 Fra 1767 ble det pålagt alle bygg i norske byer å ta ut brannforsikring. Dette ble registrert i branntakster som fremdeles er bevart på statsarkivene (Bilde: Oslo domkirke. Maler: Edy) Branntakster gir forhåndsvurderinger av bygningers forsikringsverdi, framfor at takseringen gjøres etter at skaden er skjedd. I 1765 ble det påbudt å tegne brannforsikring for alle bygninger i norske kjøpsteder. I 1767 ble den statlige brannforsikringsinnretning ”Den almindelige brandcasse” etablert. Byggene i landets kjøpsteder ble taksert og registrert i Branncassen med detaljer som spenner fra byggematerialer, formfordeling og antall etasjer, til detaljer om interiør som jernovner, tapeter inn i protokoller, og arkivert. For bygningene på landet var det frivilling å tre frivillig inn i ordningen.
I Christiania (Oslo) var situasjonen noe annerledes. Byen hadde hatt en privat forsikringsordning siden 1755 og ordningen ble derfor frivillig her. Dette har den konsekvens at materialet for Christiania er noe uoversiktlig, mens de andre kjøpstedene i Norge har komplette og godt organiserte protokoller.
Brannkassematerialet i Norge på 1700-tallet kan således deles opp i tre kategorier, som skiller seg kvalitativt fra hverandre. Branntakstprotokollene fra kjøpstedene i Norge i perioden 1767-1814, Landbygningenes branntaksasjonsforretninger 1767-1814 og materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» i samme periode. De to førstnevnte finnes i arkivet etter Kommersekollegiet – kjøpstedenes branntakster finnes også som duplikat i stiftsamtarkivene – mens materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» (den private brannkassen) finnes i arkivet etter Christiania magistrat. Les mer …
 Risør 1817 Foto: ukjent/kilde fikk kjøpstadsprivilegier samtidig med Arendal i 1723. Risør var en av havnene med flest skipsanløp i hele Norge på slutten av 1700-tallet. Båtene var allikevel relativt små og mange gikk i pendelfart med jernvarer og trelast til Danmark. Med seg hjem fra Danmark hadde disse med seg korn og andre fødevarer. Les mer …
 Prospekt av Halden av Jacob Conning fra 1699. Tilhører Norsk Folkemuseum Foto: Jacob Coning /kilde ble grunnlagt som kjøpstad i 1665 med navnet Fredrikshald oppkalt etter Fredrik III. Tollstedet Halden – som før 1660 kaltes enten Idd og Marker len eller Halden med Knivsøy og Svinesund eller bare Svinesund – har røtter lengre tilbake: Det ble utskipet trelast fra munningen av Haldenvassdraget og elva Tista i hvert fall siden 1500-tallet. Tollprotokollenes lister over inn- og utførte varer fra og til Halden er bevart fra midten av 1660-årene. Fra disse varelistene kan vi se at det allerede i 1685 ble innført 3,5 tonn tobakk (7466 pund) samt eksotiske varer som kamelhår, kanel og kapers. Dette i tillegg til de sedvanlige korn- og fetevarer fra Danmark. Eksporten gjennom 1700-tallet bestod i hovedsak av ulike trelastprodukter til England, Frankrike og Danmark. Halden hadde også et sukkerraffineri som bidro med sukker til mange norske havner. Aalborg, København og Rørvig i Danmark var av de viktigste oversjøiske handelspunktene til kjøpmennene i Halden på slutten av 1700-tallet. Les mer …
 Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der. Foto: Chris Nyborg (2014) Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.
Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%.
De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi. Les mer …
 Tegning av kakaofrukt. Det er frøene, kakaobønnene, som brukes til å lage sjokolade. Fra Franz Eugen Köhler, Köhler's Medizinal-Pflanzen utg. 1897. Kakao var den første av drikkene med eksotisk opphav som ble populære i Europa. Europeerne møtte drikken i Sør-Amerika, og brakte den med seg tilbake til Europa. Først kom den til Spania, men den spredde seg etter hvert også til andre europeiske land. I Europa ble den tilpasset lokal smak ved at man i større grad kokte den på melk, ikke vann, slik den opprinnelig ble servert. Etter hvert som økt tilgang på sukker økte gjennom 1600- og 1700-tallet ble det også brukt i kakaoen.
Trolig kom det noe kakao til Norge alt på 1600-tallet, men de fleste av de tidlige sporene finner vi på 1700-tallet. Disse forteller litt om tilgjengelighet både målt i mengde og pris, men også i lys av kjøpekraft. Les mer … | .jpg)
