Globalisering i det lange 1700-tallet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Historiske toll- og skipsanløpslister
Globalisering i det lange 1700-tallet
Norsk handel med utlandet på 1700-tallet
Forbruksvekst i Norge på 1700-tallet
Tollmaterialet som kilde
Tollforordninger
Tollvesenet

Globalisering kalles en prosess der land og mennesker over hele kloden får stadig mer kontakt. Handel er viktig for at denne kontakten skal skje.

Arkeologer har funnet spor etter handel over store landområder mange tusen år før vår tidsregning. Men selv om europeere, afrikanere og kinesere har byttet varer i lang tid ligger det i begrepet globalisering at handelen, målt både i antall folk som deltok, og i mengden varer som vekslet hender, hadde en viss størrelse. Nøyaktig hvor stor er vanskelig å si, men de fleste historikere mener varestrømmen må være stor nok til at ikke bare en liten elite, men faktisk en relativt stor del av befolkningen hadde mulighet til i hvert fall å prøve.

Globalisering av handelen fra ca 1500

Man bruker å si at den moderne tids globalisering begynte med Columbus oppdagelse av Amerika i 1492, men at den først virkelig kom i gang fra 1600- og kanskje særlig 1700-tallet. Portugiserne, og etter hvert spanjolene, etablerte handelskontakt og kolonier i Asia og Amerika. Særlig handelen med Sør-Amerika som spanjolene klarte å ha kontroll på gjennom fra 1500- og inn på 1600-tallet ble innbringende i form av nye råvarer og edelmetaller. Nederlenderne begynte å hevde seg på 1600-tallet, og på tross at de var et lite land, hadde de handelsskip og marine til å hevde seg på havene. På slutten av 1600-/ begynnelsen av 1700-tallet tok England tok over dominansen. Og holdt den til inn på 1900-tallet.

Politisk handlet ekspansjonen til nye kontinent om å sikre staten kontroll over mer ressurser. Det rådende synet på politisk økonomi, kalt merkantilismen, forstod verdens ressurser som en gitt mengde. Ett land kunne derfor bare øke sin andel ressurser ved å ta dem fra andre gjennom krig eller handel, eller få kontroll over nye kontinent og områder.

Størrelsen og varene

Antallet skip som reiste langs de nye handelsrutene til Asia og Amerika var til å begynne med få, og mengden varer de brakte tilbake var små. Handelen tok seg først opp da utvikling i skipsbygging og navigasjon mot slutten av 1500, men særlig utover 1600- og 1700-tallet gjorde det mulig å relativt trygt sende skip ut på de lange reisene, samt når organiseringen av handelen i Handelskompanier gjorde at den finansielle risikoen ble fordelt på flere hender

Særlig te, kaffe, sukker, sjokolade, krydder og porselen var viktige for å motivere sjøfolk og forretningsmenn til å satse liv og penger på å handle med fjerne steder. Disse varene veide lite og kunne lagres lenge, og var dermed lette å frakte. De små mengdene som ankom Europa de første hundre årene var dyre og eksklusive varer, forbeholdt adel og rikfolk. Bedre transport og nye produksjonsmetoder, slik som slavedrevne plantasjer i Karibia og Amerika, førte til økt handel. De stadig større mengdene av varer fra eksotiske steder som ble tilgjengelige for mer vanlige folk gjennom siste halvdel av 1700-tallet fikk etter hvert stor betydning for utviklingen av det europeiske samfunnet.

Trekanthandelen

Mellom 1500-tallet og til tidlig på 1800-tallet ble 12,5 millioner afrikanere fraktet med tvang fra Afrika, til Amerika. De var blitt røvet fra, eller solgt

beskrivelse
Foto: fotograf/kilde

av, familiene sine, til europeiske slavekjøpere som lastet dem tett på skip. Fra Vest-Afrika ble de fraktet den omlag tre måneder lange ferden til enten Karibia eller Amerika. Dette var en av strekningene i det som kalles trekanthandelen, den største, og mest brutale forflytningen av folk i menneskenes historie. De andre strekningen i trekanten gikk fra Amerika til Europa, og fra Europa til Vest-Afrika.

Bakgrunn

Trekanthandelen var et handelsmønster som utviklet seg på grunn av europeernes stadige etterspørsel etter sukker, tobakk og kaffe. For å tjene penger på etterspørselen satte man i gang produksjon av råvarer i plantasjer i Karibia og Amerika, der de vokste godt. Plantasjedrift sørget for effektiv og spesialisert produksjon, og bruken av ulønnede slaver, gav billig arbeidskraft. Slik ble kostnadene holdt lave, og muligheten for profitt store.

Slavene kom fra hele Afrika. Det var oftest afrikanere som røvet dem, og som så solgte dem til europeiske slavehandlere som holdt til i fort og handelsstasjoner langs vestkysten av Afrika. Europeerne betalte for slavene med varer de hadde med fra Europa, deriblant tekstiler, sprit, våpen og krutt.

Danmark-Norge og trekanthandelen

Danmark-Norge var også engasjert i slavehandelen, og hadde slavefort i Ghana. Mellom 1660 og 1806 var 344 dansk-norske skip engasjert i farten. Til sammen fraktet de minst 85 650 slaver. (Du kan lese mer om det dansk-norske slaveskipet FREDENSBORG her.)

Fra Vestkysten av Afrika ble slavene ført til Karibia. Reisen var hard. Sykdom, fangenskap og mangel på mat gjorde at mellom 15% og 20% døde på overfarten. Det var ikke veldig mye bedre å være mannskap. Sykdommer smittet lett på en liten båt, maten var ikke mye bedre enn slavenes, og de europeiske sjøfolkene var ikke vant til bakteriefloraen og sykdommene de ble utsatt for mens de ventet på å fylle skipene med slaver. Dødsraten blant sjøfolkene var derfor omtrent det samme som for slavene på dette strekket.

I Karibia ble slavene solgt til plantasjeeiere, enten på øyene eller på fastlandet, og så satt til arbeid på plantasjer eller farmer som spesialiserte seg på en av de store kolonivarene sukker, kaffe eller tobakk (I Sør-Amerika var det også sjokolade). Også Danmark-Norge hadde kolonier i Karibia, tidvis kalt Sukkerøyene fordi de først og fremst produserte sukker. Det var øyene St. Croix, St. Thomas og St. John, som i dag er del av Virgin Islands.

Varene som ble produsert av slavene på plantasjene ble så fraktet tilbake til Europa der de ble spredd i befolkningen. Desto mer slavene produserte, desto billigere ble varene. Dermed kunne også flere kjøpe dem. Men siden etterspørselen økte, trengtes det enda flere slaver for å produsere mer. Slik vokste handelen både med slaver og varer i trekanthandelen til å bli en stor, global handel.

De europeiske landenes handelskontor i Canton, Kina. 1800-tallet.

Nederland som økonomisk stormakt

Den økonomiske stormakten i Europa på 1600-tallet var Nederland. Landet markerte seg også i andre deler av verden med handelsposter i Asia og kolonier i Amerika.

I Europa bygget nederlenderne seg opp som fraktere, og gjennom sin strategiske beliggenhet ble landet også en omfordelingshavn. Varer som tømmer fra nord og vin fra sør, korn fra øst og tekstiler fra vest i Europa ble losset om og sendt ut igjen. Nederland ble en viktig mottaker av norsk tømmer, fisk og kobber, og i retur kom det mer luksuspregete varer som vin fra Sør-Europa. Nederlenderne begrenset likevel ikke handelsaktivitetene sin til Europa. De var også aktive både i Asia, Afrika og Amerika.

Nederlendernes suksess bunnet i måten de organiserte hendelen på. De store, oversjøiske handelsekspedisjonene var kostnadskrevende og svært risikofylte. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var farefull. Det kunne ofte ta flere år før skipene, hvis det returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. En viktig forutsetning var å spre den finansielle risikoen som ekspedisjonene utgjorde på flere hender Slik ble risikoen spredd, samtidig som handelskompaniet sikret seg penger til å sende ut flere ekspedisjoner.

Andre stater kommer til

Det nederlandske Øst-Indiske kompaniet etablerte utover 1600-tallet handelsposter i Asia, hvor Batavia i Indonesia var den fremste. Derfra styrte kompaniet all sin handelsaktivitet i Øst-Asia, og sørget for at særlig laster med krydder og silke, og etter hvert te og porselen kom tilbake til Europa. Det konkurrerte også bl.a. med portugisere, Engelskmenn og fra slutten av 1600-tallet også skip sendt ut av det Danske Østasiatiske kompani. Nederlenderne tapte terreng fra slutten av 1600-tallet/ begynnelsen av 1700-tallet. Storbritannia tok over som økonomisk stormakt, både i Europa og i fjerne strøk, og holdt den posisjonen langt ut på 1800-tallet.

Når man snakker om europeernes aktivitet i Asia på denne tiden, er det viktig å huske at sammenlignet med det store antallet, både lokale og andre, som var aktive i handelen i Asia, var de få. Hvilken betydning europeernes aktiviteter hadde i Asia på 1600-/ og 1700-tallet diskuteres fremdeles av historikere. Det er klart at europeerne kom til som en ny aktør, og de hadde i mange tilfeller overlegne våpen, men siden de var få måtte de hevde seg på andre måter. Innflytelsen de hadde var derfor helt avhengig av deres evner og muligheter til å posisjonere seg i lokale konflikter. En vanlig brukt taktikk var å love våpen og krutt til en part i en lokal konflikt, i bytte mot privilegert handel med varer som det var etterspørsel etter i Europa.

Handelsprivilegier

Mye av 1700-tallets samfunn var preget av at grupper hadde privilegier. Dette var særrettigheter eller fordeler som kongen hadde gitt. I mange tilfeller var de gitt for å belønne gruppen, eller sikre deres lojalitet. Adelens jaktprivilegier og skattefrihet er eksempel på dette.

Privilegier ble også brukt som næringspolitikk Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt ”cirkumferens”, rundt gruven eller verket. Små foretak slik som skomakere, bakere eller andre håndverk var også regulert. Laugene regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.

Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det 8 kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.

Hvem som fikk handle var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel måte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel, eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater, og deres enker, var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt ”bissekremmere” og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensinger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten fikk selge til utlandet.

Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, frem mot 1850-tallet

Industri

I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til de som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak, som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.


Toll banner 1519px.png
Globalisering i det lange 1700-tallet er basert på en artikkel fra prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. Prosjektet har også egen hjemmeside.