Oslo bispeborg

Hvelv fra bispeborgen i Oslo ladegårds kjeller, fotografert 1894.

Bispeborgen i Oslo var residens for biskopen av Oslo fra 1200-tallet til reformasjonen. Den lå ved torget i Gamlebyen, og utgjorde sammen med Hallvardskatedralen det geistlige sentrum i hovedstaden.

Borgen på påbegynt på begynnelsen av 1200-tallet av Nikolas Arnesson, og erstattet da en eldre bispegård i tre fra begynnelsen av 1100-tallet. I 1314 ble Oslo landets hovedstad, og utover 1300-tallet ble borgen utvidet. I løpet av dette århundret stod den ferdig som et lukket festningsverk. Borgen var sammenføyet med katedralen via en bro fra tårnet over til kirken.

På grunn av kirkens stilling i middelalderen var bispeborgen også et politisk sentrum. Det var her den første unionsavtalen med Sverige ble undertegnet i 1319, etter Håkon V Magnussons død.

I 1523 angrep svenske styrker Oslo, og borgen ble sa skadet. Ved reformasjonen i 1537 ble store deler av den revet, og fra 1554 hadde biskopen residens i en fløy av det nedlagte Olavsklosteret. Denne ble senere bygget om til Oslo bispegård. Borgermester Kristen Mule overtok tomta i 1579 og fikk reist en renessansebygning der. Den er kjent for at Jakob VI av Skottland (den senere Jakob I av England) og Anna av Danmark ble ekteviet der den 23. november 1589.

Gården brant i 1722, og i 1725 ble Oslo Ladegård bygget på branntomten. Denne står fortsatt, og spor etter bispeborgen er synlige der. Bisp Nikolaus' kapell har blitt rekonstruert i tilknytning til Ladegården, og rester etter Bisp Nikolaus' vinterhall kan sees i kjelleren.