Kjeldearkiv:Arvid Falchs barndomsminne

Arvid Falchs barndomsminne

Arvid Falch hadde sans for slektsgranskning og lokalhistorie og heldigvis har han skrevet ned en del av det han husket eller fant ut av. Han gjorde dermed det mange flere burde ha gjort eller burde gjøre. Det ble en bok av det: ”Barndomsminner fra Bekkelaget - 1910-1927”. Jeg har plukket ut noen biter fra boken.

Trafikken

På Kongsveien var det hest og vogn som var en selvfølge, men etter hvert kom bilene, og når vi hørte en komme borte i svingen, løp vi alle til porten for å la oss imponere. Vi hørte uten vanskelighet om det var en Ford eller Chevrolet som kom, også både Opel, Franklin og Spa kjente vi låten på. Men kom dampveivalsen, ja da var uken besatt. Den blankpussede dampveivalsen ble fyrt med ved eller kull alt ettersom det var verdenskrig (den første) eller ikke. Vi lærte alle håndgrep der vi sloss om å få stå ved siden av veimannen, og det var fristende å ta en liten tur på egen hånd etter arbeidsdagens slutt. Ilden var jo ikke på langt nær slukket, og skrudde vi bare på det lille rattet, så steg trykket på manometeret og da var det ikke noe problem, et par meter frem og de samme tilbake. Det var jo synd at slik varme skulle slukne til ingen nytte.

Under krigen var det problemer med bensin til bilene, men man fant utveien for dette også. Oppe på taket av kupeene var det festet store svarte blaffrende ”balonger” med lystgass, og dette gjorde de rare bilene enda rarere. Bilene ble jo vesentlig brukt om sommeren og om dagen, for lyskasterne var jo så som så, med karbid-lykter som ikke lyste så mange meterene. Blærehornene ble brukt foran nesten hver sving. Da det endelig ble satt maksimalfart for disse fartsdjevelene så var det 36 km i timen helt bort til politistasjonen (ikke langt fra Sportsplassen), men der ved bekken ned til Liedammen var det bygrense og i byen var maksimumfarten 24 km i timen, så nåde den som lot seg friste til å trille fort nedover mot Sjømannsskolen, for der stod det den gang som nå, noen som passet på med oppmålt strekning og stoppeklokke.

Ekebergbanen bygges

Langs Kongsveien var anlegget med Ekebergbanen, som åpnet i 1916. Ved Sportsplassen stasjon stod i mange år et pukkverk og rumlet og tygde grov sten til pukk – og det var en smi-esse hvor borene ble hvesset på ambolten. Alle hullene i gråsteinen ble slått med feisel. Det var to mann som slo annen hver gang, mens en tredje satt og snudde litt på boret for hvet slag. Så sang de, for det ble slått i en jevn rytme, og jeg så aldri at de slo feil og traff han som holdt boret, enda de slo i stående stilling med feiselene i lang sving bak hodet. Langs anlegget gikk det skinner i ca. 60 cm bredde og der ble det dyttet tippvogner med pukk, og der disse i god fart rullet tomme tilbake, var det festlig å sitte på, det bråket så herlig. Han som regulerte farten med en lang kjepp ned mot hjulene, sang også, gjerne på svensk, for det var mange svenske blant arbeiderene. Der lærte vi å banne, så kom ikke der, vi kunne lange lekser som dog ikke ble brukt til annet enn en slags konkurranse om hvem som kunne flest, og i rask rekkefølge, og på svensk da naturligvis.

Inntil Ekebergbanen kom i drift, så var det toget fra Østbanen som var den faste forbindelsen med byen. Da var det noe som het ”togtider”. Det var et begrenset tidsrum, fra toget ankom, og så lenge det gikk et stille tog av passasjerer opp bakken. Vi respekterte dette, ingen kjelkeaking i togtiden. Jeg husker at jeg gikk nedover for å møte far. De sammen mennene, jeg kan aldri huske noen damer, kom alltid med samme tog. Det var naboen Knutsen, det var Riefling, far til Robert og de gutta, og han var alltid sammen med Arild Sandvold. Det var litt av en tur etter endt arbeidsdag å måtte gå denne bratte bakken, som var varm om sommeren og glatt om vinteren. I svingen ved urmaker Lie hadde en gang en vogn med sand mistet bremsene, hesten og vognen hadde brast gjennom gjerdet og lå hulter til bulter og hesten måtte skjæres løs av seletøyet og graves ut av sand og brukne skjeker. Nederst i bratten kunne man støte på en liten kø av menn, det var gjennom porten hvor det stod dr. A. Wennevold. Den gamle doktoren som ikke hadde gjort noe på mange år, han fikk flittig besøk i den nye forbudstiden – av folk som skulle ha brennevin på resept.

En lærepenge

Litt lenger ned mot stasjonen var det et par små hus som lå slik nedenfor veien at det gikk fint for en fulltreffer neve å kaste en sneball bort og nedi skorstenen. Ved den håpløse, bratte svingen, som bilene måtte rygge for å komme rundt – lå ”Tilla” – en murbygning med frk. Thilesens privatskole. Så var det husene på venstre hånd der hvor Riiser-Larsen ble født. Jeg visste når far var ventendes fra byen og var stadig for å møte ham, og han hadde som oftest noe rart med til oss, men da han begynte å få på følelsen at det var mer nyfikenhet om hva han hadde med seg, enn at det gjalt ham selv, sluttet han med det. Men først gjorde han meg et durabelig spik. Da jeg kom hoppenede og dansende i møte og spurte spent hva han hadde med seg i dag, så sa han med begeistret stemme: ”I dag har jeg med meg en liten apekatt”. Å du verden, finere kunne det ikke ha vært, og jeg så for meg både apekatten og de fine klærne han skulle ha på seg og ba ham spent om å få se. Men måtte nok vente til jeg kom hjem. Men jeg var ikke til å styre. Da tok han opp lommespeilet sitt og holdt det opp foran meg, så sa han: ”Her ser du apekatten”. Bevare meg vel så skuffet jeg var. Jeg forsto vel så godt at det var en kraftig lærepenge, og godt var vel det.

Borte på Sportsplassen lå fotballbanene som om vinteren var alle tiders skøytebane. Vinterens store begivenhet var iskarnevalet. Denne ene gangen som jeg husker særlig godt, var jeg ca. 10 år. Mor og tantene hadde funnet på at jeg skulle kles ut som sigøynerjente. Fargesprakende klær og skjørt og på hver side oppe på brystet innenfor blusen, et solid garnnøste, og maske. Ingen kjente meg igjen, ikke engang min egen bror, Ragnar, som hadde klovnedrakt. Jeg gjorde stor lykke blant de litt eldre gutta, som flørtet åpenlyst og løp etter meg, men jeg løp fortere. Det var stor snevinter det året, og mellom lengdeløpsbanen ytterst og innerbanen var sneen skuffet opp i digre hauger, som var uthulet til snehytter med svak belysning. Inn der var det gjevest å få flørte med meg, men jeg var knipsk, så da det store fyrverkeriet kom med maskefall, og alle fikk se at det var jo bare han der Arvid som hadde kledd seg ut som jente, så var det straks to leire, en som jublet og syntes at det var et godt påfunn, og en som helst forsøkte å gjøre så lite av det som mulig.

"det mørke Afrika"

De største guttene og jentene, og til de siste hørte også hushjelpene våre, akte i Kongsveien, den lange, jevne strekningen ned til Sjømannsskolen. Under den 1. verdenskrigen og årene etter denne var det jo en sjeldenhet at det gikk en bil der, det var bare hestelorten som dempet farten. All trafikk gikk midt i veien. Var det noen som møttes, var det bare å kjøre utenom hverandre. På gode kvelder var det riktig folksomt i akebakken. Av en eller annen grunn stanset vi alltid ved Sjømannsskolen, men til gjengjeld var dette området en kjent svermeplass som ble kaldt ”det mørke Afrika”. De som bodde nede i Gamlebyen, sa aldri Kongsveien. De hadde hevd på å kalle den Nyveien.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 9: Arvid Falchs barndomsminne.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 189 den 14.01.2003. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.