Arbeidsmobilisering

Arbeidsmobilisering var et tiltak de tyske okkupasjonsmyndighetene under andre verdenskrig planla å gjennomføre våren 1944. Målet var å skaffe arbeidskraft til de store anleggene Wehrmacht bygde.

Reichskommissariat regnet ut at det i 1944 ville mangle 20–25 000 arbeidere på anleggene. Det var et stramt arbeidsmarked, og etter at Tysklands krigslykke hadde snudd var stadig flere negative til å jobbe for okkupasjonsmakten. Fritz Johlitz i Reichskommissariat hadde i 1943 foreslått å tvangsutskrive arbeidere. Men erfaringene med dette i andre land, blant annet i Frankrike, var svært dårlige, og forslaget ble avvist.

Da det store behovet for arbeidskraft meldte seg foreslo Quisling at man skulle gå gjennom de som var registrert som arbeidsledige, årsklasse for årsklasse. Reichskommissariat forsto dette som at man burde skrive ut årsklasse for årsklasse, og planla å begynne med kullene som var født 1921–1923. Det har blitt spekulert i om Josef Terboven tolket forslaget slik for å blamere Quisling-regjeringen, som han hadde et dårlig forhold til, og at han dermed må ha forstått fra starten av at planen ikke ville lykkes.

Planene lekket ut, og vekte stor motstand. Det var stor frykt for at norsk ungdom ville bli tvangsrekruttert til tjeneste på Østfronten. Det var ikke planer om det, men enkelte hadde et slikt ønske, og oppfatningen av at det var slik var ødeleggende for planene. Motstandsbevegelsen aksjonerte mot planene ved å ødelegge hullkortmaskiner i sprengningen av Arbeidskontoret i Oslo mai 1944 og andre sabotasjeaksjoner. Det ble allikevel sendt ut en del innkallinger, men disse ble møtt med massiv boikott.

Litteratur

• Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket