Sjark

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Sjark er betegnelsen på de minste motoriserte fiskefartøyene med overbygd styreposisjon og lugar. I Sjøfartsdirektoratets fartøyklasser er sjarkflåten i gruppen for 6 til 10,67 meters fiskefartøy. (19 – 35 fot) For folk flest er størrelsen oppad flytende, og betegnelsen dekker gjerne båter også over 40 fot, avhengig av fartøyets utforming. Sjarken er normalt bemannet med en eller to mann og drifter i hovedsak med jukse, line eller garn.

Bildet viser N.212.V Kampen, en motoråttring på 35 fot, bygget 1924 med 7 hk Wichman, eier E. Benjaminsen, Følstad per Svolvær. (Fotograf ukjent)

Betegnelsen sjark dukket trolig opp i Finnmark rett før 1920-tallet. Mange mener navnet er et resultat av det norskrussiske ordforrådet som utviklet seg under Pomortiden. Russerne syntes de små norske fiskebåtene med styrhus minte om de russiske jordmor/legebåtene som ble uttalt som «agosjarka». På norsk ble dette adoptert og forkortet til sjark.

Sjøfuglen(1937), 10,6 meter, var en klassisk sjark fra mellomkrigstiden. (Fotograf ukjent)

Motoriseringen av fiskeflåten begynte så smått rett etter 1900, og etter hvert ble det også mer vanlig for de minste båtene. I starten satt man motor i de tradisjonelle ro –og seilfartøyene, men snart utviklet skrogformene seg for ren motordrift. I en overgangsperiode fikk man i Nord-Norge betegnelser som eksempelvis motorseksring eller motoråttring. På Vestlandet ble det vanlig å sette styrhus framme på gavlbåtene. De tradisjonelle klinkede skrogene med skøytefasong og sleperor, eller kutterhekk var lenge nyttet som sjarker. Etter hvert tok skrog med krysserhekk mer og mer over. De minste sjarkene har normalt vært klinket, mens de større etter hvert også ble kravellbygget. Fram mot siste verdenskrig var det normalt med styrhus akter og lugar framme. Etter krigen ble det mer vanlig å bygge lugar og styrhus sammen i forskipet. Dette gav større dekk og bedre arbeidsplass. De minste sjarkene var som oftest åpne utenom et halvdekk framme, mens de større hadde selvlensende dekk. Motoriseringen gjorde det også mulig å benytte mekaniske line –og garnspill på sjarkene. Med den moderne dieselmotoren ble det hydraulisk utrustning på selv de minste sjarkene. De senere år ble sjarkene gjerne bygd med speil i hekken. Sjarkene er som regel rigget med mesan for å holde fartøyet i ro opp mot vinden under fiske. De større sjarkene har gjerne to master og lastebom. I dag er tresjarken i ferd med å sjaltes ut, og sjarkfisket videreføres med plast og aluminiumsbåter.

Sjøfuglen modernisert og ombygd (Fotograf ukjent)

Tall fra Fiskeridirektoratet (2011) viser en betydelig nedgang i sjarkflåten under 10 meter. Fra 1996 til 2006 sank antall båter fra 10872 til 4310. Fra 2006 til 2011 sank antallet med ytterligere 1000 fartøy til 3461. Det er grunn til å tro at det i første omgang er tresjarkene som forsvinner. Dersom du vil bidra for å få oversikt over de gjenværende tresjarkene, så benytt tradisjonsbåtregisteret på lokalhistoriewiki for å registrere flest mulig sjarker. Dette vil kunne danne grunnlag for å bevare et representativt utvalg av denne båttypen som har hatt enorm betydning for fiskerinæringen langs kysten.