Kjøpstaden Drøbaks grenser fastlegges

Sorenskriver Hans Petter Ellefsen var administrator for åstedsforretningen da Drøbak hadde fått kjøpstadsrettigheter i 1842. Etter maleri av ukjent kunstner.

Kjøpstaden Drøbaks grenser fastlegges: Den 19. oktober 1842 ble en åstedsforretning avholdt i ladestedet Drøbak, på grunnlag av lov 20. august som ga Drøbak kjøpstadsrettigheter. Denne forretningen ble administrert av sorenskriver Hans Petter Ellefsen i Follo sorenskriveri, i overvær av den oppnevnte laugretten som besto av J. Hoelstad, P. Wollebek, S. Waaler og Anders Svendsen Rustad. Ellers møtte vedkommende fogd, formannskapene i Frogn og Drøbak og grunneiere. Sorenskriveren ga innledningsvis en generell beskrivelse av grenseforholdene, idet han hevdet ”at forsaavidt han har kunnet oppdage har Drøbak for nærværende Tid ingen egentlig bestemte Grændser, udenfor saavidt man vil henføre det Territorium der kaldes Drøbaks Strand, Røsebraaten og Wennebækstrand, hvilke findes benævnte og anførte i Sorenskriveriets Panteregistere under særskildte Maticulnummere; men ligesom Stedet Aar for Aar har tiltaget i Folkemængde og Handel, saaledes have og hine Grændser, som en naturlig Følge deraf udvidet sig udenfor deres Oprindelse ved Bebyggelse af tilstødende Eiendomme hvis Beboere have søgt deres Næring i og igjennom Drøbak deels ved Fiskerie og Søfart samt tildeels Handel, hvorved de ere blevne in corporerede under Stedet, saaledes at de ogsaa i de senere Aaringer ogsaa have bidraget til Comunens Udgivter og nydt godt af dens Fattigforsørgelse.”

Grenseoppgang i 1838

Allerede i 1838 var det blitt avholdt en foreløpig grenseoppgangsforretning med henblikk på stedets kommende kjøpstadsstatus, hvor grensene var blitt fastlagt på grunnlag av en forening av 16. desember 1829 mellom Frogn og Drøbak fattigkommisjoner. Etter denne skulle grensene begynne på den sydlige kant ved kjøpmann Treiders sjøbods (senere kjøpmann Hansens) nordre kant, og deretter gå til den såkalte Roligheden eller Glosliebekken. Hvor man antok dersom stedet ble kjøpstad, at grenselinjen burde begynne ved sjøen mellom Haagensens og Christian Brynildsens hus for endelig å slutte ved den såkalte Roligheden eller Gloslilebekken.

Forhandlinger

Det ble holdt en rekke samlinger utover høsten 1842, under hvilke kommunestyrerepresentantenes syn på hvilke grenser som burde legges til grunn for den nye kjøpstadens territorium ble fastsatt på møte 12. oktober. Grenselinjen burde begynne ved sjøen mellom Haagensens og Christian Brynildsens hus, hvor den såkalte Røsebraaten begynte, og deretter omtrentlig følge den strekning som åstedsforretningen av 1838 beskrev. Dog med den modifikasjon at delelinjen burde trekkes ned fra madame Boklums hus til Poulsens gård, hvorfra man måtte prøve å danne en linje som innlemmet husene på Drøbaks grunn til lensmann Nordbyes eiendom. Herfra gikk man ned bakken – for således til å følge husene like til garver Kjerulffs gård inklusiv. Ved en slik grensetrekning ville kjøpmann Hansens grunn på stedets søndre ende, som var frakjøpt Sogstie, og Kjerulffs eiendom Huusvig på dets nordre bli utelukket. I realiteten betød denne grenselinjen en innskrenkning av det territorium som innbyggerne i ladestedet disponerte som bebyggede grunner.

Flertallet av representantene begrunnet sitt syn med følgende: For det første ville en utvidelse av grensen til kjøpmann Hansens sjøbod lettere invitere til uberettiget handel og brennevinsskjenking, som i sin tur kunne skape vanskeligheter med politioppsynet. For det andre ville det ligge en gevinst i å innlemme grunnen mellom Haagensens hus og Hansens sjøbod, all den stund denne for det meste besto av fjell som var uegnet til bebyggelse – likesom adkomsten var vanskelig og ufremkommelig med hester og kjøreredskap. At noe av Huusvigs grunn, lengre enn til Kjerulffs ikke burde innlemmes, hadde støtte i det faktum at sorenskriverens panteregistre fra gammelt av utviste at Huusvig Strand, matrikkelummer 192, lå i Frogn.

Nordlige og sørlige grense

Dagen før laugretten bega seg ut i marken, kom formannskapet sammen og drøftet Drøbaks nordlige og sørlige grense. Tre av formennene hadde her et avvikende syn fra flertallet i kommunestyret, i det de fremholdt at den nordlige grensen burde innbefatte den del av Huusvigs grunn som strakte seg fra garver Kjerulffs våningshus og fulgte nordover under fjellet, omfatte Huusvigs våningshus og deretter langs fjellet følge jordsmonnet og slutte ved sjøboden. Motivene for denne grensetrekningen var innlemmelsen av en betryggende havn, en praktisk vei som frembød større virksomhet i nær fremtid som hensynet til den eldre handelsvirksomhet som hadde hersket der. En mer usikker skjebne ble imidlertid kjøpmann Hansens grunn tildel. Her erklærte to av formennene seg enig med representantene, mens en var for en annen grenselinje, og en fjerde forble uten tellende standpunkt. Alle fire sto dog samlet om å ville innlemme den bebyggede del av Huusvig under kjøpstadens territorium.

Ordfører Hoelstads bemerkninger

Ordfører Hoelstads skriftlige bemerkninger 15. oktober, som ble fremlagt på møtet 18. s.m., avdekket et nyansert syn på grenseproblematikken. Til hjelp ble det gitt grundig dokumentasjon vedrørende kjøpmann Hansens bebyggede grunn av gården Sogstie. Den kommunale tilhørighet var her blitt fastlagt – om enn ikke ved lov – av kommunestyret 8. mai 1839. De faktiske og tellende forhold for at grunnen da skulle høre til Drøbaks territorium, var at oppsitterne på det omtvistede stykke aldri hadde betalt skatt til landdistriktet, men derimot i en rekke år til ladestedet. Samtidig hadde det hørt til ladestedets fattigkommune. Allerede i 1828 var stiftsdireksjonen blitt seg forelagt tvisten mellom Drøbak og Frogn, hvor den hadde ment at den frakjøpte grunn måtte tilhøre sistnevnte. På grunnlag av senere opplysninger som var fremkommet i saken, endret imidlertid stiftsdireksjonen standpunkt i 1839. Selv om det i den anledning riktignok ikke befant seg beføyet til å avgjøre spørsmålet, som bare kunne løses av domstolene, bemerket det at grunnstykket ”hvorved maaskee for den strængt juridiske Side henhørende til Landet, dog efter alle Billigheds Regler synes at burde henregnes til Ladestedet, og at det derfor var saare ønskeligt om dette Formandskab og Repræsentanter vilde anerkjende en Forpligtelse, som engang, og det med god Føie, har været bertagtet som Ladestedet paahvilende.” Imot representantenes innskrenkningslinje hevdet Hoelstad, at i utgangspunktet burde så vidt mulig alle de omstendigheter som kom i berøring med grenseforretningen overveies – det være seg regionale endringer, personlige rettigheter, nabokommunens rett og interesser o.s.v. Videre kunne folketellingene gi en pekepinn, i det disse regnet som innbyggere av Drøbak alle som var blitt regnet som bodde innen en sirkumference som var blitt anlagt etter matrikkelen. De aktuelle gårdene var her Huusvig, Drøbak, Stoltenbergløkken og Wennebek, Røsebraaten og en ny andel av Sogstie. Utover dette hadde stedets grenser i grunnen aldri vært ordentlig bestemt – og det var heller ikke blitt lagt noen som helst hindring i veien for en suksessiv utvidelse av det bebyggede territorium. Enhver som hadde bygget ved siden av eller i nærheten av en erkjent innbygger var også selv blitt regnet som innbygger. En hadde aldri tenkt på hvilke konsekvenser en slik planløs utvikling kunne få for handelsgrensene eller territorialrettighetene og de forpliktelsene som fulgte med disse.

Bebyggede eiendommer

Drøbaks nordre og søndre ende, hvor Hoelstad antok at omtrent 1/15 av hele stedets innbyggere bodde, burde etter representantenes mening ikke omfattes av kjøpstaden. Dette til tross for at kjøpmann Hansens grunn i den søndre ende, som utgjorde en strekning på 500 à 600 alen i lengden og 100 alen i bredden, var blitt bebygget med, foruten nye hus og gamle sjøbod, 12 andre hus, hvis stemmeberettigede i Drøbaks manntall. Samtlige huseiere – 4 i alt - hadde bidratt til alle utgifter på stedet, men også nytt de tilkommende rettigheter deriblant understøttelse fra fattigvesenet. Om det for øvrig noen gang hadde vært drevet alminnelig handel på grunnen var ukjent for Hoelstad, skjønt han antok at den gamle sjøboden nok hadde tjent et slikt formål. Under alle omstendigheter understreket han betydningen av alle innbyggernes rett il å drive handel. Og for ytterligere å suge næring til sine standpunkter, viste Hoelstad til en sjøbod og 6 våningshus på Huusvig grunn hvor det bodde to stemmeberettigede. Like vesentlig var det at flere av husene var assurert i Brandscassen som hørende under Drøbak – og at så vel sjøboden som lastetomtene der var i handelsbruk. Representantenes argumenter for ikke å innlemme kjøpmann Hansens grunn var for det første frykten for vanskeligheter med politioppsynet, da grunnen innbød til uberettiget handel, brennevinsskjenking og sågar, etter tollvesenets opplysninger, til smugling. For det andre fantes det verken ordentlig vei eller virkelige byggetomter på grunnen. Mot disse etter Hoelstads mening ubegrunnede påstander, fremholdt han at det var et uværdig prinsipp av et kommunestyre å ville forsøke å velte egne byrder over på andre. Og desto verre ville Frogn kommune bli stilt dersom representantene hadde rett i sitt syn. Riktigere ville det i følge Hoelstad være ”at ordne Politi – saavelsom Toldopsynet efter Stedets Beskaffenhed og dets Grændser end at ordne disse sidste efter Opsynet; og under videre Henyn til Toldvæsenet, har jeg fremdeles at tilføie at der fra Toldvagthuset og fra Søkanten i det Hele ligetil Stedets omtrentlige Midelpunct (Homestadbjergene) paa det nøiagtigste kan iagttages om endog kun den mindste Baad lægger til ved Hansens Søbod, ligesom det ellers forekommer mig som en Selvfølge at Ingen kan paastaae Andet end at der fra Landsiden er lige farabel eller disfarabel Smugleradgang til ethvert Punkt af Stedet.” Skulle imidlertid noe punkt danne unntak fra disse – fremholdt Hoelstad – måtte det være Drøbaks nordre ende, slik at grensen enten ble Kjerulffs gård eller sjøboden på Huusvig. Der kunne man komme inn gjennom en lang skogtrakt uten å passere verken alfarvei eller boliger, noe som ikke var tilfelle på andre punkter. Hoelstads konklusjon var: Ladestedsgrensene – eller de eiendommer som allerede var blitt bebygget – burde innlemmes i den nye kjøpstaden, mens hele arealet utenfor, uansett til hvilket matrikkelnummer det tilhørte, skulle utelukkes. Det ville videre være uklokt å legge hele grenseforretningen av 1838 til grunn, da kjøpstaden i et slikt tilfelle ville komme til å innbefatte et ikke ubetydelig skogareal, en del fjell og dyrket mark som var uegnet til bebyggelse.

Grenseoppgang 19. oktober

Grenseoppgangen som laugretten foretok 19. oktober, var hovedsakelig i overensstemmelse med Frogn og Drøbaks gamle grensealternativ for fattigvesenet samt Drøbak kommunestyrerepresentanters grenseforslag. På Drøbaks søndre side skulle grenselinjen begynne ved en bukt eller et berg ved sjøen og på samme side av den såkalte Treiders eller Hansens sjøbod. Deretter ble det trukket en linje i østlig retning oppover en bergrygg til et gjerde ved den østre Loppehul-Hytte hvor et led befant seg på søndre kant av den østre Loppehul-Hytte. Deretter fulgte delet gangstien til et merket furutre som dannet grensen mellom den såkalte Røsebraate og Sogstie grunn. Slik at linjen der falt i en vinkel og gikk i østlig retning til et likeledes merket furutre hvor det atter ble dannet en vinkel. Videre i nordlig retning østenfor den gamle veien som gikk derfra langs en åsstrekning og fra det punkt hvor åsstrekningen sluttet, fremdeles på østre side av veien ned i bekken, slik at Treiders hus (Løgten) ble utelukket fra kjøpstadens territorium. Fra det sted hvor grenselinjen falt ned i bekken, fulgte den denne inntil Seyerstens eiendom motstøtte på vestre og Ulleruds eiendom på østre side av bekken. Deretter dreiet grenselinjen i vest og fulgte gjerdet mellom Seyerstens eiendom og Drøbaks grunn som gikk inntil Engene. Derfra videre over den alminnelige vei i nord-vest i like linje til et lite stengjerde og derfra langs en fjellrygg inntil lensmann Nordbyes løkke hvor et stengjerde begynte. Deretter fulgte linjen dette gjerde og gjerdet for Huusvig inntil dettes hjørne ved en bekk som ble kalt Rolighed eller Glosliebæk. Deretter dreiet grenselinjen i vest og falt til sist i sjøen ved den bekken som danner grensen mellom eiendommen Gloslie og Huusvig på østre side av den såkalte Vild- eller Vindfangerbugt.

Frogn formannskap og fogd Gjerdrum

Så vel Frogn formannskap som fogd Gjerdrum bifalt den beskrevne grenselinjen. Selv kommenterte laugrettens administrator grenselinjen ved å gjøre oppmerksom på at den var den fornuftigste og mest passende når den innbefattet Huusvigs grense ved sjøboden og når man gikk ut fra Treiders sjøbod. Det ville imidlertid ikke være hensiktsmessig å utstrekke grenselinjen over hele Huusvigs eiendom ned til Rolgheden eller Glosliebekken, da både landeiendommene som var matrikulerte og betalte landskatt og ikke minst noen skogstrekninger m.v. ville komme med. Formannskapets grenseforslag var og måtte være avvikende: Delet skulle begynne ved den nedgående fjellstrekning på østre side av Kjerulffs sjøbod på Huusvig, derfra sydover langs denne åsen til et lindetre som sto noe øst for Kjerulffs våningshus samt videre derfra i sydøstlig retning til en gangsti nær ved det såkalte Ole Mads hus. Herfra skulle grenselinjen følge en gangsti østenfor husene som lå der mot sorenskriver Ellefsens løkke, dog slik at grenselinjen gikk like til det nordøstlige hjørne av denne løkken, hvorpå den fulgte gjerdet om løkken til hjørnet ved Drøbaksbakken. Derfra like til lønnetreet ovenfor smedens hus og videre i like linje til østre kant av Trine Røyens grunn og deretter i like retning til sydøstre hjørne av madame Boklums Hauge. Derfra gikk det utviste delet like ned i bekken Wennebekk, hvorpå bekken skulle bestemme ned til det som tidligere var blitt beskrevet i Laugrettens grenseoppgang, likesom man antok at grenselinjen fremdeles burde være den samme som beskrevet inntil furutreet mellom Hansens grunn og Røsebraaten. – To av formennene dissenterte, i det de antok at grenselinjen herfra burde gå like ned til sjøen til et punkt mellom Haagensens og Christian Brynildsens hus.

Til avstemning

Etter at grenseoppgangen var avsluttet, erklærte Laugretten at det ikke så noen grunn til å fravike sin oppgåtte grenselinje, som den fant harmonerte både med den fattede forening av 1829 mellom Frogn og Drøbak fattigkommuner og de naturlige grenser som stedet burde ha når det skulle utgjøre en selvstendig kjøpstad. I henhold til stiftamtmannens skrivelse til kommunestyret 7. november, var det opp til formenn og representanter selv å avgjøre grensespørsmålet ved avstemning. Den 26. s.m. falt avgjørelsen og det het: ”Efterat det derefter eenstemmigen var afgjort at man burde søge at virke derhen, at ikke den af Laugrettet og Frogn Formandskabs bestemte Grændse skulle danne Stædets Territoium og efterat det derefter var omventileret og ved Votering afgjort, at man paa en gang skulle stemme for, enten Indlemmelse i Stedets Territorium eller Udelukkelse derfra af Kjerulffs bebyggede Deel af Huusvig og den saakaldte Treiders eller nu Kjøbmand Hansens Grund, blev dette Alternativ sat under Afstemning og Resultatet deraf var, at fire Stemmer angav sig for Udelukkelsen og de øvrige ti Stemmer for Indlemmelsen af begge Grundstykker nemlig saavel Hansens som Kjerulffs. – Den Grændselinie som Kommunebestyrelsens Pluralitet ønsker bestemt er altsaa den selvsamme son af Drøbaks Formandskab beskrevet under den paabegyndte Aastædsforretning den 19de forrige Maanerd, saaledes forstaaet nemlig at Grænselinien begynder på den østre Kant af Kjerulffs Søbod paa Huusvig og slutter paa den søndre Kant af Hansens Søbod paa den saakaldte Treiders Grund.”

Kilder

Lokalhistoriewiki-artikkelen er en gjengivelse av en artikkel av Sigurd Rødsten: «Kjøpstaden Drøbaks grenser fastlegges». Publisert i Follominne 1986. Follo historie- og museumslag.

• Statsarkivet i Oslo: Follo sorenskriveri, pantebok 11 b, 1842 – 1844, folio 365 a, nr. 37, åstedsforretning, tinglyst 7. Juni 1843.
• Arkivportalen: http://www.arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-a1450-02000000157172