Forside:Prosjektgruppen Historisk infrastruktur

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Toll- og skipsanløpslister • Kobbereksportprosjektet • Branntakstprosjektet • Prishistorisk database • Formidling • English summary

Om Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Prosjektgruppen Historisk infrastruktur er en uavhengig prosjektgruppe som i perioden 2014 til våren 2017 hospiterte på Norsk lokalhistorisk institutt. Etter NLIs sammenslåing med Nasjonalbiblioteket fra 1. januar 2017 er Historisk infrastruktur blitt en del av Tidvis AS.

Historisk infrastruktur sitt mål er å gjøre tilgjengelig historisk kildemateriale for et bredt publikum. Hovedmålgruppen er særlig skolen, det historieinteresserte publikum og forskere. Tilgjengeliggjøringen av kildematerialet har blitt gjort ved å transkribere, digitalisere og legge ut historisk kildemateriale fra 1600-, 1700- og 1800-tallet i egenutviklede søkbare databaser. Formidlingsarbeidet har tatt form av en utstilling med aktivitetsopplegg, undervisningsopplegg for skoler, flere radioserier og vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler.

Historisk infrastruktur springer ut av et delprosjekt tilknyttet NTNU sin grunnlovssatsning «Grunnloven og regionene» fra 2011. Delprosjektet resulterte ikke bare i en forskningsartikkel, men også en database. Databasen inneholdt informasjon om innførte varer hentet fra tollbøkenes summariske varelister for et knippe år på slutten av 1700-tallet fra et utvalg norske tollsteder, samt handelsstatistikk fra 1835. Med støtte fra Forskningsrådets Grunnlovssatsning ble det i løpet av 2013 utviklet en brukervennlig og søkbar databaseinfrastruktur der forskningsdataene ble gjort tilgjengelig for publikum. Denne databasen danner utgangspunktet for prosjektgruppen Historisk infrastrukturs videre arbeid.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Fra 1767 ble det pålagt alle bygg i norske byer å ta ut brannforsikring. Dette ble registrert i branntakster som fremdeles er bevart på statsarkivene (Bilde: Oslo domkirke. Maler: Edy)

I 1765 ble det påbudt å tegne brannforsikring for alle bygninger i norske kjøpsteder. I 1767 ble den statlige brannforsikringsinnretning ”Den almindelige brandcasse” etablert. Byggene i landets kjøpsteder ble taksert og registrert i Branncassens med detaljer som spenner fra byggematerialer, formfordeling og antall etasjer, til detaljer om interiør som jernovner, tapeter inn i protokoller, og arkivert. For bygningene på landet var det frivilling å tre frivillig inn i ordningen.

I Christiania (Oslo) var situasjonen noe annerledes. Byen hadde hatt en privat forsikringsordning siden 1755 og ordningen ble derfor frivillig her. Dette har den konsekvens at materialet for Christiania er noe uoversiktlig, mens de andre kjøpstedene i Norge har komplette og godt organiserte protokoller.

Brannkassematerialet i Norge på 1700-tallet kan således deles opp i tre kategorier, som skiller seg kvalitativt fra hverandre. Branntakstprotokollene fra kjøpstedene i Norge i perioden 1767-1814, Landbygningenes branntaksasjonsforretninger 1767-1814 og materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» i samme periode. De to førstnevnte finnes i arkivet etter Kommersekollegiet – kjøpstedenes branntakster finnes også som duplikat i stiftsamtarkivene – mens materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» (den private brannkassen) finnes i arkivet etter Christiania magistrat.   Les mer …

Det tidlige Tønsberg lens tolldistrikt omfattet alle ladestedene fra Sandebukta til Vrengen. I 1663 ble Holmestrand utskilt som eget tollsted, mens en ladeplass som Melsomvik fortsatte å utlaste trelast uten egne tollprivilegier. Her måtte skipperen innom tollboden i Tønsberg for å utkvittere lasten. I den tidlige trelasteksportperioden fra 1500-tallet foregikk mye av utskipingen slik direkte fra stranda, men etter hvert som skogene langs kysten ble hugd ut måtte produksjonen skje innover i landet og trelasthandelen flyttet seg til byene i nærheten av store vassdrag. Da Tønsberg ikke har noen slike naturlige vassdrag (byen ble grunnlagt lenge før dette ble viktig)tapte den i konkurranse med de store trelastbyene rundt Oslofjorden: Drammen, Christiania og Halden. Tønsberg hadde allikevel en stor handelsflåte langt inn på 1700-tallet, men handelen ble faset over fra trelasthandel med Holland til småhandel med Danmark.   Les mer …

Stavanger tollsted har en historie som går tilbake til middelalderen. I motsetning til de fleste bydannelser langs norskekysten handler ikke Stavangers oppkomsthistorie om handel og tollinntekter, men om opprettelsen av et bispedømme omkring 1125. Byen fikk allikevel fulle kjøpstadsrettigheter i 1425 og Stavanger hadde en oppgangstid på 1500-tallet. Det finnes bevarte tollister fra starten av 1600-tallet som forteller at byen eksporterte trelast i hovedsak til Skottland og Holland i denne perioden, mens de selv importerte korn og andre nødvendighetsvarer. Stavanger fikk et tilbakeslag med opprettelsen av Kristiansand i 1641, da mange administrative oppgaver ble flyttet dit. Stavanger mistet sågar kjøpstadsrettighetene noen år på 1680-tallet. Byen slo seg opp på sildefikset og etterhvert hermetikkindustrien på midten og slutten av 1800-tallet. Det sies at kunsten har gode tider i dårlige tider og fra importlistene fra 1700-tallet kan vi se at det til Stavanger ble importert varer som munnharper, fioliner, fiolinstrenger, harpiks og trykte noter.   Les mer …

Prospekt av Halden av Jacob Conning fra 1699. Tilhører Norsk Folkemuseum
Foto: Jacob Coning /kilde
Halden ble grunnlagt som kjøpstad i 1665 med navnet Fredrikshald oppkalt etter Fredrik III. Tollstedet Halden – som før 1660 kaltes enten Idd og Marker len eller Halden med Knivsøy og Svinesund eller bare Svinesund – har røtter lengre tilbake: Det ble utskipet trelast fra munningen av Haldenvassdraget og elva Tista i hvert fall siden 1500-tallet. Tollprotokollenes lister over inn- og utførte varer fra og til Halden er bevart fra midten av 1660-årene. Fra disse varelistene kan vi se at det allerede i 1685 ble innført 3,5 tonn tobakk (7466 pund) samt eksotiske varer som kamelhår, kanel og kapers. Dette i tillegg til de sedvanlige korn- og fetevarer fra Danmark. Eksporten gjennom 1700-tallet bestod i hovedsak av ulike trelastprodukter til England, Frankrike og Danmark. Halden hadde også et sukkerraffineri som bidro med sukker til mange norske havner. Aalborg, København og Rørvig i Danmark var av de viktigste oversjøiske handelspunktene til kjøpmennene i Halden på slutten av 1700-tallet.   Les mer …

Denne kobberøsa fra 1768 er i dag på Norsk Folkemuseum.
Foto: Anne-Lise Reinsfelt
Bruken av kobbertøy var en del av en revolusjon i matlaging gjennom 1700-tallet. I hvert fall blant øvre lag, og særlig i byene. Ikke bare ble det tilgjengelig nye, men og mer smakfulle matvarer slik som kaffe, kanel, sukker eller sitroner. Måten man laget mat på forandret seg også.

Endringen skjedde fordi nytt kjøkkenutstyr ble tilgjengelig i stadig større mengder. Mye av dette var laget i kobber, men også messing, tinn og dels også jern. Dette finner vi spor av i innførselslistene som prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister har gjort tilgjengelig. Vi kjenner også til en del norske kobberslagere, men deres andel av markedet var mindre enn importvarene.

  Les mer …

Annonse for Coop kaffe fra Astafjord Samvirkelags årsmelding 1969.
Kaffe (bokm.) eller kaffi (nyn.) er en drikk som lages av frø fra kaffetreet, Coffea arabica. Treet er viltvoksende i Afrika, og dyrkes i dag overalt i tropiske strøk. Det dyrkes også andre varianter, som Coffea liberica, Coffea robusta og Coffea stenophylla. Hver frukt på treet inneholder to frø, som kalles kaffebønner. Disse ristes og males før man brygger kaffe på dem. Kaffe nytes oftest som en varm drikk, men kan også drikkes nedkjølt som iskaffe. I Norge har kaffen en viktig plass i sosiale sammenhenger, og nordmenn bruker i snitt ti kilo kaffe i året. Man mener at kaffen først ble introdusert i Norge mot slutten av 1600-tallet. Den var da en luksusvare, som var forbeholdt den velstående del av befolkninga. Kaffen nevnes først skriftlig i Norge i skiftet etter overtollbetjent Nicolai Flyg fra 1694; han etterlot seg blant annet en kaffekjele. Gjennom 1700-tallet ble kaffen mer utbredt i overklassen, og på 1800-tallet begynte prisene å bli slik at kaffen fikk større utbredelse også på landet.   Les mer …
 
Prosjekter
 
Eksterne ressurser
 
Prosjektrapporter