Bruker:Mbakkel2/kladdeside8

Magnus Brekke Aalbu (født 19. mai 1993 i Tønsberg) er pianist, sanger og kordirigent.

Familie og bosteder

Greveveien 26.

Foto: Roy Olsen (2012)

Foreldrene er Halvor Aalbu og Kristine Brekke Nilsen. Morfaren var kirketjener Thorbjørn Nilsen. Barndomshjemmet var Greveveien 26.

Liv

Magnus sang i Larvik Barnegospel.

Han var i 2002 én av fem elever ved Kunstskolens fredagsgruppe som sto for en utsmykningsjobb i en kommunal kjellergang i Feyers gate 7.

Magnus var én av skuespillerne i Erling Pedersens teaterstykke Jul på Dragehøyden, som hadde premiere 8. desember 2006.

I en artikkel i Østlands-Postens utgave av 3. mars 2008 framkom det at Magnus og broren Kristian fungerte som ledere for Larvik kirkes søndagsskole sammen med moren Kristine Brekke Nilsen. Magnus og Kristian var med siden skolen ble etablert.

Magnus og Kristian var blant annet sammen med kusinen Hedda Brekke Aronsen med i vokalgruppa Attuned, der medlemmene hadde sunget sammen fra seksårsalderen i Larvik Barnegospel og ble senere ledere for den. Senere begynte medlemmene i Nanset TenSing. I 2007 bestemte de seg for å danne en egen vokalgruppe.

Attuned deltok i 2009 i Ungdommens Kulturmønstring med en Queen-medley. Gruppa kom til fylkesmønstringen, men måtte melde forfall på grunn av sykdom. Attuned deltok også i UKM i 2010 og gikk videre til fylkesmønstringen.

Han spilte piano for Oda Kristine Instanes og Marthe Riis Gjertsen under Ungdommens Kulturmønstring samme år. Magnus var i tillegg medlem av bandet Plux, som også deltok i UKM.

Magnus sang «En drøm» sammen med Østre Halsen Ungdomskorps under julekonserten i Østre Halsen kirke 20. desember 2009.

Han deltok i elevforestillingen The Battle of Britain på Kulturhuset Bølgen 11. og 12. mars 2010.

Magnus var én av aktørene i familieforestillingen Den Fillete Dokka, som ble satt opp på Fanny Café på Langestrand i juli 2010. ØPs anmelder ga forestillingen terningkast fem.

Attuned slapp i 2010 en CD-plate og holdt 13. august en releasekonsert på Sliperiet, der materiale fra platen ble presentert.

Magnus var dirigent for Nanset TenSing, blant annet i premieren og ekstraforestillingen på Zebra i Nanset kirke 18. november 2010.

Verv

Magnus var 2008–2009 nestleder i elevrådet ved Mesterfjellet skole. Han holdt i 2009 en 17. mai-appell i Bøkeskogen.

Jul i Reipbanegata

Undertegnede, Morten Bakkeli, vil med denne artikkelen få lov til å ønske alle Bøkebloggens lesere en god jul og et riktig godt nytt år. Juletradisjoner er individuelle for hver enkelt familie, men likevel er det enkelte trekk som går igjen, slik at mange kan kjenne seg igjen.

Mine eldste juleminner fra 1960-tallet er knyttet til juletrefestene på bedehuset der kirkesanger Larsen sang av full hals, mens kirketjener Nilsen stod ulastelig kledd i sort dress, skjorte og slips ved den ene langveggen. Vi barna fikk en appelsin innpakket i flortynt papir.

Før jul var det nissetog, der voksne menn i nissekostymer og påklistrede hvite skjegg gikk rundt med hover som vi barna kastet noen slanter i. Innsamlingen gikk til Menighetspleien.

Da jeg var liten, fikk jeg lov til å være med på å pynte juletreet med kuler og glitter, mens mor fikk den høytidelige oppgaven med å feste stjernen på toppen av treet. Mor hadde også kjøpt inn en remse med mange nasjonalflagg, som vi satte på treet. Det var særlig ett nasjonalflagg som vakte min oppmerksomhet. Jeg syntes den menneskeaktige skikkelsen (Kanaga) i midtfeltet var artig. Jeg spurte mor om hvilket land som hadde dette flagget, og hun svarte Mali. De små papirflaggene måtte ha blitt kjøpt inn i 1960 eller 1961, for det var da Mali hadde akkurat det nasjonalflagget.

Jeg forbinder hasselnøtter, hvalnøtter, paranøtter og særlig dadler med julen. Da det gjaldt kaker, bakte aldri mor syv slag til jul, men jeg husker at vi spiste julekake. Ett år inviterte Bjørg Olsen (som mor hadde passet som liten) min grandtante, min mor og meg hjem til hennes hjem på Verningen, der hun i stua presenterte en flere timer lang kinoforestilling, mens vi spiste krumkaker som ungene hennes hadde laget. Jeg tror aldri jeg har spist så mange krumkaker i mitt liv. Bjørg var en ivrig smalfilmer.

Som julemiddag, i hvert fall fra 1970-årene og framover, hadde vi sossisser med sennep, surkål og poteter. Jeg husker vi hadde ribbe ett år. Vi spiste mye lutefisk i julen. Til dessert hadde vi risgrøt med mandel i, og den som fant mandelen ville oppleve lykke.

Elly laget marsipankuler, som jeg også var med på å trille og å tilsette rød eller grønn konditorfarge samt hasselnøtter.

Det var mor som kjøpte presanger til meg. Hos Albert Bøe hadde de langbord med leker, og jeg fikk lov til å velge den eller de presangene jeg ville ha. Som oftest var det lekebiler.

Etter noen år ble det slutt med julegaver, og vi pyntet edelgranen ute i hagen med lys i stedet. Mor mente at jeg var blitt stor nok til å få julegaver, og det var jeg enig i. Ellers fortsatte de andre juletradisjonene som før.

Ellers er TV uløselig knyttet til mine juleminner. Sveriges Television sendte Julkalendern. Den første kalenderen jeg husket, er Gumman som blev liten som en tesked med Birgitta Andersson i tittelrollen og Carl Gustaf Lindstedt som gubben. Jeg syntes hennes östgötska dialekt var sjarmerende. Hver gang Birgitta dukket opp på TV-skjermen, sa kvinnene i familien min: «Se, der er Teskjekjerringa».

I 1969 viste SVT Herkules Jonssons storverk. Da moren Ann-Sofi uttalte en viss trylleformel byttet den syvårige sønnen Herman plass med faren Olle, slik at Herman ble den voksne Herkules Jonssons, mens faren ble den barnslige Bara Jonsson. Han som spilte Herkules ble mitt store idol. Jeg så på rulleteksten at han het James Dickson, og jeg tok en tur til Telegrafen for å ringe til ham på rikstelefon. Jeg bladde i telefonkatalogen over Stockholm, og da det viste seg at mange het Dickson, ga jeg opp hele greia.

I 1970 skulle NRK sette opp en julekalender for første gang. Jeg var skeptisk og fryktet at det ville bli kjedelige greier. På den tiden syntes jeg vat de svenske barneprogrammene var mer spennende enn de norske. I dette tilfellet må jeg innrøme at frykten var ubegrunnet. Barnas førjulskalender ble skrevet av Anne Cath. Vestly. Jeg husker at min mor og jeg dro til posthuset. I tiden 1. november til 12. desember ble det lagt ut postgiroinnbetalingskort på samtlige poststeder i Norge. Disse gjaldt som bestillingskort for kalenderen. Inntekten av salget gikk til Røde Kors Barnehjelp og Fritidssenter for blinde. Kalenderens hovedperson var bestefar Dick, spilte av William Nyrén, som jeg tror må ha vært sjømann. I et rom hadde han mange ting, blant annet en globus og en kikkert.

Ellers husker jeg ingenting fra de senere svenske julekalenderne, bortsett fra Broster Broster i 1971, fordi gutten Bertil ble spilt av John King, som var farget. Det var første gang jeg hadde sett en gutt av afrikansk opprinnelse i et svensk barneprogram.

En stor og kraftig kar med skjegg preget min barndom, men det var ikke Julenissen, men Beppe Wolgers (som også spilte rollen som Efraim Långstrump). Jeg føler meg hensatt til en julemorgen i 1970-årene. Tante Mary har kommet opp på soveværelset og vekket meg. Hun har kokt deilig varm kaffe i en kjele på kjøkkenet. Klokken er 08:45. Jeg skrur på Sveriges Radio TV 1. Prøvebildet blir ledsaget av julemusikk. Flere år på rad, ja kanskje til og med flere dager på rad, spilte de ei juleplate med Bosse Larsson. Den ble innledet med ordene «Hej, alla glada människor». Til slutt ble jeg trøtt av denne plata og håpet at den ble knust. Jeg husker jeg gledet meg, for klokka 09:00 begynte programmet Jullovsmorgon med Beppe Wolgers. Der viste de tegnefilmer med blant annet Scooby Doo. Noen engstelige foreldre skrev brev til ham, der de oppfordret ham til å fjerne Scoobie Doo, da serien kunne virke skremmende på deres barn. Beppe var rakrygget og sa at de heller kunne skru av TV'n mens Scoobie Doo ble sendt. I dag hadde vel et kobbel av forståsegpåere, barnepsykologer og politisk korrekte reportere fått fjernet dette høyst populære innslaget. Jeg likte også den tsjekkiske gentlemannen Pan Tau med bowlerhatt og nellik i knapphullet. Da han dro fingeren langs hattebremmen, ble han liten akkurat som Teskjekjerringa. Etter at Beppe sluttet ble Jullovsmorgon blant annet tatt over av Eva Rydberg og Maria Kühler - og senere av Trazan Apansson og Banarne.

Donald Duck og vennene hans ønsker god jul var også et populært program og selvsagt Tre nøtter til Askepott (men da på svensk fjernsyn uten Knut Risans fortellerrøst). Elly syntes at Libuse Safrankova var penere enn Ingrid Bergman.

Karl-Bertil Jonssons julafton er kanskje den fortellingen som ligger nærmest opp til Jesu budskap, selv om flere har påpekt at det er galt å stjele, selv om formålet er aldri så godt. Jeg husker Tage Danielssons ord: «Karl-Bertil Jonssons ömma moder fick något religiöst i blicken, ty denna saga utspelar sig på den tid då julen fortfarande firades till minne av Kristi födelse.»