Treskjemakerne på Toten
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Treskjemakerne på Toten hadde si storhetstid i andre halvdel av 1800-tallet. Flere titalls personer var da sysselsatt med å gjøre treskjeer. Toten var på denne tida regna som landets ledende distrikt for denne produksjonen. De fleste skjemakerne holdt til i grenda Nordlihøgda og tilgrensende deler av Vestre Toten, den gamle Fjellsmarka. Bonden Ole Skattum regnes som foregangsmannen. Samfunnsforskeren Eilert Sundt skreiv en hyllest til Ole Skattum og de andre skjemakerne i boka Om husfliden i Norge.
Treskjeproduksjonen var bare ei av de mange husflidsgreinene som bygdene på vestsida av Mjøsa var kjent for. Eilert Sundt kalte distriktet for "landets mest industrielle bygdelag" og mente da den omfattende produksjonen av blant annet vevtøy, blikktøy, karder, ur, kniver, knapper og andre metallprodukter. Etter Sundt har husflidsnæringa blitt studert av blant annet bygdebokforfatter Kristian Tollersrud, museologen John Aage Gjestrum og historikeren Anna Tranberg. Etnologen Anne-Lise Svendsen har sett spesielt på blikkenslagerne.
Åssen foregikk arbeidet?
(kjem!, se Tollersrud s. 307)
Omfanget
Folketellingene er en hovedkilde. Hvor mange deltok i denne produksjonen, når var den på sitt høyeste (1870-tallet?) og hvilke grupper i bygdesamfunnet deltok (gardbrukere/småbrukere/husmenn, kvinner/menn, voksne/barn?)
Strukturell bakgrunn
Ludvik Olsen Breilid skreiv i Totens bygdebok: "Det er en alminnelig mening at nordliingene er netthendte og flinke folk. Det er derfor ikke merkelig at mange ulike håndverk og håndverksgreiner her har vært utbredt". Tekniske ferdigheter har opplagt vært en viktig forutsetning for denne produksjonen.
Samtidig var det trekk ved eiendomsstrukturen og økonomien som gjorde at Nordlia og (Vestre) Toten egna seg godt for husflidsproduksjon. Her var det forholdsvis små garder med lite skog og derfor behov for attåtnæring. Den såkalte "heltidsbonden" var en sjelden figur på denne tida i mange bygdelag på Toten. Mens noen gardbrukere var rivemakere, dreiv andre som smeder attåt gardsbruket. Også husmennene trengte derfor mer arbeid enn gardbrukerne kunne gi dem.
Foregangsmannen Ole Skattum
Ifølge Sundt og hans kilder var det Ole Skattum (og sønnen Ole Jakob?) som var den store pioneren. Skattum-familien hadde behov for mer inntekter, for "gården var liten og børneflokken stor". På 1860-tallet fødde hans Skattum-gard 6-7 kuer.
I tillegg hadde Skattum-familien kremmerinteresse. Det var krambu på garden, og sønnene Haagen og Ole Jacob gikk begge i handelslære. Haagen arbeidde først i en stor bondehandel i Storgata i Christiania, men på 1850-tallet starta han en av de første forretningene i den vordende kjøpstaden Gjøvik. Gjennom butikkene hjemme og på Gjøvik fikk Skattum salgskanaler, i tillegg til de andre måtene treskjeer ble omsatt på.
Kilder og litteratur
- Gjestrum, John Aage: Landskapet på vestsida av Mjøsa, 1987, s. 24-26.
- Tollersrud, Kristian: "Skjemakere", i Totens Bygdebok I 1952, s. 307-314.
- [http://www.opa.no/sekretariat/assets/docs/tranberg_og_husfliden.pdf Tranberg, Anna: Husindustri i totenbygdene på
1700- og 1800-tallet, i tidsskriftet Heimen 44/2007, s. 183-208.]