Sagnet om Gjøa
Sagnet om Gjøa stammer fra Totenåsen i Østre Toten. Mye har blitt fortalt om den sterke trollkvinna med tilholdssted på Tjuvåskampen, og historien om hennes endelikt kommer i ulike versjoner.
En versjon av historien forteller at Gjøa var ei heks som bodde på Tjuvåskampen sammen med sine 12 sønner og ei datter. Det ble til og med sagt at den eldste sønnen var far til de andre unga. Her levde de av tjuveri og trolldomskunster. Guttene var ofte ute på tjuveritokter, både etter dyr og mat, men også etter jenter. En dag var budeia på Hongsætra ute etter kuene sine sammen med gjetergutten. Hun ble overfalt av røverbanden mens hun gikk og lokket. De tok oksen hennes og slaktet den, og gjetergutten bandt de til et tre. Budeia ble livredd og løp mot Langsætra. Da hun så Langsetra klatret hun opp i et stor gran, og satte i å lokke og kauke, mens røverne prøvde å hogge ned grana hun satt i:
Tiril, Tiril Tåve. Tålv mæinn i skåve. Tålv mæinn var dom. Tålv sværd bar dom. Storestuten stakk dom. Gjætergutten batt dom. Å mæi vil dom ta. Hoi, hoi, Langsætergutta! Kom å hjælp! Kom å hjælp! Nå er grana hælvhøggin.
Særlig mislikte trollfolket lyden av kirkeklokker, og i Hoff kirke, som ligger 12 kilometer unna Tjuvåskampen, var det nesten håpløst å få ei kirkeklokke til å henge i fred. Gjøa passet nemlig på, og kastet store steiner på kirketårnet til det ble ødelagt. Da lånte Hoff kirke kirkeklokke fra ei anna kirke og hengte den opp ute på kirkegården. Slik mistet Gjøa makta over kirketårnet sitt, og Hoff kirke kunne omsider ringe med kirkeklokkene sine. Da ble Gjøa så sint at hun tok tak i en diger kampestein og kylte den av gårde mot kirkeklokken. Men den kom bare halvveis, og landet på jordet på gården Majer i Lensbygda. Majersteinen blir den dag i dag kalket hvit en gang i året, så det skal gå godt med buskapen på gården. Det ene året steinen ikke ble kalket, ble hele buskapen angivelig funnet død på båsen, og skikken ble tatt i bruk igjen. Gjøa ga seg ikke med det, og kastet en ny kampestein mot kirkeklokkene. Denne gangen tok hun i litt for godt, og steinen gikk altfor langt, helt til storjordet på Steinsli. En annen versjon av fortellingen sier at Steinslisteinen egentlig var myntet på Ringsakerkirka, men ikke gikk langt nok.
Om Gjøas endelikt sier en av versjonene at hun ble tatt til fange av bygdefolk, plassert i ei tønne med spiker fra kirka slått inn utenfra, fraktet fra Tjuvåskampen og ned til Smørvika på Kapp. Der ble hun senket i Mjøsa. På ferden fra Tjuvåskampen og ned til Mjøsa skal følget ha hatt ei kvile på prestegarden, der presten Ole Hannibal Hof satte henne på prøve. Ole Hannibal hadde studert i Wittenberg, og ble regnet for en som kunne litt mer enn andre. Blant annet skulle han inneha evner som Gjøa ikke kunne stå imot. Han slo Gjøa ut av tønna, og ba henne vise en heksekunst. Dette var hun villig til og fant fram fire pinner, som hun satte i ei grindestolpe. Så begynte hun å mjølke pinnene så mjølka fosset. Hun mjølka helt til det kom blod. Senere, da man gikk i fjøset på prestegarden, fant man beste mjølkekua dau i båsen.
Med noe mer rot i virkeligheten må det nevnes at det faktisk var en Gjøe Knudsdatter som ble henrettet på Toten for trolldom i 1623. Hun ble dømt første gang i 1619, men benådet fordi sønnen var umyndig.
Kilder og litteratur
- Totenmål og anna mål 11 (1988), s. 26.
- Lensregnskaper
- Barnesteder.no: gjenfortelling av sagnet
- UiO: Trolldomsprosesser
- UiO: Gjøa Knutsdatters henrettelse