Konventikkelplakaten

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Det var lekmannsforsamlinger som dette man ville komme til livs gjennom Konventikkelplakaten. Adolph Tidemands maleri viser haugianere under et religiøst møte, en «konventikkel».

Konventikkelplakaten er det vanlige navnet på en forordning utstedt av Christian VI den 13. januar 1741, der det ble forbudt for lekpredikanter å arrangere religiøse møter. Navnet kommer av at konventikkel var et vanlig navn på slike private, religiøse møter blant pietister. Forbudet var i kraft fram til 1842.

Bakgrunnen for konventikkelplakaten er at lekmannsbevegelsen ble sett som en trussel mot enheten i statskirken. Forbudet ble primært innført på grunn av radikale pietisters aktivitet i Danmark, men den ble fjort gjeldende for hele dobbeltmonarkiet. Først på slutten av 1700-tallet ble det noe mer utbredt pietistisk virksomhet i Norge. Hans Nielsen Hauge markerte seg som en kraftfull motstander av konventikkelplakaten, og det var nettopp den som ga hjemmel for å arrestere ham.

Etter 1814 ble konventikkelplakaten beholdt som norsk lov, selv om båndet med Danmark var brutt og Norge var i personalunion med Sverige. Stortinget prøvde i 1836 og 1839 å oppheve den, men ble stoppa av regjeringa. Først i 1842, da Stortinget vedtok oppheving for tredje gang, gikk vedtaket gjennom. I de tre neste årene ble det gitt dispensasjoner til opprettelse av kirkesamfunn utafor statskirken. Kvekerne fikk sin dispensasjon i 1842 og Den katolske kirke i 1843. I 1845 kom så dissenterloven som åpna for at alle kristne grupper kunne etablere seg i Norge. Andre religioner fikk lov til å organisere seg fra 1891.

Kilder