Unionspartiet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Hermann Wedel Jarlsberg var en av lederne for Unionspartiet på Riksforsamlingen. Maleri av Chr. Horneman.

Unionspartiet, også kjent som Foreningspartiet, Svenskepartiet, Vestpartiet og De nølende var en av hovedgrupperingene under Riksforsamlingen i 1814. Som navnet viser var de mer innstilt på å gå inn i en union med Sverige, i motsetning til Selvstendighetspartiet som var mer orientert mot Danmark. I tillegg mente unionspartiet at forsamlingen kunne og burde behandle enhver sak, mens Selvstendighetspartiets tilhengere mente at forsamlingen hadde et begrenset mandat.

Det var omkring tyve personer som fulgte Unionspartiet, mens motstanderne var omkring åtti. Lederne var grev Herman Wedel Jarlsberg, Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland, Peder Anker og Jacob Aall. Hovedtyngden av de som tilhørte partiet var næringsdrivende fra Østlandet og Agder. Mange av dem manglet den tilknytning til Danmark som embetsmennene hadde fått gjennom sitt virke. De ser også ut til å ha vært skeptiske til den utenrikspolitikken som hadde blitt ført i Danmark-Norge, som hadde rammet handelen med England.

Det er ikke slik at Unionspartiet var tilhengere av en union med Sverige. Den rådende innstilling under arbeidet med Grunnloven var at man ønsket et selvstendig Norge. Forskjellen ligger i at de som knyttet seg til Unionspartiet ønsket å tilpasse Grunnloven slik at den kunne fungere under en løs union med Sverige. Årsaken til at de ønsket dette var at de ellers fryktet et militær angrep, som Norge ikke ville kunne forsvare seg mot. Ved å tilpasse Grunnloven ville man ha større mulighet til å holde på en viss grad av selvstendighet.

I løpet av året skulle det vise seg at de fikk rett i at Norge ikke hadde mulighet til å stå imot Sverige militært. Det norske felttoget ble en kortvarig krig der svenskene hele tiden dominerte. Men gjennom dyktige forhandlere klarte man i Mossekonvensjonen å få aksept for at Norge skulle beholde Grunnloven med noen mindre tilpasninger til en personalunion. Dermed oppnådde man det som var deres viktigste sak, å få en løs union med Sverige der Grunnloven bestod.