Kobberslager

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Kobberkjele produsert i Singsås i 1885. Singsåskobberet var viden kjent, og bygda hadde aktive kobberslagere fra 1600-tallet og helt fram til omkring 1945.
Foto: Norsk Folkemuseum
Historiske toll- og skipsanløpslister
Globalisering i det lange 1700-tallet
Norsk handel med utlandet på 1700-tallet
Forbruksvekst i Norge på 1700-tallet
Kobbereksport
Tollmaterialet som kilde
Tollforordninger
Tollvesenet

Kobberslager eller kobbersmed var betegnelsen på de som lagde kobbertøy, altså kjøkkenutstyr, brennevinsapparater, stamper og bøtter og annet av kobber. Den første referansen til en kobbersmed i Norge er fra Bergen, der en katlasmi∂r er nevnt i 1282. Kjeltepinker eller kjelesmed var også vanlige navn på yrket. Storhetstida for yrket var gjennom 1700-åra og fram til 1850. Etter dette tok blikkenslagerne over det meste av produksjonen.

Den eneste byen som fikk et laug for kobberslagere var Bergen. Håndverket ble skilt ut som eget fag på 1400-tallet. Vi vet ikke sikkert når lauget i Bergen ble grunnlagt; det er nevnt første gang i 1674, men kan være fra middelalderen. Kobberslagernes nærmeste yrkesbrødre var gjørtlerne, som støpte i messing og bronse. Som yrkesnavnet tilsier brukte kobberslagerne hammer og ambolt for å forme metallet. På 1700-tallet begynte de også å bruke trykkbenker for å forme produktene, og senere kom også valser.

Den første norske kobberslageren vi kjenner navnet på var omtales som «Lasse kopar slaghare» i et diplom fra Jemtland, datert 1428 – mens Jemtland fortsatt var en del av Norge. I og med at det ikke fantes laug andre steder enn i Bergen har vi ikke fullstendig oversikt over kobberslagerne, men for å kunne utøve sitt yrke i en kjøpstad måtte de ta borgerskap, og i den forbindelse ble yrket notert. Slik var det fram til 1839, da håndverksyrkene ble avregulert. I Bergen var det i 1723 seks kobberslagere, og i 1821 hadde dette vokst til tretten. I Christiania og Trondheim var det langt færre; Christiania hadde gjennom 1700-tallet ikke mer enn to-tre kobberslagere til enhver tid, og det ser ut til at antallet var omtrent det samme i Trondheim. Ingen av disse byene hadde nok kobberslagere til å dekke borgernes behov for kobbertøy, og vi vet også at størstedelen av kobbertøyet som ble solgt i Norge var importvarer – mye av det produsert av norsk kobber som hadde blitt eksportert.

Selv om håndverkere egentlig skulle bo i byene, var det også en del kobberslagere på landet. Singsås i Midtre Gauldal er ei bygd med sterke tradisjoner innen faget. Av de tjue kobberslagerne som stempla produktene sine, holdt seks til i Singsås, og den første på stedet er nevnt i 1682. Produksjonen i Singsås ble holdt i gang helt til rundt 1945, og Singåskobber ble solgt blant annet på markedene i Trondheim og på Røros og Grundset.

Blikkenslagerne kunne lage billigere produkter enn kobberslagerne, og utover på 1800-tallet tok de over mye av markedet selv om deres produkter var mindre holdbare. Rundt 1850 begynte kobberslageryrket å dø ut, men det var fortsatt en del utøvere. Blikkenslagerne begynte også å lage kobbertøy, og grensa mellom de to yrkene ble mer og mer utydelig. Bergen kobber- og blikkenslagerlaug ble grunnlagt i 1918, et tydelig tegn på at det ikke lenger var to klart atskilte yrker. I 1946 ble blikkenslager- og kobberslageryrket formelt slått sammen som fag av myndighetene.

Første verdenskrig førte til mangel på råvarer, fordi så mye kobber gikk med til våpenindustrien. Dette førte til at aluminium ble et viktigere materiale, og kobberslagerne klarte ikke konkurransen mot industrielt produserte aluminiumskjeler.

Litteratur


Historisk toll.png
Kobberslager er basert på en artikkel fra prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. Prosjektet har også egen hjemmeside.