppelplasser. Avfallet var fra byens mange toaletter, fra håndverkernes verksteder og industrien i byen, døde rotter og andre dyr – og annet som folk kastet. Møkkhaugene ble lagt på tomter tildelt av byens magistrat. Haugene var, forståelig nok, ikke populære blant Pipervikens beboere. Disse klaget gjentatte ganger på 1780-tallet. I en skrivelse fra 1788 går det også frem at magistraten hadde forståelse for problemet:

Det er unektelig en stor Uleilighed at være omringet med Gjødselhobe, saaledes som Possentsmager Møller haver andraget at de henlægges omkring hans Hus i Ruseløkken, og den er saa meget ubeleiligere som Gjødselen er ikke efter Kreaturer alene, men efter den almindelige Indredning i Indvaanernes Huse tillige blandet med Menneskeskarn, hvis Forraadnelse i de varme Sommerdage medfører en hæslig, ildestinkende, ja i stille Veir endog farlig Uddunstning og Luft.[1]
  Les mer …

Avisforsiden 7 mai 1819

Det var røyklukten som først gjorde at brannen ble oppdaget. Brannen på bordtomtene brøt 4. mai 1819 ut i en plankestabel ved Akerselva og ble varslet omkring kl. 1215, midt i middagstiden. At de fleste var dratt hjem for å spise forklarer nok også hvorfor ingen døde i brannen. Ved midnatt var brannen slukket. All planken som hadde vært lagret der var blitt til aske. Bare lukten av den sure røyken var igjen. Skadene ble som i samtiden anslått til mellom 250 000 og 500 000 spesciedaler.

Kort etter at brannen ble varslet ble det avfyrt brannskudd fra Akershus, storklokken i Vor Frelsers kirke begynte å kime, og et rødt brannflagg ble heist og pekte mot bordtomtene på Vaterland. Flammene stod raskt høyt i været. Folk kom strømmende til – brannkorpset, garnisonen fra festningen, vognmannslauget og frivillige fra alle samfunnslag med det de hadde av brannsprøyter, vogner og bøtter. Ved midnatt var brannen slukket. Lukten av våt brannrøyk må ha preget byen som satt igjen i sjokk.

  Les mer …

Palèhaven

Stod du ved det som i dag kalles Plata på slutten av 1700-tallet, ville du kanskje kjent duften av roser. Området var en del av Paléhaven som var haven til Paléet, det mest fornemme huset i Christiania, bygget mellom 1744 og 1758.

Roselukten kom trolig fra blomsterbeddene nærmest huset. Det var også et orangerie, et enetasjes bygg med oppbygget solskjerm over midtpartiet som lå midt på den østre langsiden av hagen. Der var det appelsin- og andre frukttrær. Det var og en allé med lindetrær som en midtakse. Denne endte i en paviljong, med en søylebåren svalgang på fire sider, som hang ut over vannet i havnebassenget.   Les mer …

Utsikt mot Frognerkilen fra Frogner gård. Grafisk trykk av Georg Haas
Foto: Oslo museum

Hvis du stod her, innerst i Frognerkilen, en sommer på 1790-tallet ville du kjent lukten av våt jord. Her residerte enken Karen Maschmann (1738-1797) i sommerhalvåret, og for å anlegge hage måtte området dreneres.

Hagearbeidet var ganske nytt helt innerst i Frognerkilen. Gjennom det meste av 1700-tallet hadde vann, myr eller våt eng preget området. Innerst i Frognerkilen var da en del av Christianias bymark. Bymarken hadde Christianias befolkning mulighet til å bruke fritt som gressgang for kyr, småfe og hester som om vinteren holdt til i bygårdenes fjøs og staller. Langt fra byens søppel og industri må bymarken rett og slett ha luktet landlig for Christianias beboere.

  Les mer …
 
Se også
Luktpunkt Oslo
Infopunkt 1: Frognerkilen
Infopunkt 6: Rådhuskaia
Infopunkt 8: Vippetangen
Infopunkt 9: Langkaia
Infopunkt 10: Bjørvika
Infopunkt 11: Operastranda
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Luktpunkt Oslo
ingen underkategorier
 
Andre artikler
 
  1. Schulerud, s. 60