Forbundet for Sosial Oppreisning

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Forbundet for Sosial Oppreisning ble grunnlagt som Sambandet for Social Oppreisning i 1949, og var en organisasjon for tidligere medlemmer av Nasjonal Samling. Formålet var å fjerne det sosiale stigmaet fra de som var dømt for landssvik, og å få oppheva deler av straffen for mange av dem, spesielt tapet av borgerrettigheter. Forbundet drev også arbeidsformidling, ettersom det var vanskelig for mange landssvikdømte å få jobb, og de ga fri rettshjelp til medlemmer. Det formelle medlemstallet var lavt; forbundet fungerte mer som et nettverk enn en medlemsorganisasjon. Det antas at det var omkring 2000 mennesker som regna som som sympatisører/medlemmer.

Det var tidligere funksjonær i NS Olav Lindheim som grunnla Sambandet for Social Oppreisning i 1949. Navnet ble endra etter kort tid, da flere andre grupper ble innlemma på initiativ fra Nils Vikdal. Han ga ut Skolenytt, og forsøkte å samle lærere med NS-sympatier. Skolenytt skifta i 1952 navn til Folk og Land.

I tida etter etableringa av forbundet oppsto en debatt omkring den. Lindheim uttrykte tydelige sympatier med Hitler, Mussolini og Franco, og forsøkte å skape et skille mellom tysk og norsk nasjonalsosialisme og nazisme – selv om det siste bare er en forkortelse for det første. Politiet overvåka deler av det gamle NS-miljøet, da det var en utbredt frykt for at de skulle organisere partiet på nytt. Etter en tid ble det politiske budskapet tona kraftig ned, og man arbeida mer og mer for å gi praktisk hjelp til landssvikdømte og for å nyansere norsk okkupasjonshistorie.

Det var i utgangspunktet en politisk uavhengig organisasjon, men før stortingsvalget 1961 ga forbundet støtte til Senterpartiet. Bakgrunnen for dette var at SP ønska en gransking av rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.

I 1975 ble forbundet oppløst. En del av medlemmene gikk da inn i det nyetablerte Institutt for norsk okkupasjonshistorie. INO fortsatte utgivelsen av Folk og Land fram til 2003, da instituttet ble lagt ned. Arbeidet er til en viss grad videreført gjennom Stiftelsen norsk okkupasjonshistorie.

Litteratur og kilder