Forside:Prosjektgruppen Historisk infrastruktur

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Toll- og skipsanløpslister • Kobbereksportprosjektet • Branntakstprosjektet • Prishistorisk database • Formidling • English summary

Om Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Prosjektgruppen Historisk infrastruktur er en uavhengig prosjektgruppe som i perioden 2014 til våren 2017 hospiterte på Norsk lokalhistorisk institutt. Etter NLIs sammenslåing med Nasjonalbiblioteket fra 1. januar 2017 er Historisk infrastruktur blitt en del av Tidvis AS.

Historisk infrastruktur sitt mål er å gjøre tilgjengelig historisk kildemateriale for et bredt publikum. Hovedmålgruppen er særlig skolen, det historieinteresserte publikum og forskere. Tilgjengeliggjøringen av kildematerialet har blitt gjort ved å transkribere, digitalisere og legge ut historisk kildemateriale fra 1600-, 1700- og 1800-tallet i egenutviklede søkbare databaser. Formidlingsarbeidet har tatt form av en utstilling med aktivitetsopplegg, undervisningsopplegg for skoler, flere radioserier og vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler.

Historisk infrastruktur springer ut av et delprosjekt tilknyttet NTNU sin grunnlovssatsning «Grunnloven og regionene» fra 2011. Delprosjektet resulterte ikke bare i en forskningsartikkel, men også en database. Databasen inneholdt informasjon om innførte varer hentet fra tollbøkenes summariske varelister for et knippe år på slutten av 1700-tallet fra et utvalg norske tollsteder, samt handelsstatistikk fra 1835. Med støtte fra Forskningsrådets Grunnlovssatsning ble det i løpet av 2013 utviklet en brukervennlig og søkbar databaseinfrastruktur der forskningsdataene ble gjort tilgjengelig for publikum. Denne databasen danner utgangspunktet for prosjektgruppen Historisk infrastrukturs videre arbeid.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Kobberkjele produsert i Singsås i 1885. Singsåskobberet var viden kjent, og bygda hadde aktive kobberslagere fra 1600-tallet og helt fram til omkring 1945.
Foto: Norsk Folkemuseum
Kobberslager eller kobbersmed var betegnelsen på de som lagde kobbertøy, altså kjøkkenutstyr, brennevinsapparater, stamper og bøtter og annet av kobber. Den første referansen til en kobbersmed i Norge er fra Bergen, der en katlasmi∂r er nevnt i 1282. Kjeltepinker eller kjelesmed var også vanlige navn på yrket. Storhetstida for yrket var gjennom 1700-åra og fram til 1850. Etter dette tok blikkenslagerne over det meste av produksjonen.

Den eneste byen som fikk et laug for kobberslagere var Bergen. Håndverket ble skilt ut som eget fag på 1400-tallet. Vi vet ikke sikkert når lauget i Bergen ble grunnlagt; det er nevnt første gang i 1674, men kan være fra middelalderen. Kobberslagernes nærmeste yrkesbrødre var gjørtlerne, som støpte i messing og bronse. Som yrkesnavnet tilsier brukte kobberslagerne hammer og ambolt for å forme metallet. På 1700-tallet begynte de også å bruke trykkbenker for å forme produktene, og senere kom også valser.

  Les mer …

Bullgården fra 1767 var Fredrikstads tollkontor.
Foto: Trond Svandal
Fredrikstad tollsted: Fredrikstad ble grunnlagt i 1567 etter at Sarpsborg var blitt brent av svenskene, og borgerne ønsket å flytte byen til Glommas munning. Den nye byen skulle få en tett forbindelse til sjøveis handel. Fredrikstad fikk også form av festningsby. Handelen i byen ble preget av trelasten som ble fløtet på Glomma og de nærliggende sagene. I 1731 ble det til Fredrikstad importert varer som mandler, muskat og fargestoffet mønje. Skipene som ankom Fredrikstad i 1786 var fordelt med omtrent 1/3 fra Danmark, 1/3 fra England og 1/3 resterende steder som Frankrike, innenriks i Norge, Polen, Skottland og Belgia.   Les mer …

Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der.
Foto: Chris Nyborg
(2014)
Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.

Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%.

De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi.   Les mer …

Slaget på Bergens Våg i 1665 mellom nederlenderne og engelskmennene
Foto: Arnold Bloem/
Bergen tollsted: Bergen ble tidlig en transitt- og omlastingshavn for fisk nordfra, et lukrativt marked som brakte tyske handelsfolk til byen. Hanseatene fikk helt grep om fiskehandelen omkring 1350: en stilling de holdt i flere hundre år. Det hanseatiske kontor ble nedlagt i 1754. Bergen hadde hatt ansvar for islandshandelen til midt på 1400-tallet og forestod også en periode handelen på Grønland. Eksporten fra Bergen var på 1700-tallet i all hovedsak fisk, men også noen skinnprodukter. Bergen utmerker seg også som en havn hvor det ble importert mange eksotiske og luksuriøse varer. I 1786 ble det for eksempel importert 14 fuglebur, ca. 100 kg gurkemeie, 100 stråhatter og 37000 hårnåler.   Les mer …

Tollboden i Arendal.

Arendal fikk kjøpstadsprivilegier samtidig med Risør i 1723 og etter en lengre drakamp med Kristiansand. Arendal hadde lange tradisjoner som utskipingssted for trelast og handelsmøteplass for hollandske skippere og lokale bønder og handlende i hvert fall siden tidlig på 1500-tallet. På 1700-tallet var fremdeles trelasthandelen stor på grunn av stadig tilsig av tømmer fra det omfangsrike Arendalsvassdragte med Nidelva som hovedåre. Mange av byens skippere gikk også på fraktfart på havner på Østlandet og i utlandet. Byen hadde også en del innenlandsskippere som fraktet jernmalm fra Solberg-gruvene og andre gruver i Arendalsdistriktet til jernverk østover.

Grimstad lå under Arendal, men fikk egen tollbetjent i 1780 som følge av at Froland jernverk hadde fått losse- og lasterett for verkets produkter og for varer man trengte på verket. Det var imidlertid svært svært få skipsanløp inn og ut av Grimstad de første årene og i 1786 er det kun registrert ett inngående og to utgående skip. I 1794 var det tre inngående og fire utgående skip. Alle skipene gikk til eller fra Danmark eller andre innenlandske havner.   Les mer …

Vereenigde Oost-Indische Compagnie- VOC
Handelskompanier oppsto på 1600-tallet for å fordele risikoen ved de store, oversjøiske handelsekspedisjonene som var farefulle, og ikke minst dyre. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var lang. Det tok ofte flere år før skipene, hvis det returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. For å spre risikoen, men fremdeles sikre at det kom inn nok penger til å finansiere reisen, ble det utviklet en ny måte å organisere finansieringen på. Der det tidligere hadde vært en stor investor, ofte staten som stod bak, solgte man andeler i ekspedisjonen til privatpersoner. Slik fikk man inn mange små summer som til sammen dekket kostnadene. De som eide andeler fikk, når (og hvis) ekspedisjonen kom tilbake, tilsvarende andel av overskuddet. Kom det ingen skip tilbake, var tapet i det minste blitt fordelt på mange.   Les mer …
 
Prosjekter
 
Eksterne ressurser
 
Prosjektrapporter