Hugo Frank Wathne

Hugo Frank Wathne (født 25. september 1932 i Stavanger, død 2017) var billedhugger og kunstinstruktør.

Hugo Frank Wathne var sønn av kunstmaler Frank Wathne og hustru Birgit født Rosenvold. Frank Wathne var en sentral aktør i tidens blomstrende kunstnermiljø i Stavanger. Hugo vokste opp omgitt av en krets malere, billedhoggere og muntre trubadurer. Det var trange økonomiske kår i byen, men kunstnermiljøet var preget av livsglede og skapende kraft.

Frank Wathne våget aldri å påvirke sønnen til å gå kunstnerveien. Til det var hans egne erfaringer fra mellomkrigsårenes vanskelige kår for dystre. Ikke desto mindre lot han unge Hugo gå til en venn, billedhoggeren Magnus Vigrestad, for å få brakt på det rene om det kunne bo noe i gutten. Da Frank etter hvert fikk se resultatene av sønnens arbeid, erklærte han at “det er kunstner Hugo er, og det er kunstner han må være må være”.^[1]

Hugo Wathne har kunstutdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, Statens kunstakademi, kunstakademiet i København og Académie de la Grande Chaumière i Paris. Han var også på studiereiser til land som Italia.

I 1969 ble han undervisningsleder og lærer ved Studieatelierene i Bergen, senere Vestlandets kunstakademi. Årene med undervisning her ga lite tid til selvstendig kunstnerisk arbeid, men han hadde fått arbeidet med ideer og utkast til verk som i det store og hele ble fullført i det nye atelieret han hadde fått bygget i 1960-årene på en tomt arvet etter foreldrene på Stokka i Stavanger. Han og familien valgte å dra hjem til Stavanger sommeren 1973. Nå stod også huset han og kona Berit hadde fått reist i tilknytning til atelieret ferdig, og nå ville han være kunstner på heltid.

I følge Wathnes biograf, Fredrik Koch, ble Hugo Watne "(...) en billedhugger som ruvet i landskapet, både på grunn av antall verker i det offentlige rom og deres kunstneriske gehalt, og i kraft av de gleder og engasjerende utfordringer disse verkene har skapt."^[1]