Øvre Kalvik (Hamarøy gnr. 267)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Kalvik øvre
Fylke: Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune: Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.: 267

Øvre Kalvik øvre er en gård i Hamarøy kommune, som ligger sørvest i Tysfjorden, med kystlinje mot Bessfjorden og Tysfjorden. I nordøst grenser gården mot gnr. 66 Kalvik nedre, gnr. 68 Botn utgjør grensa i sørvest, mens gården grenser mot gnr. 64 Forså i sørøst.

I følge Oluf Ryghs Norske Gaardnavne kan stedsnavnet utledes fra 1700-tallsformen ”Kaldvig”, den kalde vik. En bekreftelse på dette finner vi eksempelvis i herredsbeskrivelsen over Lødingen, fra 1863, hvor vi kan lese at Bessfjorden var å regne som frostfjord. Tidligere skriveformer av navnet er, 1611 Kalffuig, 1631 Kalleuigen, 1667 Kalduig, 1723 Kaldvig, 1950 Kalvik.

Jordsmonnet i Kalvik består av mineraljord fra forvitring og isavleiring, med sterke innslag og områder med organisk jord. Man regner derfor med at gården har middels til høy bonitet.

Kalvik Øvre i de eldste tider

Kalvik er ei gammel finnerydning i ytre Tysfjord. Ved inngangen til 1600-tallet besto gården av gårdpartene Kalvik nedre, Kalvik mellem og Kalvik øvre. Første gang vi kan skille ut Kalvik Øvre i kildene er ved matrikuleringa av Tysfjordgårdene i 1667, da finnerydningene ”Øffuer Kalduig” og ”Neder Kalduig” ble drevet av Erich Andersen. Her kunne han så 1 tønne korn og holde 4 kyr, 12 sauer, 8 geiter og 1 hest. Samme år ble ”Midt Kalduig” drevet av Aren Michelsen med 4 kyr, 12 sauer, 8 geiter, 1 hest, og en utsæd på 1 tønne korn. Eiendommen hadde nok brensel til hushold, men jorda var dårlig egnet som åkerland. Gårdpartene Øvre og Mellem Kaldvig ble senere slått sammen til ett gårdsbruk.

Ingen av Kalvikgårdene dukker opp i skattelistene for 1680. Med dette fraværet kan vi være sikre på at eiendommene fremdeles var å regne for samiske rydninger. Driftsformen og skiftende økonomiske forhold i den påfølgende perioden gjør at vi har vanskeligheter med å navngi brukerne av Øfre Kaldvig. Manntallet fra 1701 opplyser at det var bosatt en familie i ”Kalwigen”. Her finner vi navnene Erich Erichsen f. ca 1641, og Joen f. ca 1692. Manntallene fra denne perioden hadde til hensikt å registrere alle tjenestedyktige menn. Av den grunn har ikke kvinnene blitt tatt med.

1700-tallet

Som vi har sett, besto Kalvik i en perioder av tre separate gårdsbruk, ”nedre”, ”mellem” og ”øvre”. Allerede rundt 1720-tallet ser vi tendensen til at ”Øfre” og ”Mellem Kalduig” ble ført sammen. I futeregnskapet over Saltens fogderi fra 1720 finner vi at Pofvell Amundsens, Niels Povelssens og Gullich Larsens finnerydninger lå øde. Som for andre rydninger i Tysfjord, forbeholdt staten seg retten til å inndra samenes finneodelsprivilegier der jorda ble liggende øde. Ved matrikuleringa i 1723 kan vi lese at ”Øfre og Mellem Kaldvig” var ”Finde jord [der] hafver eij tilforne væred Matriculered”. Vi kan videre lese at gårdene var ”nu kongen tilfalden”. Dermed var den samiske bruksretten til eiendommen fjernet for all ettertid med en pennestrek. Selv om Kalvik var oppført som kongens eiendom, og hadde god tilgang til havet, hadde man ikke klart å tiltrekke seg nye brukere. En av de viktigste årsakene til dette var at eiendommen hadde ugunstig topografi. I det ulendte terrenget gjorde det vanskelig å få opparbeidet jorda til en standard som tillot større avlinger av korn og høy. Det ble i 1723 anslått at den totale utsæden kunne strekke seg til 2 tønner, og at man av dette bare kunne høste 2 ½ tønne havret korn. Kalvik ga ellers 10 lass høy. Dette regnet man med var nok til å fø 4 kyr, 2 kalver og 12 sauer. Som en konsekvens av Øfre og Mellem Kaldvig lå øde, ble landskylda halvert, fra totalt 1 våg til 1 pund og 12 skilling.

Fra kildene kan vi lese at Kalvik ble liggende øde også i de påfølgende tiårene. Fra sjøfinneskattemanntallet for 1740 kan vi lese at Niels Erichsen på Nedre Kaldvig var ”velforsynt med huser”. Selv om Kalvik Øvre ikke var ei finnerydning, og dermed ikke gikk med i regnskapet, forteller dette oss likevel at området ikke var utsatt for et større befolkningspress. Hadde gårdene i Kalvik opplevd ei økonomisk blomstring, ville vi trolig også ha opplevd et større demografisk oppsving. Protokollen fra tinget i 1743 stadfester vår teori. Her kan man lese at ”Øvre Kalvik 18 skilling, har i noen tid vært øde”. Ved høsttinget, 26. oktober 1746 kan vi lese følgende: ”Øvre Kalvig [ligger] ganske øde, [og har] ingen bygsler”. Slike tinglysninger kan sammenlignes med det 21. århundrets boligannonser, hvor staten bekjentgjorde at eiendommene var ledig for nye brukere. Vi må likevel helt fram til 5. april 1754 før jorda igjen ble tatt i bruk. Olle Davidsen mottok nå bygselsseddel på 18 skilling i kongens gård Øvre Kalvig. 19. februar 1759 ble også Mellom Kalvig bebodd, da Lars Størchersen mottog fogd Hysings bøgsel på 1 pund i gården.

1760 til 1800

Fra og med manntallet for Lødingen fra 1762 finner vi at de to gårdene Øvre og Mellom Kalvig blir omtalt som én gård. Offisielt var ikke de to gården slått sammen, men vi ser at tendensen går mot ei sammenslåing. Manntallet for 1762 oppgir at Øfre Kalvig hadde to husstander. Som kjent fra tidligere, drev Ole Davidsen det ene bruket sammen med sin kone, mens Lars Størchersen og kona drev det andre. I denne husstanden finner vi også drengen Ole Erichsen og Erich Christensens enke. I alt var det dermed bosatt seks personer i Øfre Kalvig i 1762.

5. juni 1799 mottok Thomas Weilandt på Korsnes kongeskjøte på 18 skilling i Øvre Kalvig for 21 riksdaler. Som selveier benyttet han ikke jorda selv, men bygslet den videre. Nedre Kalvig, som han kjøpte i 1807, vet først og fremst ble benyttet til klippfiskproduksjon, så alternative inntektskilder var trolig også tanken bak oppkjøpet av Øvre Kalvig.

1800-tallet

Fra folketellinga i 1801 finner vi at Øvre Kalvig ble drevet av Henrich Haagensen f. 1779, og kona Ane Paulsdatter f. 1777. Paret, som ble oppgitt å være nordmenn, livnærte seg som husmenn med jord. I Mellom Kalvig finner vi Hans Andersen f. 1751, kona Inger Larsdatter f. 1756, og deres tre barn; Lars f. 1788, Caren f. 1795 og Ole f. 1797. I folketellinga har Hans Andersen status som bonde og gårdbeboer. Arbeidet med jordavgiftmatrikkelen i 1802 avslører at Øvre og Mellem Kalvik ikke kunne oppdrive noen særdeles herligheter. Eiendommene ble derfor ansett til middelsverdi, med Øvre Kalvik taksert til 25 riksdaler, mens Mellem Kalvik ble taksert ti 33 riksdaler 32 skilling.

Forhandlingsprotokollen, som ble utarbeidet i forbindelse med matrikkel-arbeidet i 1820, forteller at lnr. 245 Øvre Kaldvig fremdeles var taksert til 18 skilling, men at gården nå var ubebodd. Dette skyldtes at plassen, som etter Thomas Weilandts oppkjøp hadde status som proprietærgods, var lite egnet til korndyrking og husdyrhold. Her kunne for eksempel kun såes ½ tønne bygg, som ville gitt 3 fold. Av husdyr kunne her ikke holdes mer enn 1 ku, 1 kalv og 6 småfe. Gården var ”ubequem beliggende”, men kunne oppbringe brensel og tømmer-materialer fra egen skog. Øvre Kaldvig ble derfor gitt proporsjonstallet 1, noe som rangerte den sist blant gårdene i Tysfjord. Til sammenligning ser vi at Mellem Kaldvig, som var taksert til 1 pund, hadde én oppsitter, Jacob Olsen. På lnr. 244 kunne en så 1 tønne bygg og 1 skjeppe [1/8 tønne] rug, som ga 3 fold. Her holt Jacob 1 hest, 2 kyr, 1 kalv og 12 småfe. Jordbunnen var sandig og skrinn, men utmarksbeitet var måtelig godt. Skogen ga brensel og bidrag til husreparasjoner, mens Mellem Kaldvig ble sett som svært lite bekvem til fiske. Gården ble derfor gitt proporsjonstallet 3 ½.

Ettersom kildegrunnlaget er manglende for de neste tiårene, er det vanskelig å stadfeste hvem som drev gårdsbrukene i Kalvik fram mot 1850-tallet. Norges matrikkel for 1838 er vår eneste sikre kilde. Denne forteller at det 2 ort 10 skilling store lnr. 243 Kalvik Øvre [tidligere kalt ”mellem”], ble drevet av en mann ved navn Christian. Mer vet vi ikke. Det 17 skilling store lnr. 244 Kalvik Øvre ble bygslet av Ole Andersen.

Vi vil nå se videre på utviklinga av de ulike gårdpartene fram mot vår tid, med fokus på bruksdelingene og grunneiere.

Delinger

Nyere bruksdelinger

Mellom 1927 og 1998 ble det skilt ut ytterligere 24 hus og hyttetomter på 0,05 mark og mindre i Kalvik. I 2009 besto derfor Gnr. 267 Kalvik Øvre av i alt 28 større og mindre bruksnummer.


1850 Tysfjord komm.png Øvre Kalvik (Hamarøy gnr. 267) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen

Koordinater: 68.1807427° N 16.105908° Ø