Skogvoll (Hamarøy gnr. 270)

Skogvoll
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	270

Gården Skogvoll i Hamarøy kommune ligger innerst i Bessfjorden, på dens nordlige side. I sør grenser gården mot gnr. 269 Lille Botn, mens grensa i nordøst går mot gnr. 271 Sommerset. I nordvest og vest er Skogvoll omkranset av fjellene Bogveten (523 moh) og Kopparen (292 moh).

Gårdsnavnet Skogvoll stammer fra eldre tid, og går igjen i kildene tilbake til starten av 1600-tallet. Etter den store skogbrannen i 1763 har navnet mistet mye av sin betydning, da her tidligere var tjukk skog i utmarka.

Jordsmonnet på gården består av mineraljord fra isavleiring på tidligere havbunn, med sterke innslag med annen forvitringsjord og områder med organisk jord. Skogvoll blir derfor ansett for å ha middels til høy bonitet.

Skogvoll i de eldste tider

Som de andre gårdene i ytre Tysfjord var Skogvoll bosatt av samiske gårdbrukere fram til om lag 1600 e.kr. Vi har ingen arkeologiske fornminner som forteller oss om noen konkret aktivitet på gården. Dette skyldes trolig ikke mangel av gårdbrukere, men at den samiske driftsformen ikke satte varige spor etter seg i landskapet. Fra 1600 til 1660 dukker ikke Skogvoll opp i sjø-finneskattemanntallet, noe som styrker mistanken om at gården ikke hadde faste brukere. Ved landkommisjonens arbeid i Tysfjord i 1661 var ”Schovold” oppført som kongens eiendom, og taksert til 2 pund. Oppsitter på gården var Berendt Philipsen. Også i krongods- og skattemanntallet i 1664, og i leilendingemanntallet for 1667 ble Berendt oppført med 2 pund i Skogvoll. Ved matrikuleringa av eiendommen i 1667 var skylda landskylda blitt redusert til ½ våg [1 ½ pund]. På plassen kunne det såes 1 tønne korn, og antallet husdyr ble anslått til 5 kyr, 3 kalver, 6 sauer, 3 geiter og 1 hest. Ut fra husdyrholdet og de ulike skattene som ble innkrevd forstår vi at Berendt Phillipsen drev en omfattende gårds-produksjon. I 1667 ble det krevd inn både krigsskatt, kornskatt og osteskatt.

Vi kjenner ikke detaljene rundt den første brukerfamilien i Skogvoll. Men skattelistene forteller oss at Berendt Phillipsen betalte skatt fram til 1675, men gikk trolig bort samme år, for i 1776 finner vi at Berendt Phillipsens enke var oppsitter og ansvarlig skattebetaler i husstanden. Etter Berendt ble Niels Isachsen Shoufvold ny bruker på plassen. Fra 1682 overtok han 18 skilling av bruket, mens han i jordeboka for 1684 og 1685 er oppført med 2 pund i Skogvoll. Niels’ tid på gården tok slutt i 1697, hvor vi samme år finner at enka etter ham er skattebetaler. Det tok likevel ikke lang tid før en ny oppsitter var på plass. 13. juli 1697 mottok Christen Larsen bygsel på Skogvoll mot 2 pund fisk i landskyld. For seddelen måtte Christen betale 3 riksdaler 1 ort og 8 skilling.

1700-tallet

Gjennom de neste tjue årene går Christen Larsen igjen i de mange skattelistene fra perioden. En viktig årsak til at kongen hadde en økt frekvens på sinne innkrevde skatter skyldtes Den store nordiske krig. Mens skattekravene i mange tilfeller med-førte at gårder ble lagt øde, var de økonomiske forholdene i Skogvoll bedre. I 1712 fikk Christen og kona Inger Amundsdatter datteren Kirsten. Ved matrikuleringa i 1723 var eiendommen fremdeles et krongods taksert til 2 pund. Plassen hadde skog med brensel, men ”ringe fischeland”. Jorda hadde gode solforhold, men den var våt, myraktig og steinete. Den var derfor ansett som dårlig egnet til korndyrking. Her kunne såes 1 tønne blandkorn og ½ tønne på hvilelandet. Av middelmådig blandkorn kunne man dermed høste 1 tønne og 7 skjepper. Høydyrkinga var ellers god. Fra innmarka kunne Christen Larsen i et normalt år høste 14 lass høy. Dette ga rom for å holde 5 kyr, 2 kalver, 18 sauer og 1 hest. Hvor lenge familien drev gårdsbruk i Skogvoll vet vi ikke, men fra starten av 1750-tallet var det slutt. Årstallet 1755 markerer starten på en ny epoke i gårdens historie. Dette året ble eiendommen bygslet bort til to oppsittere, noe som for ettertida befestet flerbruksstrukturen på lnr. 250. Ved sommertinget 20. juni 1755 ble Ole Hansen tildelt bygsel på en part i Shcougvold av fogd Hysing, men bare to år etter overtakelsen ble han erstattet av Ole Olsøn. Ved høsttinget 12. oktober 1755 ble Hysings bygsel på de siste 1 pund i gården tildelt Anders Olsen. Anders var gift med Berit Sørensdatter fra Hellandsåsen i Hamarøy. Knapt ti år etter at paret overtok bygselen på gårdparten ble de skyldige i en av de mest alvorlige handlingene i Skogvolls historie.

Skogbrann

11. juni 1763 brøt den største skogbrannen i Skogvolls historie ut ved at oppsitterne på gården mistet kontrollen på en bråtebrann. Ildspåsettelsen hadde bakgrunn i at den tjukke skogen på eiendommen var til plage når husdyrene skulle på beite. Skogen var så tjukk at dyrene kunne komme langt på avveie. Berit Sørensdatter hadde derfor sett for seg at han kunne la store deler av krattskogen brenne ned, men at tømmerskogen skulle skånes. Så ble ikke tilfelle. Takket være særdeles tørt og fint sommervær, og kraftig vind, kom brannen raskt ut av kontroll. I tingboka kan vi lese at brannen varte i nesten tre dager, hvor ”ilden gikk oppover fjellryggen ungefær av lengde en fjerdings vei og av bredde 3 til 4 børseskudd”. Av lagrettsmannen ble det videre tilført at det kun var et kraftig regnskyld som forhindret brannen i å antenne nabogården Storjord.

Ved høsttinget i Lødingen i 1764 erklærte både Anders Olsen og Berit Sørensdatter at de ”nu nok skjønner at betydelig forseelse fra deres side er skjeed. Ved den anmeldte skogild, men da samme er skeed etter en gammel uskikk i bygden og vanvittighet, bad de at ingen dom over dem måtte fattes med bakgrunn i deres fattigdom og deres små umyndige barns skyld”. Deres bønner ble ikke hørt, og med klar tale til allmuen, ble familien idømt ei bot på 4 riksdaler for å ha brent ned kongens skog. Domsavsigelsen ser ut til å ha hatt preventiv effekt, for brannen i 1763 ble den siste av sitt slag i Skogvoll. Til tross for domfellelsen fikk ikke Anders Olsens større ripe i lakken enn at han 28. april 1772 ble oppnevnt som lagrettsmann ved lagtinget i Steigen.

Skogvoll selges

28. november 1787 ble den ene halvparten av jorda i Skogvoll solgt til Willum Jacobsen Lind i Kjøpsvik. 7. oktober 1788 mottok han så formelt kongeskjøte på den 1 pund store parten til 19 riksdaler. Willum drev ikke gården selv, men bygslet den videre til leilendinger. Vi vet ikke om gården var bebodd fra starten av, men fra 16. desember 1790 ble Hans Christophersen oppsitter på plassen. Hans f. 1753, var født og oppvokst i Hamarøy, og som enkemann giftet han seg i 1787 med Ellen Marie Johannesdatter fra Tysnes. Det var trolig gjennom kontakten med sine svigerforeldre at Hans kom over Lind-familiens ledige bygsel. I Skogvoll ble paret foreldre til barna; Johannes f. 1787, Christense Elisabeth f. 1791, Andreas f. 1794, og Ingbor Bertina f. 1798. Familien drev den ene parten i gården fram til om lag 1800, da de bosatte seg på Skarberg.

I løpet av 1780-tallet ble ikke bare 1 pund i Skogvoll solgt til Lind-familien. Gården opplevde samtidig at den gjenværende statseide jorda skiftet bruker. 10. mai 1786 mottok Paul Christensen fogd Arnkjels bygsel på 1 pund i ”Schougvold”. Paul f. 1747, ble gift med Anne Margrethe Amundsdatter fra Ulvika samme år som gården ble overtatt. Ekteskapsinngåelsen var Pauls første, mens Anna Maria var enke og mor til tvillingene Peder og Ane Maria Pedersen f. ca 1785. Sammen drev de gårdsdrift og fiske her uten å få felles barn.

1800-tallet

Ved folketellinga i 1801 hadde Skogvoll to oppsittere, Paul Christensen og Ane Maria Amundsdatter, og Hans Pedersen. Både Paul og Hans ble registrert som ”bonde og gaard beboer”. Dette gir oss ikke mer informasjon enn at vi må anta at den gamle driftsformen, hvor man kombinerte korndyrking, husdyrhold og utnytting av skogens ressurser, var bevart fra 1700-tallet. I 1801 var det i alt bosatt syv personer på Skogvoll. Matrikkelforarbeidet fra 1802 resulterte i følgende beskrivelse av plassen: ”Schougvold, med skyld 2 pund, har 2 opsidere. Ved gaarden ingen særdeles herligheder, derfor ansættes den til middelværdie, 66 riksdaler”. Etter lov av 17/8 1818 ble matrikkelen reforhandlet i 1820. I den forbindelse ble Tysfjord-gårdene gjennomgått mer detaljert. Forhandlingsprotokollen forteller at den 2 pund store gården hadde to bruk, som var både statens og proprietærgods. Dette vil i praksis si at lnr. 250 a fremdeles ble drevet av leilendinger under staten, mens lnr. 250 b ble drevet av oppsittere under Lind-familien i Kjøpsvik. I 1820 var utsæden i Skogvoll på ½ tønne rug og 2 tønner bygg, som ga 3 fold. Av husdyr hadde de to brukene 1 hest, 5 kyr, 2 kalver og 24 småfe. Ellers ble det nedtegnet at jordbunnen var fuktig og steinete. Utmarksbeitet var dårlig, og det fantes ikke tilstrekkelig med brensel her. Gården ble derfor gitt proporsjonstallet 6, noe som rangerer den til middelverdi blant gårdene i de ytre delene av Tysfjord.

I 1820 var Peder Pedersen oppsitter på det statseide lnr. 250 a, mens det er uklarhet om Hans Pedersen fremdeles drev lnr. 250 b. Fra 7. september 1827 var det i alle fall klart for at Sivert Nilsen skulle ta over bygselen på 1 pund i Jacob Linds bruk. Ti år senere sto plassen ledig, og 18. september 1937 mottok Johannes Nielsen Jacob Linds bygsel på 1 pund i Skogvoll. Etter denne overtakelsen finner vi at landskylda på gården ble oppjustert fra 1 pund til 1 pund 2 ort 1 skilling for hvert bruk. En konsekvens av dette ble at Peder Pedersen på lnr. 250 a måtte signere en ny avtale med staten. 13. mai 1841 ble bygselsseddelen, på vegne av staten, signert av fogd Koch.

Over de neste tiårene skulle driftsmønsteret på gården forbli uendret. Fiske og gårdsdrift var de sentrale næringsveiene. Selv om gårdsnavnet skulle tilsi at her kunne være gode forhold for tømmerdrift, hadde Skogvoll i denne perioden ingen skog av verdi. Dette kom av den fatale brannen i 1763, hvor alt verdifullt tømmer hadde gått med. I siste halvdel av 1800-tallet opplevde også her overgangen fra en normaltilstand med leilendinger til at brukerne ble selveiende bønder.

Bruksdelinger

Midtre Skogvoll (bnr. 1) og Skogvoll (bnr. 2) oppsto da gården ble delt i 1787.

Bnr. 3 Vestre Skogvoll ble skilt ut fra bnr. 1, med 0,53 mark i skyld, 12. juli 1900. Andreas Danielsen drev bruket som gårdbruker og fisker fram til 4. mars 1929, da han overdro skjøtet til sønnen Georg Andreassen for 2050,- kr. Georg ble gift to ganger, i 1928 med Hilda Hansen fra Øksnes, og i 1957 med Betty Olsen fra Skjervøy. Siden 1997 har Jan Andre Skogvoll værte eier av det 0,52 mark store bnr. 3 under gnr. 270 Skogvoll.

Bnr. 4 Skogly ble skilt ut fra bnr. 2, med 0,15 mark i skyld, 12. september 1938. Knut Andreassen var eier av eiendommen ved utskillinga og ved matrikkelutkastet over Tysfjord i 1950. Johan R. Skogvoll i Kjøpsvik har vært eier av eiendommen siden 1997.

Siden 1940-tallet har det i takt med boligetterspørselen blitt skilt ut 47 nye tomter i Skogvoll. Boligbygginga har gått i etapper, hvor 1970- og 1980-tallet skiller seg klart ut. Det har ikke blitt tinglyst nye skjøter under gnr. 270 siden 1995. I 2009 besto dermed Skogvoll av i alt 51 separate bruk og boligtomter.

Se også

• Slektshistorie for Skogvoll (Hamarøy gnr. 270).

Skogvoll (Hamarøy gnr. 270) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen