Kalvik nedre (Hamarøy gnr. 266)

Kalvik nedre
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	266

Gnr. 266 Kalvik nedre i Hamarøy kommune ligger ved det sørlige utløpet av Bessfjorden, sørvest i Tysfjord. I nordøst går grensene mot Tysfjorden, og i nordvest mot Bessfjorden. På land er gården omkranset av gnr. 67 Kalvik Øvre. Langs fjorden finner vi de geografiske landmerkene ”Klubben” og ”Stangneset”, mens vi innenlands finner ”Stangnesvannet” og den 122 meter høye ”Veddalshaugen.”.

I følge Oluf Ryghs Norske Gaardnavne kan gårdsnavnet utledes fra 1700-tallsnavnet ”Kaldvig”, den kalde vik. En bekreftelse på dette finner vi eksempelvis i herredsbeskrivelsen over Lødingen, fra 1863, hvor vi kan lese at Bessfjorden var å regne som frostfjord. Tidligere skriveformer av navnet er, 1611 Kalffuig, 1631 Kalleuigen, 1667 Kalduig, 1723 Kaldvig, 1950 Kalvik.

Jorda i Kalvik består av mineraljord fra forvitring og isavleiring, med sterke innslag og områder med organisk jord. Jordsmonnet regnes derfor for å ha middels til høy bonitet.

Kalvik Nedre i de eldste tider

Kalvik er ei gammel finnerydning i ytre Tysfjord. Ved inngangen til 1600-tallet besto gården av gårdpartene Kalvik nedre, Kalvik mellem og Kalvik øvre. Første gang vi hører om gårdparten i kildene er ved matrikuleringa i 1667, da finnejorda ”Øffuer och Neder Kalduig”, med en øde part i Storjord, ble drevet av Erich Andersen. Her kunne han så 1 tønne korn og holde 4 kyr, 12 sauer, 8 geiter og 1 hest. Ved samme matrikulering var ”Midt Kalduig” oppført som eget gårdsbruk. Dette forteller oss at inndelinga av gårdene var etablert på et tidligere tidspunkt, men vi har ingen årstall som nøyaktig beskriver når Kalvik ble delt i tre. Neste fullstendige beskrivelse av gården vår finner vi i 1723, da det ble foretatt nytt matrikuleringsarbeid over ”Yttre Kaldvig med Gulichøen og Rognholmen”. Finnerydninga, som hadde en skatteverdi på 9 skilling, var bebodd og drevet av Niels Erichsen, trolig sønn av tidligere bruker Erich Andersen. Kalvik hadde i denne perioden god tilgang på brensel i form av ved, og på heimsjøen var tilgangen på kokfisk med på å sikre mat på bordet. Eiendommen hadde gode solforhold, men jorda var svært steinete og ujevn, og egnet seg derfor dårlig til korndyrking. Av de tre skjeppene med bygg som ble sådd, kunne man i et normalt år forvente ei avling på 5 skjepper, og av slåtta kunne man forvente 6 lass høy. Dette var tilstrekkelig fôr til 2 kyr, 1 kalv og 12 sauer. På bakgrunn av gårdens forutsetninger ble det foreslått å beholde den gamle takseringa på 9 skilling.

Ødegård

Etter matrikuleringa i 1723 forsvant Kalvik Nedre ut av kildene. Årsaken til dette var at gården ble liggende øde, uten oppsittere eller husmenn. Først på 1750-tallet ble eiendommen tatt i bruk igjen. 15. juni 1754 mottok Christopher Christensen fogd Hysings bygsel på finnerydniga Kaldvig. I de påfølgende tiårene tok han eiendom-men fra å være gjengrodd til at den i 1776 ble ansett for å være egnet for skyldsetting. Etter at rydningsfriheten nå hadde opphørt, ble Nedre Kaldvig skyldsatt, 18. oktober 1776, med ei landskyld på 1 pund.

Med skyldsettinga var Kalvik å regne for kongens gård, og hans menn kunne dermed også kreve inn skatter fra oppsitterne. 19. mars 1787 delte fogd Arnkjell ut bygselseddel på 1 pund i Nedre Kalvig til Hans Andersen. Hans f. 1752, kom fra Ulvik i Tysfjord, og var sønn av Anders Jørgensen og Henrika Nielsdatter. Sammen med kona Inger Larsdatter fikk Hans barna; Kirsten f. 1783, Andrea f. 1787, Lars f. 1790, Ole f. 1792, Henrica Maria f. 1794, Eric f. 1795, Ingbor Maria f. 1797, og Andreas f. 1800. I løpet av 1790-tallet flyttet familien til Straumen, og Kalvik Nedre ble igjen liggende øde.

Kalvik Nedre lagt ut for salg

I siste del av 1700-tallet ser vi i Tysfjord en klar tendens til at de fleste statseide eiendommene ble lagt ut for salg. For konge og statsmakt var behovet for store engangsinntekter større enn å beholde de midlene man kunne hente inn gjennom å bygsle vekk jorda. 27. september 1797 ble derfor rydningsplassen, matrikkelnummer 121, ”Nedre Kaldvig” solgt til Henrich Jonssøn for 32 riksdaler. Henrich f. 1767, ble gift med Sara Olsdatter i 1790. Sammen fikk de sønnen Svend i 1791. Vi vet at Henrich ble enkemann i årene etter sønnens fødsel, og at han i 1797 giftet seg på ny, nå med Lisbeth Haagensdatter f. 1774. Heller ikke ekteskap nummer to ble langvarig, og allerede i januar 1800 gikk Lisbeth bort. Ved folketellinga i 1801 finner vi at Henrich drev den 1 pund store gården som enkemann, sammen med den ni år gamle sønnen og svogeren Christopher Haagensen f. 1777, som arbeidet i Kalvik som tjenestedreng. Etter sønnen Svends bortgang i 1801 ble det tungt for Henrich Jonsønn å drive videre med jordbruket. Hvor lenge han var bosatt her vet vi ikke, men 8. september 1807 ble det utstedt riksauksjonsskjøte på 1 pund i Kalvik Nedre til pastor Jacob Schytte for 63 riksdaler. Pastoren så trolig gården som ei investering, uten ambisjoner om verken å drive gårdsdrift eller bygsle den videre. 30. desember 1807 ble Kalvik Nedre solgt videre til Thomas Weilandt på Korsnes for 72 riksdaler. Weilandt hadde allerede sikret seg eierskap i Kalvik Øvre, og benyttet jordeiendommene til gressleie og som bygselsjord.

Første del av 1800-tallet

Etter Thomas Weilandts overtakelse av gårdene i Kalvik, ble Kalvik Nedre liggende øde i perioder. Blant annet fra forhandlingsprotokollen av 1820 vet vi at jorda lå brakk. Den 1 pund store eiendommen ble likevel antatt å kunne tåle en utsæd på ¼ tønne bygg, som i så tilfelle ville gi 3 fold. Et mulig husdyrhold ble anslått til 1 hest, 2 kyr, 1 kalv og 6 sauer. Da ingen leilending tidligere hadde tatt på seg den omfattende jobben med å rydde åkrene, var disse fremdeles fulle av stein. Jordbunnen egnet seg derfor ikke til åkerdyrking. Utmarksbeitet var derimot god, og skogen ga både brensel og litt tømmer til husreparasjoner. Kalvik Nedre ble på bakgrunn av det ovennevnte gitt proporsjonstallet 3, noe som rangerte gården på høyde med eiendommene i Grunnfjorden og Mannfjorden.

Som tidligere nevnt, eksisterer det usikkerhet rundt bruken av Kalvik Nedre i Thomas Weilandts første år som eier. Først 2. juni 1826 finner vi et bevis på at bruket ble bygslet bort. Peder Jacobsen etablerte seg dette året som leilending på plassen. Vi vet ikke mye om Peder og hans familie, men vi vet at han ble gift, og drev plassen sammen med kona Sara Kristina Hansdatter. Sammen overtok de skjøtet på Kalvik Nedre. Etter Saras død i 1835, ble skjøtet på 1 pund i gården videreført til enkemannen Peder Jacobsen for 80 spesidaler. I skiftet etter Sara nevnes det ikke nevnt noen barn.

KALVIK NEDRE

• Gnr. 266 Bnr. 1
• med 1,60 mark i skyld
• Matr.nr. 147 L.nr. 245
• med 2 ort 1 skilling i skyld
• Gammel skyld 1 pund

Gårdshistorie for Kalvik Nedre

Enkemann Peder Jacobsen satt med skjøtet på lnr. 245 Kalvik Nedre fram til 4. mai 1839, da gården ble solgt på auksjon. Kjøper var Jacob Lind i Kjøpsvik, som måtte ut med 40 spesidaler for skjøtet. Som de fleste av gårdens tidligere eiere drev ikke handelsmann Lind selv bruket i Kalvik. 31. august 1842 mottok Ingebrigt Nilsen sin bygsel på 1 pund i det som da het ”Nedre Kalvig”. Etter Jacob Linds bortgang i 1851, ble store deler av hans tidligere eiendommer på den sørvestlige siden av Tysfjorden solgt til handelsmann Bendict Normann på Korsnes. 6. mars 1851 tilfalt auksjonsskjøtet på lnr. 245 med underliggende husmannsplass Seljenes. For eiendommen måtte Normann betale 109 spesidaler og 60 skilling. Hvorfor handelsmannen på Korsnes skulle fatte interesse for et gårdsbruk uten de store herlighetene kan i utgangspunktet virke uforståelig. Et skjøte fra 1874 gir oss imidlertid bredere innsikt. Her kan man lese at Normann så bergene, som kunne brukes til klippfiskproduksjon, som gårdens viktigste ressurs.

Med eierskiftet i 1851 fulgte et skifte også på brukersiden. 27. september 1852 utstedte handelsmann Normann et bygselbrev over lnr. 245 Kalvik Nedre til Ole Jacobsen hans kone.

1860-tallet

Etter utskiftinga av eiendommene i Kalvik mellom 1858 og 1859, tok Mathias Johan Hansen f. 1836, og kona Maren Kristensdatter, over som leilendinger på gården. Herredsbeskrivelsen over Lødigen fra 1863 forteller at Mathias’ bruk hadde 22 mål dyrket åker og eng. Her fikk han sådd ½ tønne korn og 6 tønner poteter, som gav henholdsvis 4 og 3 fold. Husdyrholdet blir videre anslått til 5 kyr og 15 småfe. Selv om skogen ble taksert til en verdi av 20 spesidaler, var folket i Kalvik plaget av at fjorden frøs vinterstid. I 1863 ble det derfor foreslått å redusere landskylda med 5 prosent.

I 1862 fikk Mathias og Maren sønnen Kristen Olai. Ved folketellinga tre år senere hadde Maren gått bort, og Mathias og Kristen bodde i husstanden sammen med mor og bestemor Sesild Mathisdatter f. ca 1813. Mens Mathias kombinerte tilværelsen som leilending og fisker, forteller folketellinga fra 1865 at Sesild ”styrer sin søns hus”. Under hovedbruket finner vi to losjerende familier i 1865. Dette var fiskerne Ole Hansen og Petter Mortensen, som begge var midlertidig bosatt her med sine koner og barn. Totalt var det dermed bosatt tretten personer hos Mathias Hansen. Til å livnære seg og de losjerende fiskerne besto husdyrbesetningen av 4 kyr og 12 sauer, og det ble sådd 1 tønne bygg og 4 tønner poteter. I 1865 lå fremdeles husmannsplassene Kjeld-havn og Seljenes under hovedbruket. Kjeldhavn var bosatt og drevet av fiskerbøndene Peder Karlsen f. 1829, kona Mette Benjamensdatter f. 1835, og deres to barn, Kristian f. 1860 og Bendikta f. 1864. I tillegg til fiske livnærte familien seg av å ha 2 kyr, 1 sau og 1 gris på båsen, og å dyrke 1 tønne med poteter. På Seljenes finner vi fiskerbøndene Benjamin Johannesen f. 1833, kona Tobine Nilsdatter f. 1832, og deres datter Jensine f. 1863, som hadde 1 ku, 8 sauer, en liten kornåker og potetland nok til å sette 4 tønner.

1870-tallet

1. september 1874 ble det gjennomført ei skylddelingsforretning i Kalvik, hvor lnr. 245 b, Seljenes, ble skilt ut som eget bruk med 16 skilling i skyld. Eier av det nye bruket ble tidligere husmann Benjamin Johannesen. På samme tid ble trolig Mathias Hansen eier av det nå 1 ort 9 skilling store lnr. 245 a, men vi har ingen tinglyste skjøter som kan bekrefte at så var tilfelle. I folketellinga for 1875 blir Mathias Hansen oppført som fisker, gårdbruker og selveier, og vi må dermed anta at salget av eiendommen var gjennomført. I 1875 besto besetningen på lnr. 245 b av 3 kyr og 10 sauer. Utsæden av settepotet strakk seg til 3 tønner. Mathias drev fremdeles Kalvik Nedre sammen med sin nå 13 år gamle sønn, Kristen, og sin mor Sesild. Mens han i 1865 hadde losjert to familier, var fisker Ole Hansen, kona Oline Olsdatter og deres fire barn de eneste innerstene på gården i 1875. Lnr. 245 b [bnr. 1] hadde ellers ingen husmannsplasser da Kjeldhavn ble liggende under det utskilte bnr. 2 Seljenes fra 1874.

Etter å ha levd som enkemann i neste 20 år, giftet Mathias Hansen seg på nytt, 19. juli 1880, med Bergithe Elisabeth Johansdatter f. 1858, som hadde vokst opp på Storjord i Tysfjord. I de påfølgende årene ble paret foreldre til barna; Hermann Angell Marselius f. 1880, Marie Magdalena f. 1884, Severine Sofie f. 1884, Anton Marselius Karolius f. 1887, Harda Amilie f. 1889, Hermann Angell f. 1890, Johan Peder f. 1892, Barbara Elida f. 1894, Johan Peder f. 1899, og Klara Magnhild f. 1901.

1900-tallet

Ved folketellinga i 1900 kommer det frem at Mathias Hansen, som nå var midt i 60-årene, hadde sluttet å arbeide på havet som fisker. I stedet utgjorde gårdsdrifta hans primæroppgaver.

I 1898 giftet Mathias’ eldste sønn, Kristen Olai, seg med Agnes Julie Nilsdatter f. 1874, fra Botn. Etter ekteskapsinngåelsen fikk paret barna; Olaf Joakim f. 1898, Margit Magdalena f. 1900, Johanna Nilsine f. 1903, Sigrid Henriette f. 1905, Nora Leonharda f. 1907, Nanna f. 1908, Kristine Alvilde f. 1910, Astrid Margareth f. 1913, Kristian Asbjørn f. 1915, og Gunvor f. 1917. Etter ekteskapsinngåelsen etablerte familien seg med egen bolig i Kalvik. Både ved folketellinga i 1900 og folketellinga i 1910 finner vi dem her. I 1910 besto de to husstandene av til sammen 17 personer. Mens Mathias Hansen hadde kombinert livet som gårdbruker og fisker, gjorde fødselsoverskuddet sitt til at den oppvoksende generasjonen måtte finne et alternativ. For de aller fleste var fiskeriene det mest forlokkende valget.

En ny generasjon

En drøy måned før sin bortgang, i juli 1914, overførte Mathias Hansen skjøtet på bnr. 1 Kalvik Nedre til sønnene Kristen, Anton og Herman Hansen. 14. september 1915 ble det foretatt ei skylddelingsforretning, hvor bnr. 3 Solvold ble skilt ut med 0,31 mark i skyld, og Kristen Olai Hansen som eier. Anton og Herman ble da sittende igjen med sin 0,74 mark store part under felles eie. For skjøtet måtte brødrene betale 1000,- kr til sine søsken. Tida som selveiere ble ikke lang, for allerede i 1921 gikk yngste bror, Herman, bort i en alder av bare 30 år. Ansvaret for gårdsdrifta ble heretter overlatt til Herman og Antons søster, Barbara Elida og hennes ektemann Jacob Dissington Pettersen, som hadde vært gift og bosatt i Kalvik siden 1915. Gjennom å bringe barna Thorleif Ursin f. 1916, Mathias f. 1917, Judith Levie f. 1918, Jarl f. 1920, Dagny f. 1921, Herman f. 1922, Klara f. 1927, Joakim Leander f. 1929, og Severine Barbara Jacobine f. 1934 til verden var de to med på å opprettholde folketallet på gården.

Over de neste årene ble det skilt ut ytterligere to bruk fra bnr. 1. 27. juni 1938 ble bnr. 5 Ryan skilt ut med 0,03 mark i skyld og Levion Kalvik som eier. 17. oktober 1951 ble så bnr. 8 Myre skilt ut med 0,04 mark i skyld og Amund Amundsen som eier. Skjøtet for bnr. 8 ble utstedt 31. august 1951, og sikret Amund rett til vei over eiendommen til sjøtomta, beiterett og tilgang til brenntorv.

Etter Barbara Elidas bortgang i 1978 ble skjøtet på bnr. 1 Kalvik Nedre overført til barna. Siden 1992 har Klara de Wahl, Dagny Amundsens arvinger og Bjørghild Amundsen vært eiere av den nå 0,66 mark store eiendommen.

SELJENES

• Gnr. 266 Bnr. 2
• med 0,55 mark i skyld
• Matr.nr. 147 L.nr. 245 b
• med 16 skilling i skyld

Bnr. 2 Seljenes er en gammel husmannsplass under bnr. 1 Kalvik Nedre. Første gang vi hører om plassen er ved folketellinga i 1865, da husmannsplassen ble drevet av Benjamin Johannesen og kona Tobine Bertine Nilsdatter. Her holt de 1 ku og 8 sauer, og sådde ¾ tønne bygg og 4 tønner poteter. I løpet av tida på Seljenes fikk paret barna; Jensine Martine Nikoline f. 1864, Anna Dorthea f. 1866, Sofie Nicoline f. 1869, Hansine Mathilde f. 1872, og Bernhard Nikolai f. 1876.

1. september 1874 ble husmannsplassen skilt ut fra hovedbruket med 16 skilling i skyld. 13 oktober samme år solgte handelsmann Bendict Normann på Korsnes eiendommen til Benjamin Johannesen for 100 spesidaler, som dermed ble den første selveiende bruker av lnr. 245 b [bnr. 2]. I skjøtet finner vi en kilde til hvorfor kjøpmannen i Korsnes i utgangspunktet fattet interesse for Kalvik Nedre. Dette forteller at selgeren var forbeholdt bruksrett til klippfiskbergene ved Kjeldhavn samt båthavna.

Ved folketellinga i 1875 finner vi at Benjamin Johannesen drev Seljenes som fisker og selveiende gårdbruker, med 2 kyr, 14 sau og 1 gris. Det ble ellers sådd ½ tønne bygg og satt 5 tønner poteter. Husmannsplassen Kjeldhavn fulgte med som en del av eiendommen ved skylddelinga i 1874. I 1875 ble plassen drevet av Brede Kristiansen f. 1846, og kona Leonore Eriksdatter f. 1845, som sammen med de tre barna kunne fø 1 ku og 9 sauer. Folket i Kjeldhavn hadde ikke egen jord, men livnærte seg som fiskere og strandsittere. Husdyrene beitet dermed på Benjamin Johannesens eiendom.

Benjamin Johannesen gikk bort rundt 1880, og etterlot seg dermed enke og fem barn. Enka Tobine giftet seg samme sommer med Jacob Daniel Johansen f. 1853, fra Storjord. Tobine og Jacob fikk barna Deora Gerharda f. 1881, og Julius Emil f. 1882 sammen. I 1894 gikk Tobine bort. Enkemann Jacob giftet seg for andre gang, i januar 1898, med Johanne Marie Lind Johannesdatter f. 1862, fra Lillevåg i Lødingen.

1900-tallet

Fra slutten av 1890-tallet og fram til 1930-tallet ble Seljenes drevet med to separate bruk, hvor Jacob Johansen drev det ene sammen med kona Johanna, og Bernhard Benjaminsen det andre. Her livnærte man seg av gårdbruk og fiske. Husmannsplassen Kjeldhavn ble i 1900 drevet av Brede Kristiansen sammen med kona Leonora Eriksen. Familien hadde fiske som viktigste næring, men vi finner også fe og fjærkre her i 1900.

12. november 1931 ble bnr. 4 Seljestad skilt ut som eget bruk med 0,20 mark i skyld. Med skylddelinga fikk man gjort opp arven etter Benjamin og Tobine, og Bernhard Benjaminsen mottok farsarven sin gjennom skjøtet på bnr. 4. Etter skylddelinga ble Jacob Johnsen sittende igjen som bruker av bnr. 2 med 0,35 mark i skyld. Jorddelinga ble gjort mulig gjennom at fiskeriene fikk en stadig viktigere plass i den daglige økonomien på Seljenes.

4. april 1939 solgte Jacob Johnsen Seljenes til Olaf B. Holm for 1500,- kr. Olaf f. 1892, var Jacobs svigersønn etter at han i 1922 giftet seg med Magdalene Jacobsen. Magdalene og Olaf fikk barna Jentoft f. 1922, Georg Kornelius f. 1924, Jan Johannes f. 1927, Johanne Odny Irene f. 1930, Asbjørn Johan f. 1931, og Reidun Torny Kristine f. 1933. Magdalene og Olaf drev Seljenes sammen, i kombinasjon med fiske, fram til hennes bortgang i 1950.

I 1993 overtok Marit Holm Nilsen skjøtet på bnr. 2 Seljenes. I 2009 var hun fremdeles oppført i matrikkelen som eier av den 0,35 mark store eiendommen i Kalvik Nedre.

Bruksdelinger

Bnr. 3 Solvold, ble skilt ut fra bnr. 1, med 0,31 mark i skyld, den 14. september 1914. Eiendommen var ved skylddelinga i Kristen Olai Mathisens eie. Sammen med kona Agnes hadde han sitt hjem her fram til 1928, da han gikk bort. Agnes Mathisen ble sittende igjen med eiendommen fram til 1. desember 1937, da Solvold ble solgt til sønnen Olaf Mathisen for 550,- kr. Olaf ble gift Elfrida Pedersen f. 1894, i Kjøpsvik i 1944. Ettersom de to ikke etterlot seg noen arvinger, lot Olaf gården gå i arv til sine søstre; Nanna, Sigrid og Gunvor. Salget ble gjennomført 28. april 1947, og søstrene måtte betale 750,- kr for eiendommen. Av de tre søstrene var det Nanna som ble boende på gården. I 2009 var Nanna Solvold og Gunvor Mathisen fremdeles eiere av den 0,31 mark store eiendommen.

Bnr. 4 Seljestad ble skilt ut fra bnr. 2, med 0,20 mark i skyld, den 12. november 1931. Eier ved skylddelinga var Bernhard Benjaminsen, som overtok eiendommen i arveoppgjøret etter sine foreldre. Bernhard og kona Laura Petra Emilie Bredesen f. 1879, solgte Seljestad til Jørgen Seljenes i 1941. 12. juli 1942 ble også en 0,02 mark stor eiendom skilt ut som bnr. 6 Fredheim. Her ble Bjarne Seljenes eier. Matrikkelen fra 2009 oppgir at Jørgen Seljenes’ arvinger var eiere av det 0,16 mark store bnr. 4 Seljestad.

Bnr. 5 Ryan ble skilt ut fra bnr. 1, med 0,03 mark i skyld, i 1938. Eiere ved skylddelinga var Levion og Reidun Kalvik. Reidun var fremdeles oppført som eier i 2009.

Bnr. 6 Fredheim ble skilt ut fra bnr. 4, med 0,02 mark i skyld, i 1942. Siden 1967 har Bjarne Seljenes’ arvinger vært eiere av eiendommen.

Bnr. 7 Nærheim ble skilt ut fra bnr. 4, med 0,02 mark i skyld, i 1942. Siden 1967 har Leif B. Seljenes’ arvinger vært eiere av eiendommen.

Bnr. 8 Myre ble skilt ut fra bnr. 1, med 0,04 mark i skyld, i 1951. Siden den gang har Amund Amundsen vært eier av eiendommen.

Videre oppdelinger

Mellom 1963 og 1991 ble det skilt ut ytterligere tretten eiendommer i Kalvik Nedre. Dette var eiendommer og hyttetomter på 0,05 mark og mindre. I 2009 besto derfor gnr. 266 av i alt 21 bruksnummer.

Kalvik nedre (Hamarøy gnr. 266) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen