Johannes Norman (1823–1903)

Johannes Norman (født 28. oktober 1823 i Asker, død 15. januar 1903 i Kristiania) var lege, botaniker og forstmann. Ifølge Norsk biografisk leksikon var han den første nordmannen som skrev om planteanatomi og utførte et betydelig arbeid med lav. Særlig var han en foregangsmann på det plantegeografiske området. Hans hovedverk var Norges arktiske flora (1894–1901).

Familie

Foreldrene var sogneprest og prost Niels Norman (1770–1836) og Alette Kirstine f. Musæus (1785–1864).

Johannes Norman giftet seg 3. oktober 1860 med sin kusine Anna Fredrikke Jørgensen (1837–1923). Paret flyttet til Tromsø og bodde der i 16 år. Sammen fikk de seks barn, som ble født i årene 1861–1869, og ett barn som ble født i 1878. To av tre sønner døde i ung alder.

Utdannelse og virke som forsker

Norman tok examen artium i 1840 og avla medisinsk embetseksamen i 1847. Allerede i 1848 la han legegjerningen bak seg og satset istedet på en karriere innenfor botanikk. Norman var universitetsstipendiat i botanikk i Christiania 1849–1850. Han foretok – med økonomisk støtte fra universitetet – reiser til Gudbrandsdalen i 1849, på kysten mellom Stavanger og Bergen i 1850 samt til Vest-Finnmark i 1852.

Norman studerte utenlands 1853–1855, for det meste i Wien i Østerrike, i Italia og Frankrike.

Norman kom – gjennom sitt forskerliv – til å virke på en rekke forskjellige felter innenfor botanikk. Han brukte særlig oppholdet i Wien til å studere planteanatomi. Hans hovedinteresse på denne tiden var imidlertid lav, spesielt skorpelav.

Universitetsstipendiat

Norman returnerte i mai 1855 til Norge, hvor han nok en gang ble tilsatt som universitetsstipendiat. I 1856 tok han over undervisningen i botanikk. Alt virket å ligge til rette for en vitenskapelig karriere, men to år senere brøt han alle bånd til universitetet og sa opp sin stipendiatstilling. Grunnen lå i en personlig og vitenskapelig feide som Norman hadde med daværende konservator i botanisk hage, F. C. Schübeler, som senere ble professor i botanikk.

Forstmester

I en kort overgangsperiode virket Norman som lege. Han fikk i 1858 et offentlig stipend for å utdanne seg til forstmann i Bayern. Han dro tilbake til Norge høsten 1859 og var forstmester i Finmarkens amt (Troms og Finnmark) fra sommeren 1860.

Norman foretok som forstmester hver sommer lange reiser i sitt vidstrakte embetsdistrikt. Flere steder var skogen blitt utarmet av årelang rovdrift, og det ble mange og krevende arbeidsoppgaver. Foruten den skogfaglige virksomheten drev Norman flittig innsamling av planter i de områdene han besøkte.

Kilder

• Alm, Torbjørn: Johannes Normann i Norsk biografisk leksikon