Vinjeboka
Vinjeboka er den eldste norske svarteboken, fra ca. 1480. Vinjeboka ble funnet i sammenheng med rivning av den forfalne stavkirken i Vinje i Telemark i 1796, da arbeiderne oppdaget en liten bok på 4,8 x 7,0 cm gjemt bort under gulvplankene.
Vinjeboka i dag
Vinjeboka oppbevares i dag i Oslo Katedralskoles bibliotek, og er i svært god stand, noe som tyder på at den var gjemt på et tørt sted i Vinje stavkirke. Boka har en gang vært innbundet i brunfarget skinn, men mangler i dag permer. Merker på boka tyder på at permene har blitt revet av, sannsynligvis gjort av den som forøkte å få plass til den mellom to gulvplanker i stavkirken, der den ble gjemt og senere funnet igjen. Tross for avrivning av permene er få av bokas sider blitt borte: boka hadde opprinnelig 112 sider, mens den i dag har 108 sider. Av det opprinnelige materialet mangler altså kun fire sider. Det er gjort funn av noen sider som muligens tilhører Vinjeboka, men dette kan ikke slås fast da en presis konklusjon vil gjøre det nødvendig å løse opp hele manuskriptet, og konsekvent føre til ødeleggelse av bokbindingskunsten som Vinjeboka er et eksempel på, og et slikt inngrep kan derfor ikke tillates.
Innhold og bruk
Vinjeboka inneholder besvergelser, legeråd for mennesker og dyr, spesielt for hester, private notiser, og hymner til Jomfru Maria. Innholdet kan deles opp i 66 deler, hvor hver del utgjør for eksempel et råd eller en hymne, og disse kan igjen deles i tre grupper. Den første gruppen inneholder medisinske og praktiske råd for både mennesker og dyr, inkludert besvergelser. Den andre gruppen er Mariahymnene, og den tredje gruppen er diverse opptegnelser og notiser av betydning for Vinjebokas opprinnelige eier, eventuelt arvtager eller liknende. I Vinjeboka. Utg. Solum. Oslo. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket, en utgivelse av Vinjeboken fra 1993, oversatt og med innledning av Oskar Garstein, deles innholdet opp som følger: Legeråd og besvergelser, del 1-49, Mariahymner, del 50-61, Diverse opptegnelser, del 62-66. Del 66 er ikke en opprinnelig del av Vinjeboka, men ble trolig til i sammenheng med dens oppdagelse, og innholdet er en notis angående funnet av boka. Basert på dette, og at det sannsynligvis var 12 ulike personer som har bidratt til Vinjeboka, kan innholdet settes opp på følgende måte:
| Bidragsyter | Del i Vinjeboka | Innhold |
|---|---|---|
| 1 | 1-4 | Legeråd med tilhørende besvergelser |
| 2 | 5 | Hjelp til å innhente rømlinger |
| 3 | 6-8 | Råd om å avgjøre skyldspørsmål ved tyveri, samt å helbrede hundegalskap |
| 4 | 9-11 | Veien til rikdom, maktfullkommenhet, og å herske over medmennesker |
| 5 | 12-13 | Besvergelser og råd for å vinne en kvinnes kjærlighet |
| 6 | 14 | Hvordan lindre en kvinne i barselnød |
| 7 | 15-17 | Hvordan man kan formulere artigheter og bevingende ord |
| 8 | 18-49 | 32 forskjellige legeråd, med og uten tilhørende magiske besvergelser. Inkluderer hvordan man behandler de fleste sykdommer som kan ramme hester. |
| 9 | 50 | Mariahymne |
| 10 | 51-61 | Mariahymner |
| 11 | 62-64 | Private notiser, deriblant forslag til en stamboksinskripsjon |
| 12 | 65 | Religiøst utsagn som særlig uttrykker ærefrykt og respekt for Jomfru Maria |
Vinjebokas bruk er først og fremst tilknyttet presten, som i senmiddelalderen hadde en bred rolle i (lokal)samfunnet. Det var presten som ble tilkalt for anliggender både på medisinsk og sakralt nivå, og det var ikke uvanlig å tilkalle han dersom en hadde problemer med husdyr. Det er altså bokas innhold, og særlig det store antallet legeråd for hester, som knytter dens bruk til presten.
Omtrent 30% av bokens legeråd ledsages av besvergelser, hvis hensikt var å forsterke legeråd og medisiners virkning.Til forskjell fra andre svartebøker, inneholder Vinjeboka få hemmelige tegn og symboler i sine besvergelser. Noen ukjente tegn forekommer ved et fåtall besvergelser, men det mest brukt symbolet er korset. Blant annet krykkekorset, som brukes 14 ganger, det greske korset, som brukes 11 ganger, og Mantuakorset, som brukes kun fire ganger. Korsenes funksjon som forsterkende symbol i besvergelsene avslører at Mantuakorset nok ble ansett som viktigst eller kraftigst, og det greske korset som svakest. Konklusjonen stammer fra at korset brukes midt i teksten for å forsterke det som står før, og at det greske korset brukes i mindre viktige besvergelser, mens krykkekorset og Mantuakorset forekommer i viktigere besvergelser, og sistnevnte gjerne i sammenheng med dens høydepunkt.
Boka inneholder et stort antall Mariahymner. Disse er preget av en inderlighet, og det kommer frem at Jomfru Maria ikke bare forstås som Kristi Mor, men også Guds Mor, og den som alene formidler frelse til alle botferdige. Et aspekt det er verdt å understreke er at hymnene er uregelmessige når det kommer til struktur og antall linjer i versene, men, som Garstein påpeker, forklares dette av at de sannsynligvis er ment til å synges, fremfor å leses opp som dikt. Det blir da tydelig at en regelmessighet kan oppnås ved å gjenta den siste linjen i de versene i hymnen som har færre linjer enn de andre. Derfor har gjerne nyere utgivelser av Vinjeboka skrevet inn symboler som viser dette, noe originalen er uten.
Skrift og språk
Håndskriften i Vinjeboka er varierende, noe som tyder på at dens eier har latt andre skrive i den, eller at boken har hatt flere eiere. Det er uansett sikkert at flere personer har bidratt til dens innhold, og grunnlaget for bestemmelsen om 12 ulike bidragsytere, som vist i tabellen over, stammer nettopp fra de ulike håndskriftene. Det er likevel ikke alltid tydelig om man har å gjøre med en eller flere personers håndskrift når de ulike delene av Vinjeboka sammenliknes. Samtlige variabler, som bytte eller spissing av skriveredskapet, gjerne fjærpenn, kan bidra til noe ulik håndskrift. Det er dermed ikke sikkert om variasjonene i skriften skyldes et individ eller skriveredskaps variasjoner, eller er et resultat av flere skrivere. Det er likevel, basert på håndskriften, bred enighet om at det er 12 bidragsytere i Vinjeboka, og at deres bidrag er i samsvar med tabellen over.
Skriften brukt i Mariahymnene, som står bakerst i boka, bidrar til informasjon om identifisering og datering av Vinjeboka: skribenten har anvend store majuskler i første bokstav, og fargelagt initialene i tråd med regler for fargelegging av ikonmalerier, og ikke minst er håndskriften av typen som kalles yngre gotisk. Denne skrifttypen spredte seg fra Tyskland fra midten av 1400-tallet, og fikk fotfeste i Norden i perioden Vinjeboka er datert til. Håndskrifttypen vitner om er at det er minst to generasjoner som har bidratt til Vinjeboka, da de første tekstene i bruker den gamle gotiske varianten, som var dominerende i Europa i perioden 1250-1450. Skiftet til den yngre gotiske skriften vitner om en overgangsperiode, og støtter dateringen av Vinjeboka, som vil redegjøres for under.
Vinjeboka er skrevet på hovedsakelig senmiddelaldernorsk, men variasjoner forekommer. En finner blant annet rent dansk i boken, men derimot ikke Telemarksmålføre, som Garstein påpeker at en kanskje skulle forventet da boken er fra og ble oppdaget i Vinje. Dette, konkluderer han, må skyldes at deler av boken har blitt til i Danmark, som Norge var underlagt i senmiddelalderen.
Datering
Vinjebokas eldste deler dateres til ca. 1480. Dette gjør boka til den eldste i norsk historie, ca. 250-300 år eldre enn andre skifter av samme type. Vinjeboka inneholder ikke noen skriftlige årstall som kan hjelpe dateringen, og dette er derfor gjort ved å undersøke bokas vannmerker: et personlig merke på det håndlagede papiret. Undersøkelse av et av disse har vist at papiret ble laget en gang mellom 1477-1486, i Frankrike og Luxembourg. Vinjeboka inneholder flere vannmerket, men kun et er brukt til dateringen. Et andre vannmerke, hvor bare de øverste delene som avbilder perler på toppen av spirene på en kongekrone er synlig, kan bidra til å fastslå at boka må bestå av papir laget på minst to forskjellige steder, men er så manglende at det ikke er til hjelp med ytterligere bestemmelse av papirets alder eller produksjonssted.
Opplysningene det første vannmerket gir, om at papiret tidligst kom i bruk mellom 1477 og 1486, stemmer overens med dens innhold. Blant annet omtalelse av Broder Helge Staffen, og tegningen av et spansk kortsverd, som kom i bruk i siste halvdel av 1400-tallet, underbygger konklusjonen. Det som derimot bidrar til en enda mer presis datering er at Vinjebokas eier kan tilknyttes, eller sannsynligvis var, Hans Larensson, den katolske soknepresten fra 1480 og senere, i 1492, utnevnt til sokneprest i Lårdal og deretter Vinje, det som bidrar til en ytterligere innsnevring av dateringen. Garstein konkluderer, med grunnlag i de nevnte opplysningene, at Vinjeboka må ha blitt til før 1480, men altså ikke før 1477, og den endelige datering er derfor 1477-1480, lettere sagt ca. 1480.
Kilder
- Tveito, Olav. «Svarteboka» frå Vinje som bidrag til temaet fromhet og folklore i Tidsskrift for teologi og kirke, 2005, Vol. 76, s. 212-229.
- Vinjeboka. Utg. Solum. Oslo. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.