Tormod Torfæus

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Tormod Torfæus (født 27. mai 1636 på Engey, død 31. juli 1719 på Karmøy) var den første historikeren som skrev en sammenhengende norgeshistorie fra de eldste tider og fram til 1387. Hans Historia rerum Norvegicarum er det største verket som er skrevet på latin i Skandinavia. i sitt arbeid kopierte og publiserte han mange eldre håndskrifter, og i flere tilfeller sagatidas litteratur bare bevart gjennom hans avskrifter. Uten Torfæus hadde vi høyst sannsynlig ikke hatt Snorre Sturlasons Edda. Han ble gift i Norge og bodde her i landet i mange år.

Slekt og familie

Han var sønn av sysselmann Torfi Erlendsson (1598–1665) og Tordis Bergsveinsdóttir (1602–1669).

Den 9. juli 1665 ble han gift med enka Anna Hansdatter Stangeland (1620–1695). Hun var datter av Hans Gabrielsen fra Kvinesdal og hans kone Sofie.

Som enkemann ble han i 1709 gift med sin husholderske Anne Hansdatter Gammel (omkr. 1660–1723), som var datter av rådmann Hans Pedersen Gammel og Marie Clausdatter.

Han fikk ikke barn i noen av sine to ekteskap. Historier om barn født utafor ekteskap som skal ha likna veldig på ham er kjent, men det er ikke dokumentert at han ble far til noen av dem.

Liv og virke

Þormóður Torfason som han het på islandsk var sønn av en velstående sysselmann. Han fikk sin første skolegang hjemme, og ble som elleveåring sendt til latinskolen på Skálholt i 1647. Etter sju år der, hvor han viste svært gode evner, ble han sendt til Københavns Universitet. I 1657 tok han embetseksamen i teologi, men han tok ikke tilleggsutdanningen for å bli prest. I stedet reiste han hjem til Island et år. Der undersøkte han flere gamle håndskrifter, som fikk ham til å reise tilbake til København for å få en stilling som oversetter av den gamle islandske litteraturen. Den regjerende kongen, Frederik III, var svært interessert i kultur og historie. I tillegg hadde han maktpolitiske motiver for å ønske seg mer kunnskap om norsk og dansk oldtid - han trengte å styrke det danske kongehusets posisjon overfor det svenske.

Torfæus kunne raskt begynne å levere oversettelser av håndskrifter. Han reiste også til Island for å samle inn flere, og fikk fatt i mange av de viktigste verkene vi kjenner fra norrøn tid. Hans oversettelser har en del mangler, dels på grunn av hastverk, og del fordi han drev nybrottsarbeid. Men både oversettelsene og kopiene er av enorm verdi, for uten dem ville enda mer av den islandske litteraturskatten vært tapt for alltid.

I 1664 måtte Torfæus forlate København. Det som lå bak var intriger og sjalusi ved hoffet, og rykter om at han var vel intim med hoffdamene. Deres ektemenn satte naturlig nok ikke pris på det. Vi vet ikke sikkert hvor høy sannhetsgehalten i ryktene var, men ut fra Torfæus egne beskrivelser av sitt liv er det tydelig at han var glad i både kvinner og vin. Han fikk en stilling som stiftskemner i Stavanger. Dette var en ny stilling, der hensikten var å få bukt med noe av korrupsjonen i Norge. For embetsmenn var det svært enkelt å forsyne seg av kassa, og å sikre seg andre økonomiske fordeler på bøndenes bekostning. Han ble hele veien motarbeida av embetsmennene, og trivdes dårlig i stillingen. I 1667 klarte han å få komme tilbake til sitt gamle arbeid, og ble kongelig antikvar. Dette endte imidlertid allerede tre år etter, da Frederik III døde. Den nye kongen, Christian V, delte ikke farens interesse for oldtidens historie. Dermed ble ikke Torfæus' engasjement fornya, og han måtte klare seg på egen hånd en tid.

I 1672 overlevde han et forlis på danskekysten. Dette skulle få store konsekvenser. De kalde og våte passasjerene ble innkvartert på et vertshus. Om bord på skipet hadde det oppstått et tre- eller firkantdrama sentrert rundt en kvinnelig passasjer. Minst to, og trolig tre av mennene hadde et godt øye til henne, og en av dem var Torfæus. På natta brøt det ut slagsmål mellom de to andre mennene. Torfæus ble trukket inn i det, og forsøkte å forskanse seg på kammerset til den unge kvinna. Da så en av de andre rødt, og angrep ham med kniv. Torfæus trakk sin egen kniv, og stakk ham i buken. Den gang var det lite man kunne gjøre med et slikt sår, og mannen utånda etter kort tid.

Torfæus mente at drapet skjedde i selvforsvar, men retten var ikke enig. Han ble dermed dømt til døden. I neste rettsinstans ble den dommen opprettholdt, men med noe mer tvil. Benådingssøknaden til kongen gikk gjennom, og Torfæus måtte i stedet betale en bot og gjøre offentlig skrifte. Etter dette vendte han tilbake til Stangeland på Karmøy, som han hadde gifta seg til i 1665. I de neste ti årene hadde han ikke noe forfatterengasjement, og levde i stedet av gården. Den ga et greit utkomme; både landbruket og fisket var godt. I tillegg leide han ut jord ved ei brygge, på stedet som etter hvert ble til tettstedet Kopervik. Han virka også som advokat, og klarte blant annet å få frikjent Tyri Litlesund i en av de siste trolldomsprosessene i Norge.

I 1682 forsøkte ha på ny å få et kongelig engasjement. Denne gangen hadde han et ess i ermet: Svenskekongen hadde tilbudt ham en slik stilling. Han foreslo å skrive en norgeshistorie på latin, og fikk en stilling som 'Historiographus'. Han fikk også sete i Konsistorialkollegiet på Københavns Universitet, og dermed samme status som professorene.

Han fikk låne med seg en rekke skrifter til Karmøy. Der innreda han en gammel potetkjeller som et slags sikringsmagasin. Han henta bare inn et håndskrift av gangen, for å sikre seg mot brann. Han fikk i perioder hjelp av to skrivere, som rakk å kopiere svært mye. Flere av de kjente håndskriftene fikk sine navn av Torfæus, som Morkinskinna, Fagrskinna og Hrokkinskinna. I hans siste år tok kongen med seg originalene tilbake til København, der mange av dem gikk tapt i en stor brann i 1728. Kopiene fra Karmøy er derfor det eneste som er bevart etter mange av dem. Andre er bare kjent fra sitater i latinsk oversettelse i norgeshistorien.

Torfæus var blant de første i Norden som drev en form for kildekritikk. I ettertid har han ofte blitt kritisert for å være for ukritisk - han gjenga mye materiale som åpenbart var mer skjønnlitterært enn historisk. Men han delte inn kildene i forskjellige grupper, der de som var nærmest hendelsene ble regna som de viktigste. Og han så også på andre faktorer, som at en historie som er både skrevet ned og som har blitt overlevert muntlig gjennom generasjoner kan ha større autoritet enn en som bare er overlevert på en av måtene. I Series dynastarum et regum Daniæ, et nytt oppsett av den danske kongerekka, kom han med en påstand om at Saxo Grammaticus hadde tatt med fiktive konger. Dette var kontroversielt, for Saxo var den store autoriteten i dansk historieskriving. Men Torfæus klarte å overbevise kongen om at han hadde rett - og det hadde han også.

Mye av hans historieskriving er basert på sagaene, men han trakk også inn andre kilder. Dermed slipper han til flere aktører som tidligere var temmelig ukjente. Til tider var han, sett med moderne historikerøyne, altfor velvillig overfor materialet. En rekke fortellinger som åpenbart er rene fabler fikk plass i hans historie. En av de som sterkt kritiserte dette var hans landsmann Árni Magnússon. De to forble allikevel venner, og Árni Magnússon fikk en viktig modererende effekt på Torfæus.

I 1706 var Torfæus i Danmark, og under reisa ble han syk. Han mista hukommelsen og ble sterkt svekka; trolig dreier det seg om et hjerneslag. Han ble noe bedre etter hvert, men fikk aldri sin arbeidsevne helt tilbake. Takket være dyktige assistenter ble allikevel det siste bindet av norgeshistorien utgitt før han døde.

Han ble gravlagt i koret i Avaldsnes kirke, under en marmorhelle som fortsatt ligger der. Hans første kone lå allerede der, og hans andre kone ble senere lagt i samme grav. Da kirka ble restaurert 1839–1840 ble levningene lagt i en fellesgrav på kirkegården. Hodeskallene fra grava ble tatt med til Bergen, og har senere forsvunnet.

Ettermæle

Vi kan se at på 1800-tallet er det svært få historikere som henviser til Torfæus, og etter midten av 1880-åra ble verkene knapt lest. De var da heller ikke oversatt fra latin, et språk som fikk stadig mindre utbredelse blant historikere. På begynnelsen av 1900-tallet kom det sterk kritikk mot hans metode. Hans rettskrivning ble også kritisert, selv om den er helt normalt for 1600-tallet – språknormering var ikke påtenkt ennå.

I senere år har han blitt trukket noe fram igjen, men da ikke som formidler av fakta fra vår historie. I stedet har han blitt viktig for å belyse 1600-tallets mentalitetshistorie, ikke bare gjennom kommentarer i sine historieverk, men også gjennom den omfattende korrespondansen som er bevart i de arnamagnæanske samlinger. Det har også blitt mer oppmerksomhet omkring hans rolle som den islandske litteraturens redningsmann.

I 1866 ble Rerum Orcadensium historiae, Orknøyenes historie, oversatt til engelsk av dikteren Alexander Pope. Gronlandia antiqva ble utgitt på dansk i Torfæus' til da upubliserte oversettelse i 1927. Norgeshistorien ble først i åra 2004–2014 utgitt på norsk.

Bibliografi

  • Commentatio historica de rebus gestis Færeyansium seu Færøensium, København 1695
  • Orcades seu rerum Orcadensium historiae, København 1697 (engelsk overs. 1866)
  • Series dynastarum et regum Daniæ, København 1702
  • Historia Vinlandiæ antiquæ, København 1705 (engelsk overs. 1891, norsk 2004)
  • Historia Hrolfi Kraki, København 1705
  • Gronlandia antiquæ, København 1706 (ny utg. m/noter 1947)
  • Trifolium historicum, København 1707
  • Historia rerum Norvegicarum, 4 bd., København 1711
  • Torfæana (brevveksling), København 1777
  • Arne Magnusson – Brevveksling med Torfæus, utg. ved K. Kålund, København 1916

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Tormod_Torfæus&oldid=1737359»