Gotisk skrift
Gotisk skrift brukes som navn på både bokskrift, trykkskrift (fraktur) og diplomskrift (kursiv). Den oppsto i Nord-Frankrike på 1100-tallet, og var i bruk i Nordren fra slutten av 1200-tallet. I Norge var gotisk håndskrift vanlig godt inn på 1800-tallet, men ble fra begynnelsen av det århundret gradvis avløst av moderne skråskrift, også kalt latinsk skrift. På trykk holdt den seg noe lenger, men ble i løpet av 1800-tallet avløst av latinske typer. Fortsatt har enkelte aviser gotisk skrift i avishodet.
Navnet gotisk, var som for gotisk arkitektur opprinnelig et nedsettende uttrykk. Skrifta var noe barbarisk, og ble derfor knytta til goterne. Den er mer spiss og vinkla enn karolingisk minuskelskrift, som var vanlig før gotisk skrift tok over i Nord-Europa. Fordi dette var den skrifttypen Gutenberg var kjent med, ble den vanlig trykkeskrift da trykkekunsten ble oppfunnet.
I løpet av 1500-tallet ble skrifta fra de tyske skolene jevnere og mer lettlest, og dette spredte seg også til Norge. Enkelte bokstaver har endra form flere ganger, og det er også stor variasjoner i hellingsgrad og proporsjoner. Når man skrev med fjærpenner betydde det også mye hvordan man skar til pennen.
Selv om gotisk skrift var standarden i Norge gjennom flere hundre år, brukte man alltid italiensk humanistskrift, forløperen til moderne skråskrift, når man skrev latin, fransk eller engelsk. Det var også vanlig å bruke det på ord henta fra et av disse språkene, og ofte når man skrev person- og stedsnavn. I norske kirkebøker opplever man ofte at det er lettere å lese navnene enn det andre som står, og det skyldes ikke sjelden at det er brukt humanistskrift på navnene og gotisk på resten.
Tallene som ble brukt endra seg på 1600-tallet, da man gikk over fra romertall til arabertall.
Det var en rekke abbreviaturer i skrifta, som stort sett var tatt over fra middelalderens forkortelsessystem.