Jonas Danielsen Ramus

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Jonas Danielsen Ramus (1649–1718).

Jonas Danielsen Ramus (født 27. september 1649 i Aukra kommune, død 16. mai 1718Norderhov) var prest og forfatter. Han ble særlig kjent for andaktsboka Naadens Aandelige Markets-Tid, som ble brukt gjennom flere generasjoner. Men han har også i senere tid kommet noe i skyggen for sin kone, Anna Colbjørnsdatter Ramus, som fikk heltestatus under store nordiske krig.

Familie

Han var sønn av sokneprest og prost Daniel Johnsen Ramus (død 1654) og Anna Christensdatter Bernhoft (1624–1705). Slekta Ramus var blant av de mest kjente presteslekter i landet. Faren døde tidlig, da Jonas var bare fem år gammel, og mora gifta seg med Hans Olsen Brejer.

Jonas Ramus ble den 8. februar 1682 gift med Anna Colbjørnsdatter Ramus (1649–1718). Han var da kapellan under hennes far Colbjørn Torstensen Arneberg, som var sokneprest til Sørum prestegjeld. I 1690 fikk han soknekallet til Norderhov prestegjeld, og de flytta dit med sine fem barn Ole, Daniel, Johanna, Christian og Anna Sophia.

Ole Ramus (1683–1714) var kornett i militæret, og kom i 1714 i klammeri med løytnant Christian Bruse. Det er noe uklart hva som skjedde; trolig var Ole Ramus full og falt av hesten og brakk nakken da han skulle angripe Bruse, men det fortelles også at Bruse skal ha skutt ham i halsen i selvforsvar. Anna skal senere ha møtt Christian Bruse, og det sies at hun da spytta ham i ansiktet og kalte ham «du min sønns morder». En kårde i Norderhov kirke kan ha tilhørt Ole Ramus.

Daniel Ramus (1684–1727) ble farens medhjelper i 1712, og overtok soknekallet da faren døde i 1718. Han ble ikke gift. Også han hadde et konfliktfylt forhold til Christian Bruse, som han forsøkte å få flytta fordi han ikke ville gi ham nattverd. Han skrev ned en beretning om seg selv og slekta, som han la i spiret på kirken; den ble funnet og skrevet av i 1834.

Johanna Ramus (1685–1717) ble gift med fogd Laurids Michelsen. Det skal ha vært han som brakte bud om svenskene til Stein (se nedenfor). Hun døde i barselseng da datteren Anna ble født i 1717. Anna Larsdatter ble Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus' eneste barnebarn.

Christian Ramus (f. 1686) reiste til København for å studere medisin. Han reiste i 1713 videre til Hamburg, og det kan se ut til å at han døde under en pestepidemi der i 1713 eller 1714. I Anna Colbjørnsdatters testamentet står det at han «gik bort og blev ei mere spurgt».

Deres femte og siste barn var Anna Sophie (1687–1722). Hun døde i barselseng da hun fikk sitt første barn, og barnet ser også ut til å ha dødd. Dersom fødselen hadde gått bra skulle hun fått gården Hverven i medgift fra faren.

Det var også en tid en pleiesønn i huset. Joachim Frederik Ramus var sønn av Jonas Ramus' eldre bror Melchior. I 1707 reiste Joachim til København for å studere, og han endte opp der som professor helt til sin død i 1769.

Karriere

Norderhov kirke med prestegården.
Foto: Axel Lindahl (1880-åra).

Det var stefaren Hans Olsen Brejer som sørga for at Jonas Ramus fikk en utdannelse. Han gikk i 1665 ut fra Trondheim katedralskole, og begynte på Københavns universitet. Der studerte han i femten år, uten at en kjenner sikkert hva studiene besto av. At teologi var en sentral del er åpenbart, men han må også ha studert andre fag.

I 1680 ble han personell kapellan i Sørum, med suksesjonsrett. Han gifta seg som nevnt med prestens datter Anna, noe som var nokså vanlig. Fra tida i Sørum finnes det et dåpsfat som ekteparet ga til Sørum kirke i 1685.

I 1690 fikk han embetet som sokneprest til Norderhov prestegjeldRingerike. Hans forfatterskap skal ha vært avgjørende for at han fikk stillingen. I løpet av de neste årene ble hans helse gradvis forverra. Han sleit blant annet med gikt, og skal også ha hatt psykiske vansker. I beretningen om Anna Colbjørnsdatters innsats under det første Norgesfelttoget, da hun trakterte svenske soldater på Norderhov prestegård slik at de lot seg overrumple av norske styrker, går det fram at han da var så giktbrudden og syk og at det var hun alene som måtte ta imot svenskene (se artikkelen om Anna Colbjørnsdatter Ramus for mer om dette).

I 1717 søkte han avskjed av helbredsgrunner, og året etter døde han. Han var en velstående mann, og det ble strid om fordelinga av boet etter hans død.

Forfatterskap

Lite er kjent om hans virke som prest, utover det som går fram av kirkebøkene. Men som forfatter er det mulig å si mer om ham. Naadens Aandelige Markets-Tid fra 1680 var ahn første og mest populære bok. Andaktsboka ble utgitt i rundt førti utgaver på dansk og svensk, helt fram til slutten av 1800-tallet. Den var ei botsprega andaktsbok som traff et stort publikum. Boka Aandelig Herbarium fra 1695 er bygd over samme lest. I tillegg til tekstene, som minner om den engelske prekenstilen, inneholder begge bøker også salmer skrevet av Ramus.

Hans norgeshistorie Nori regnum, skrevet på latin, kom ut i 1689. Han brukte blant annet Snorre Sturlasson som kilde, og konsulterte Tormod Torfæus. Verket ble utgitt på dansk i 1711, og kunne dermed nå et publikum også utafor de akademiske kretser. I 1702 kom nok et verk om eldre norsk historie, Ulysses et Otinus Unus & idem. Her presenterer han tanken om at den greske sagnhelten Odysseus og den norrøne guden Odin var en og samme person, og at mange av antikkens historier egentlig skulle plasseres i Norge. Dette minner om lignende forsøk på å overta antikkens glans i blant annet Sverige og England. Verket ble utgitt på nytt i 1713 og 1716, og det ble sitert av andre. Særlig ser det ut til at han fikk gehør for tanken om at området Kharybdis i Odysseen egentlig var Lofoten.

I 1706 ga han ut Guds Rige blant Verdens Riger, som er en verdens- og kirkehistorisk oversikt. Han presenterer verdenshistorien fra begynnelsen til 1660, mot et bakteppe av guddommelig styring.

Hans neste bok kom posthumt i 1719, og omhandler norske kongers historie. I 1735 kom så den siste boka, Norriges beskrivelse. Den var ferdig i 1715, men ble altså ikke utgitt før tjue år senere. Det var biskop Peder Hersleb som da sørge for at den kom ut.

Etter moderne standarder er det mye å kritisere Ramus for i hans historiebøker. Også i samtiden fikk han en del kritikk fra historikere. Men bøkene, og ikke minst kongehistorien, var populære blant mange.

Levningene

Jonas Ramus gravminne, Norderhov kirke.
Foto: "Norderhov" 1914

Jonas Ramus ble lagt i krypten under Norderhov kirke, der det tørre klimaet sørga for naturlig mumifisering. Anna Colbjørnsdatter ble lagt ved hans side da hun døde i 1736. Fram til 1960-åra var det mulig å se dem gjennom glasslokk i kistene, men de har nå vanlige kistelokk.

I 2002 ble det utført en anatomisk-antropologisk undersøkelse av levningene. Per Holck har gitt en populærframstilling av denne i årsskriftet Ringerike 2003, og vi henter noen opplysninger derfra. Det satt noe hår på hodet, av gulaktig farge, og i ansiktet kunne man se at han hadde hatt et glissent skjegg. Han hadde stor nese, og stor avstand mellom nesa og de forholdsvis tykke leppene. Haka var lite fremtredende. Det ser ut til at han var tykkfallen; levningene slik de framstår nå ser avmagra ut, men hudfolder vitner om fedme. Da han døde hadde han flere tenner i behold. Fem tenner mangla; flere av dem hadde tydelig blitt trukket. I de gjenværende tennene var det hull i seks på grunn av karies, noen av hullene alvorlige.

Det høyre øret hans var deformert, trolig på grunn av en tumor. Fordi ansiktet vil bli skamfert dersom man tar vevsprøver har det ikke blitt undersøkt hva slags tumor det dreier seg om. Men en ytre undersøkelse viser at dersom det kan ha vært en svulst med forbindelse til hjernen, og denne kan ha vært dødsårsaken.

Han var 158 centimeter høy, hvilket er noe under gjennomsnittet for tida. Ellers var han kraftig bygd, og som nevnt noe tykkfallen. Bena var derimot påfallende tynne, og kneleddene bar tydelig preg av artrose, eller forkalkning. Bena var surra sammen i voksduk på en måte som var uvanlig på den tida. Det er ikke mulig å se noe som forklarer dette, men Holck nevner som en mulig forklaring at det kan ha vært gangrenøse sår (koldbrann) eller liggesår nederst på bena som førte til at man surra dem inn slik.

Kilder

  • Amundsen, Arne Bugge: Jonas Ramus i Norsk biografisk leksikon
  • Holck, Per: «Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus i Norderhov kirke» i Ringerike 2003