Auditøren som politimester og magistrat i Horten

Denne artikkelen omhandler auditøren som politimester og magistrat i Horten. Ved midten av 1800-tallet vokste Horten – den norske marines nye hovedbase – hurtig frem til å bli et av amtets betydeligste tettsteder. Først i 1906 fikk byen imidlertid kjøpstadsstatus. Det drøftes hvordan man søkte å gi byen de nødvendige administrative styringsorganer i vekstperioden.

Det gamle ferjestedet Horten ble ladested i 1857 og kjøpstad i 1906. Tidligere hadde stedet tilhørt Borre herred, og i 1847 var det blitt lagt til det nyopprettede Mellom-Jarlsberg sorenskriveri.

En kongelig resolusjon 16.05.1849 bestemt at verftet ved Horten skulle være marinens hovedverft, og samme året var også overflyttingen av personell og materiell fra Fredriksverns verft til Horten så godt som ferdig. Horten begynte nå virkelig å anta form av tettsted. Folkemengden steg raskt, fra cirka 700 innbyggere i 1845 til cirka 2000 innbyggere i 1851. En opptelling i 1865 viste at folkemengden i Hortendistriktet var vokst til 5636 innbyggere.

Politijurisdiksjonen

Fogden i Jarlsberg sendte i junui1849 et brev til Justis- og politidepartementet og foreslo å opprette et ekstraordinært politioppsyn ved Hortens verft, da det var meget som tydet på at lovovertredelser og brudd på den alminnelige ro og orden i fremtiden ville komme til å øke betraktelig. Justisdepartementet, Marinedepartementet, amtmannen og fogden i Jarlsberg utviklet gjennom den påfølgende korrespondanse et positivt syn på at midler burde stilles til rådighet til et politioppsyn ved Horten. Borre kommune bestemte seg for bevilgninger, i første omgang med 200 spd. årlig til lønn av to politibetjenter. En kongelig resolusjon 17.05.1859 ga en løsning. Marinedepartementet ble inntil videre bemyndiget til å anvende 200 spd. årlig til et ekstraordinært politioppsyn ved Hortens verft og den nærmeste omegn. Beløpet skulle tas fra de midler som var blitt bevilget til tilfeldige og uforutsette utgifter ved marinen. Marinedepartementet ble også pålagt å føre opp et tilsvarende beløp på sitt budsjettforslag. Lensmannen i Borre skulle være politibetjentenes nærmeste foresatte en tid fremover. Allerede utpå høsten ble politioppsynet mer hensiktsmessig og kraftigere organisert gjennom daglig ledelse av en politimester ved verftet. En kongelig resolusjon 10.09.1850 ga beskjed om at auditøren i marinen heretter skulle stasjoneres ved Hortens verft. Auditøren hadde spesiell plikt til å arbeide med den militære rettspleie. Han var juridisk utdannet og måtte avlegge prøve i militær og sivil rett hos generalauditøren før han ble ansatt i en stilling. I juridiske saker var han å anse som konsulent, ved siden av at han også forberedte, administrerte og ledet rettsforhandlingene innen sin jurisdiksjon. Ifølge resolusjonen av 10.09. skulle auditøren være mønsterskriver, men han ble også pålagt sivile forvaltningsmessige oppgaver. Han skulle overta fogdens tidligere politiforretninger og fungere som politimester på stedet og i nærmeste omegn. Politijurisdiksjonen fikk følgende grenser: ”Fra Falkensteens Gaard langs Søkysten forbi Værftet til Steenbrygen ved Borre Kirke; derfra i en Linie til den sydlige Spids af Borrevandet; derfra langs dette Vand og den fra sammes nordlige Deel forbi Falkensteen gaaende Elv, og saaledes, at hele sidstnævnte Gaard tilligemed de Øer, der ligge udenfor det hele Territorium og danne Hortens Havn, komme til at høre under Hortens Politi.” Under punkt c i resolusjonen ble det inntatt en viktig klausul. Den som ble ansatt måtte finne seg i de bestemmelser som ble tatt i fremtiden med hensyn til ”denne Functions Udstrækning i local Henseende eller i Forretningernes Omfang.” Når Horten fikk garnison skulle auditøren også overta de landmilitære auditørforretninger, og når sjøkadettinstituttet ble overflyttet til Horten skulle han dessuten fungere som lærer i rettslære.

Auditørembetet

Å legge militære og sivile oppgaver til en og samme embetsmann, må sies å ha vært en uvanlig administrativ løsning. Man kjenner til at politiet i Christiania en kort tid etter 1814 ble ledet av en auditør. I 1862 fantes det også en midlertidig forening av auditør- og byfogdembetet i Drøbak. Byfogden var samtidig garnisonsauditør på Oscarsborg.

Protokollsekretær i Høyesterett H. A. Blom ble 11.01.1851 utnevnt i auditørembetet. Det første året vikarierte visstnok tidligere departementsfullmektig E. Lassen for Blom H. A. Blom døde allerede 07.01.1862, og cand.jur. Lorange som var kasserer ved verftet ble konstituert som auditør inntil videre. Med hensyn til bestyrelsen av embetet ba Marinedepartementet amtmannen om å treffe forføyninger under vakansen. Det var politimesterfunksjonen ved verftet som departementet siktet til. Amtmannen tilskrev Justisdepartementet 17.01.s.å. og uttrykte at det var klart, at amtet ikke kunne konstituere noen annen som politimester enn den som allerede var blitt konstituert som auditør, da det ikke var blitt bevilget gage for en politimester i Horten.

Ifølge forordning av 03.06.1796 skulle sorenskriveren vanligvis oppta forhør innen 24 timer etter en anholdelse. I byene hadde politimesteren som oftest domsmyndighet i mindre saker som ikke kvalifiserte til strengere straffer. I politikammerretten dømte han folk til å betale bøter. Sammen med to edsvorne lagrettesmenn styrte politimesteren eller en fullmektig forhørsretten på politikammeret. Forhøret var et ledd i etterforskningen som dannet grunnlaget for domstolenes virksomhet.

Forhørsadministrasjonen

Amtmannen skrev 13.01.1862 til Marinedepartementet og fortalte at det fra sorenskriver Nilsen i Mellom-Jarlsberg ville innløpe forslag om at auditøren måtte ble pålagt å oppta forhør, og at man derfor i påvente av en avklaring inntil videre måtte utstå med å avertere auditørembetet ledig. Dette spørsmålet hadde Justisdepartementet allerede i juni 1850 tatt opp med Marindepartementet. Justisdepartementet fastslo da at det ikke hadde innvendinger imot auditøren som forrettende politimester, men det burde aldri bli spørsmål om å overdra auditøren å oppta forhør i de forefallende justis- og politisaker. Amtmannen hadde derimot erkjent i sin betenkning 21.05.s.å. at forhørsadministrasjonen ville bli mer effektiv dersom politimesteren fikk oppta forhør, ”men troede ei at burde foreslaa det.” Den 05.05.1862 mottok Marinedepartementet gjennom amtmannen det bebudede forslag fra sorenskriver Nilsen. Sorenskriveren hevdet at auditørens pålagte forpliktelse til å fungere som politimester, ikke i Bloms embetstid var blitt forstått slik at han var forpliktet – ikke engang kompetent – til å oppta forhør. At det imidlertid i kraft av resolusjonen var adgang til å utstrekke politimesterens virksomhet også til å oppta forhør, antok sorenskriveren fremgikk av resolusjonens klausul under punkt c. Politimesteren måtte som nevnt finne seg i, at det i fremtiden kunne bli foretatt forandringer i hans embetsoppgaver.

Sorenskriver Nilsen begrunnet sitt standpunkt med at det var vanlig at politimestrene opptok såkalte preliminærforhør innen sin politijurisdiksjon. Politimesteren i Horten hadde også en tid allerede opptatt et slags preliminærforhør. Dette forhold hadde sorenskriveren gjort amtmannen oppmerksom på i brev 08.07.1861. Det preliminære forhør var egentlig en forundersøkelse hvor politimesteren benyttet seg av innkallelse og underhåndseksaminasjon av mistenkte eller oppgitte vitner. Dersom saken ble ansett som egnet til videre forfølgning fra det offentliges side, ble det rekvirert forhørsopptak hos sorenskriveren. Gjennom preliminærforhøret kunne således politimesteren forhindre at saker som ikke kvalifiserte til offentlig forfølgning ble anmeldt til sorenskriveren. Sorenskriver Nilsen trodde at for meget tid gikk til spille ved denne fremgangsmåten. Forhøret burde politimesteren foreta så godt som i sin helhet, sammen med to edsvorne lagrettesmenn som vanlig var – og forhøret skulle behørig innføres i en forhørsprotokoll. Gjenpart av forhøret kunne straks oversendes sorenskriveren som ikke behøvde særlig lang tid til å sette seg inn i hvert tilfelle. All den stund sorenskriveren bodde i Åsgårdstrand, ”7/6 Miil” fra tingstedet i Horten, hadde det ofte vært en strevsom og langsom prosess å oppta forhør. At arbeidet innen hans jurisdiksjon var ualminnelig byrdefullt, ville amtmannen kunne bekrefte ved å sammenligne kriminallistene fra de forskjellige jurisdiksjoner med sorenskriverens egne. Det var vel heller ingen by i landet med så stort innbyggertall som ladestedet Horten som ikke hadde politimester med bemyndigelse til å oppta forhør. Sorenskriver Nilsen konkluderte med at politimesteren i det hele tatt hadde lettere for å oppta gode forhør enn sorenskriveren selv. Amtmannen var på linje med sorenskriver Nilsen. Han mente at hensiktsmessigheten med å overdra auditøren i egenskap av politimester å oppta forhør, var blitt klart utredet og at resolusjonen av 10.09.1850 hjemlet adgang til dette. Tid ville vinnes, forhørsundersøkelsen lettes og sikres, og omkostninger spares. Skyss- og diettpenger til sorenskriveren ville kunne sløyfes. Erfaringene viste også at auditøren hadde tid til å oppta forhør, og at det ikke ville bli noen vesentlig forøkelse i arbeidsmengden. Forhørene burde videre opptas innenfor politijurisdiksjonens grenser, ikke innenfor ladestedets.

Karljohansverns verft

Karljohansverns verft uttalte seg om forhørsadministrasjonen gjennom to erklæringer 04.01.1og 31.05.1862, hvor verftet riktignok anså det hensiktsmessig å pålegge auditøren å oppta forefallende forhør, men ikke utenfor ladestedets grenser og verftets tilhørende øyer som dannet havnen. Det var åpenbar frykt til stede for å dra auditøren for meget bort fra hans auditørforretninger. Marinedepartementet hevdet det samme som verftet, men gikk lenger i sitt forsøk på en adekvat løsning av problemet. Departementet mente det burde tas under overveielse å tillegge auditøren godtgjørelse for den tilvekst i politimesterforretningene som ville bli en følge av den påtenkte forandring. Ved fastsettelse av godtgjørelsen skulle det tas i betraktning hvor meget forhørsutgiftene ved den eksisterende ordning gjennomsnittlig årlig beløp seg til. Justisdepartementet behandlet spørsmålet og var klar over at det var vanskelig å sette planen om overføring av forhørsadministrasjonen ut i livet, uten samtidig å sørge for en tilstrekkelig avlønning av auditør- og politimesterembetet. Av statskassen forutsatte man intet bidrag. Ved å frita sorenskriver Nilsen for forhørsadministrasjonen, ville han bli betydelig lettet i sitt arbeid. Under forutsetning av at forhørsadministrasjonen ble henlagt til auditørembetet, kunne man gjennom amtmannen oppfordre Nilsen til å erklære om han var villig til i sin embetstid og så lenge inntil det ble truffet en annen ordning av forholdet, å avgi et lønnsbidrag til auditøren. Fra amtmannen mottok Justisdepartementet 02.08.1862 sorenskriver Nilsens erklæring av 23.07.s.å., hvor han gikk inn for ordningen. For å bli fritatt for forhørsordningen skulle han utrede auditøren 150 spd. årlig. Om auditøren skulle oppebære denne godtgjørelsen for fremtiden og også etter sorenskriver Nilsens avgang, fant de sentrale myndigheter det riktigst ikke på forhånd å binde seg til. Det ville være gunstigst kun å foreta bestemmelser for den nåværende sorenskrivers embetstid.

Ladestedets grenser

Horten fikk ladestedsrettigheter ved lov 28.09.1857. Ladestedet Hortens grenser var ikke sammenfallende med politijurisdiksjonens. Bestemmelsen av ladestedets grenser skulle i det vesentlige følge det forslag som var blitt fremsatt 18.11.1853 av en kommisjon som hadde utarbeidet grensespørsmålet. Ved åstedsforretning avholdt 12. og 13.12.1857 ble grenselinjen bestemt og beskrevet. En kongelig resolusjon 30.12.1857 stadfestet grenseforretningen. Marinedepartementet mente at forskjellen mellom grensene ikke var ubetydelig. Justisdepartementet hadde mer tiltro til amtmannen og sorenskriver Nilsen som de mest ”forkyndigste” i spørsmålet, og som hevdet at grenseforskjellen ikke var alarmerende stor. Fra Indredepartementet var det i sakens anledning vanskelig å oppdrive kart som viste ladestedets grenser. Til tross for Marinedepartementets og verftets betenkeligheter med å utstrekke forhørsadministrasjonen til utenfor ladestedets grenser, fant Justisdepartementet ingen grunn til å tilrå noen innskrenkning i politijurisdiksjonenes grenser. Sistnevntes begrunnelse var at de forskjellige virksomhetsgrener som tillå auditøren som politimester, burde ha den samme lokale og geografiske begrensning. Fordelen med endringer i forhørsadministrasjonen syntes ikke til fulle og ville bli oppnådd hvis den ikke ble henlagt til hele politijurisdiksjonen under auditøren. På marinens budsjett for året 1863 ville dessuten mønsterskriverforretningene bli foreslått atskilt fra auditørembetet, hvilket betød at auditøren ble spart for en del arbeide. Denne arbeidsbesparelsen kunne på sin side komme forhørsadministrasjonen til gode. Det faktum at politijurisdiksjonenes grenser var noe videre enn landegrensene, trodde ikke Justisdepartementet etter en helhetsvurdering kunne være avgjørende for ikke å gjennomføre den påtenkte ordning.

Mønsterforretningene

Karljohansverns verft og Marinedepartementet så det uheldig at auditøren samtidig var mønsterskriver og politimester, og ønsket å fraskille mønsterskriverforretningene fra embetet. Mønsterskriverforretningene besto vesentlig av oppgjør med og avklarering av det utkommanderte faste og utskrevne mannskap til krigsfartøyene Omfanget av denne tjenesten var varierende. Somme tider var auditøren påkalt som mønsterskriver mens han samtidig var ønsket som politimester. På dette grunnlag ønsket verftet å overdra mønsterskrivertjenesten til en annen av verftets funksjonærer, nemlig verftskassereren. Auditørens arbeidssituasjon ville komme til å tegne seg for krevende dersom embetet ble pålagt de planlagte juridiske forretninger – forhørsadministrasjonen – og fogdens tidligere magistratsforretninger som det også var tale om. Auditørens inntekter burde ikke settes ned dersom mønsterskriverforretningene ble fraskilt. På marinens budsjett for 1863 ble kassererens lønn ført opp med et tillegg med 216 spd., hvilket betød en inndragning av en av verftets kopistposter. Fraskillingen av mønsterskriverforretningene ble gjort avhengig av Stortingets godkjenning. Ved kongelig resolusjon 06.03.1863 ble det foreslåtte beløp bevilget.

Den 06.06.1863 kom de forventede endringer av bestemmelsene om auditørembetet. Den kongelige resolusjonen avvek ikke uvesentlig fra resolusjonen fra 1850. Mønsterskriverforretningene skulle fraskilles auditørembetet og verftstjenesten kunne motta 216 spd. årlig for denne tjenesten. Foruten at auditøren skulle utføre de egentlige auditørforretninger i marinen, med hensyn til hvilke han måtte finne seg i eventuelle forandringer og nye bestemmelser som ble tatt, ble han pålagt å forrette som garnisonsauditør ved garnisonen i Karljohansvern. Auditøren skulle forrette som politimester i Horten og i sammes nærmeste omegn, med plikt til å oppta forhør i justis- og politisaker. Politijurisdiksjonens grenser fra 1850 ble også opprettholdt. Han skulle motta en godtgjørelse på 150 spd. årlig av den for tiden ansatte sorenskriver i Mellom-Jarlsberg, som på sin side ble fritatt for forhørsadministrasjonen. Dette så lenge det ikke ble foretatt en annen ordning av forholdet. Punkt d i resolusjonen påla auditøren å utføre de bebudede magistratsforretninger i ladestedet Horten. Etter sjøkadettinstituttet flytting til Karljohansvern skulle han også fungere som lærer i rettslære.

Forbehold

Spørsmålet om å la Horten bli kjøpstad hadde vært oppe til debatt flere ganger i årenes løp. Ble ladestedet kjøpstad kunne det komme på tale å ansette en særskilt embetsmann som overtok den sivile embetsmyndighet. Justisdepartementet reflekterte i denne forbindelse over et fastlønnet byfogdembete med samme forretningskrets som i de mindre byene uten særskilt politimester. I resolusjonen av 06.06.1863 ble det tatt forbehold om mulige endringer i auditørembetet. Auditørens virkeområde kunne komme til å bli sterkt beskåret. Bestyrelsen av distriktsfengslet ble henlagt til auditøren fra 02.01.1864. Det var etter forholdene en praktisk løsning – verken sorenskriveren eller fogden bodde i Horten. Justisdepartementet og amtmannen var enige om at bestyrelsen var lite besværlig, og den kunne overdras auditøren uten godtgjørelse.

Magistratsforreningene

Da Horten ble ladested ved lov i 1857, var det ifølge denne lov § 5 Kongen som bestemte hvem magistratsforretningene skulle overdras til. Amtmannen hadde henstilt til Marinedepartementet om å gå inn for at kassereren ved Karljohansvern cand.jur. Lorange burde få magistratvirksomheten i Horten. Departementet samtykket ikke i dette og amtmannen anbefalte i stedet underrettssakfører J. Riser som magistrat. Riser erklærte seg villig på betingelse av at han fremdeles fikk anledning til å praktisere som sakfører, og kongelig resolusjon 23.12.1857 overdro ham også magistratsforretningene i Horten. Da Horten hørte under landets jurisdiksjon hadde magistraten intet å bestille med skifteretten eller brannretten – i hvilke retter magistraten i kjøpstedene var medlem. Heller ikke kunne magistraten vel sies å være ansatt i politiets tjeneste og således ved sakførerlovens § 5 være utelukket fra sakførervirksomhet. Magistratens virksomhet i Horten ville i det vesentlige bestå i å utstede borgerbrev og å delta så godt som i alle kommisjoner. I enkelte tilfeller kunne han tas i ed. Han skulle bestyre valg av formenn og representanter. Visstnok syntes det mindre passende at slike forretninger ble overdratt en sakfører, men i lovgivningen fantes det ingen hindring mot en slik ordning.

J. Riser tilskrev amtmannen 14.11.1859 og frasa seg utførelsen av magistratsforretningene i Horten. Amtmannen opprettholdt imidlertid et ønske om at Stortinget burde bevilge 150 spd. av statskassen til årlig lønn for magistraten. Hittil hadde Riser ikke fått annen godtgjørelse for utførelsen av magistratsforretningene enn de ubetydelige sportler som var forbundet med disse. Han erklærte seg likevel villig til å bli i stillingen ennå en tid for å vente på en avklring. Indredepartementet gikk inn for å anbefale bevilgningen på 150 spd. årlig, noe departementet mente det heller ikke var synderlig utsikt til å oppnå. Departementet antok at dersom magistratsforretningene med de tillagte sportler ikke kunne bli utført på en måte som ladestedet var tjent med, måtte det i alminnelighet være kommunens sak å prøve og bøte på forholdet. I anledning en søknad fra Riser om fast lønn som magistrat, hevdet Hortens formannskap at beskaffenheten av de forskjellige kommunale anliggender i fremtiden ville gjennomgå en så vesentlig forandring, at de sannsynligvis måtte forbindes med en høyere avlønning enn det for øyeblikket var tale om, og spørsmålet ble derfor utsatt.

Ifølge kongelig forordning 04.11.1841 var så vel fogden som sorenskriveren forpliktet til å overta magistratsforretningene. Indredepartementet fant, at etter forretningenes art, og da det var ”3/8 Miil” fra Horten, var det riktigst å overdra magistratsforretningene til denne. Det var en ulempe at magistraten ikke bodde i Horten, men dette innebar ikke ukjente administrative vanskeligheter, hevdet departementet. Ulempene var i alle fall ikke så betydelige at de påkalte oppofrelse fra statskassens side. Den kongelige resolusjonen som fulgte 04.01.1860 gikk heller ikke inn for å fremsette forslag til Stortinget om bevilgning til lønn til Hortens magistrat. Det ble bestemt at magistratsforretningene inntil videre skulle overdras fogden i Jarlsberg, J. Nicolaysen.

I mars 1862 gjorde J. Nicolaysen formannskapet oppmerksom på at han ønsket å bli fritatt som magistrat. Fogden begrunnet sin fratreden med at han bodde for langt fra Horten, og skulle han være i stand til å styre sitt fogdembete forsvarlig ble det liten tid til overs for magistratsforretningene. Han tilføyde at magistratsinntektene hadde vært meget flytende, i 1860 utgjorde de 82 spd. og i 1861 37 spd. Amtmannen hadde forståelse for dette synspunktet og gikk inn for at magistratsforretningene burde overdras auditørembetet på samme vilkår og i samme omfang som de hadde påhvilt fogden. Han hevdet videre at magistratsforretningene verken var så mange eller byrdefulle at de ville forvolde synderlig mer arbeide. Det var ønskelig at magistraten likesom auditøren bodde på stedet. Indredepartementet delte amtmannens syn, likeledes formannskapet, Marindepartementet og Justisdepartementet. Den kongelige resolusjonen av 06.06.1863 fastsatte at auditøren skulle overta ladestedets magistratsforretninger og motta de inntekter som fulgte med disse. Den 26.09.s.å ble konstituert auditør C. C. Schmidt ved Fredriksvern verft utnevnt til auditør i Horten.

Auditør Schmidt

I februar 1883 fikk sorenskriver Nilsen innvilget pensjon. Embetet sto ledig. Som en følge av dette skulle lønnsbidraget til auditøren fastlagt i 1863 bortfalle og forhørsadministrasjonen gå tilbake til sorenskriveren. Fortsatt å pålegge auditøren i egenskap av politimester å oppta forhør uten noen særskilt godtgjørelse, var det hjemmel for i resolusjonen av 10.09.1850. Å oppta forhør uten kompensasjon syntes imidlertid de sentrale myndigheter ville være urimelig. Man mente ikke å ha adgang til og forplikte den nye sorenskriveren til å utrede lønnsbidrag av sin gage, ei heller å redusere dennes gage med et tilsvarende beløp. Med godt håp om å få bibeholdt ordningen med forhørsadministrasjonen fra 1863, ble forslag om bevilgning av 600 kr. Årlig som tillegg til avlønning av politimesterembetet lagt frem for Stortinget. I juli 1883 ble beløpet innvilget. Året etter sluttbehandlet Stortinget det omdiskuterte bidragsspørsmålet, og bevilget ved kongelig resolusjon 04.07.1884 auditør C. C. Schmidt så lenge han opptok forhør en årlig godtgjørelse av 600 kr. Lønnsbidraget ble gjort personlig.

Auditør C. C. Schmidt døde 20.01.1888 og i hans sted ble konstituert sønnen O. M. Schmidt. Denne ble gjort oppmerksom på at lønnsbidraget fra statskassen kun hadde vært knyttet til den forrige auditør personlig og at bevilgningen nå var bortfalt. Forsvarsdepartementets marineavdeling ønsket 14.02.s.å. Justisdepartementets uttalelse om den situasjon som hadde oppstått. I sitt gjensvar hevdet departementet at det ikke lenger var tilstrekkelig grunnlag til å fremme forslag om fortsatt godtgjørelse, all den stund lov om rettergangsmåten i straffesaker av 01.07.1887 snart ville tre i kraft. Etter den tid ville det igjen påligge sorenskriveren i Mellom-Jarlsberg å oppta forhør i justis- og politisaker.

Omorganisering av den militære rettspleie

Den 02.03.1889 ble det bestemt at det ledige auditørembetet ved Karljohansvern verft ikke skulle besettes fast, men ”at de embetet tilliggende forretninger” inntil videre skulle bestyres av den som Forsvarsdepartementet konstituerte. Resolusjonens premisser hvilte på auditøretatens og den militære rettspleiens mulige omorganisering – som ennå ikke hadde funnet sin løsning. Fullmekig N. T. Kokkin ble 21.03.s.å. konstituert til inntil videre å fungere som auditør ved Karljohansverns verft.

Flere kommisjoner hadde arbeidet med forslag til endringer av den militære rettspleie. I 1900 ble det gjennomført en omorganisering. For marinens del overgikk verftsstyrelsen i Horten fra å være militær til sivil, og i følge det nye lovverket ble blant annet betegnelsen auditør byttet ut med krigsadvokat. Den nye lov om rettergangsmåten i militære straffesaker 29.03.1900 hadde atskilt påtalemyndigheten og domsmyndigheten. I det hele tatt, krigsadvokatens endrede oppgaver i marinen krevde at det ble utarbeidet en ny instruks for disse, mens de tidligere forvaltningsmessige oppgaver som auditøren hadde utført i Horten, fremdeles skulle forbli de samme under det nye krigsadvokatembetet. I dette siste henseende kunne krigsadvokaten betraktes som en forlengelse av auditøren. Auditør N. T. Kokkin ble 223.06.1901 konstituert som krigsadvokat i marinen.

I de større byene var forvaltnings- og justisoppgavene fordelt på forskjellige embetsmenn – henholdsvis magistrat, byfogd og politimester. I praksis fantes det muligheter til å avvike denne tredelingen, og især var det i de indre byene og ledestedene valgt administrative løsninger som delvis kombinerte og forente oppgavene på en og samme embetsmann. Oftest var byfogden både politimester og magistart, eller så delte han politioppgavene med magistraten. I de byer hvor det ikke var opprettet byfogdembete, kunne sorenskriverens jurisdiksjon utvides til også å gjelde for byen.

Exit krigsadvokaten

Horten ble kjøpstad ved lov 07.04.1906. Loven fremtvang en ny ordning av embetsverket i Horten. I Justisdepartementets foredrag som lå til grunn for loven, gikk departementet ikke inn for å opprette byfogdembete i Horten. De påtenkte bestemmelsene i resolusjonen fra 1863 ble ikke helt satt ut i livet. En kongelig resolusjon 22.12.1906 bestemte at sorenskriveren i Mellom-Jarlsberg, som bodde i Horten, inntil videre skulle fortsette å utføre de forretninger som han allerede hadde forestått innen ladestedet. Han skulle være dommer, byskriver, notarius publicus og skifte- og auksjonsforvalter. Fogden i Jarlsberg skulle forestå skatteinnkreving og beregning av brannkontingent, og krigsadvokaten skulle fremdeles være politimester og magistrat, samt utføre rådstueskriverforretningene. Krigsadvokaten hadde tilrådet Justisdepartementets forslag som lå til grunn for kjøpstadsloven. Om ikke lang tid ville loven om delvis omordning av det sivile embetsverk fra 1894 bli innført i amtet, og krigsadvokat Kokkin hadde tro på som den beste løsning inntil videre ikke å gjøre forandringer i krigsadvokatens embetsplikter.

Som følge av planen om omordning av det sivile embetsverk, ble Horten 02.07.1910 lagt til det nyopprettede Nord-Jarlsberg politimesterembete. Ved kongelig resolusjon 07.10.s.å. ble magistrats- og rådstueskriverforretningene overdratt politimesteren. Krigsadvokatens midlertidige føring av handelsregisteret skulle overtas av sorenskriveren i Mellom-Jarlsberg. Fra da av kunne ikke krigsadvokaten – som en forlengelse sv auditøren – ses å ha flere sivile forvaltningsmessige oppgaver i Horten.

Kilder

• Statsarkivet i Kongsberg: Nord-Jarlsberg politikammer: Kopibok nr. 1 Horten. Journal nr. 1 for Horten. Forhørsprotokoll nr. 1 for Horten.
• Jarlberg og Larvik amt. Justisvesent. Diverse. Pakke nr. 3 og nr. 8.
• Arkivportalen: [http://www.arkivportalen.no/side/sok/avansert?handling=sok&soketype=ARKIV&sokeVerdi=Horten+magistrat&handling=sok&depotinstitusjonId=&_arkivNivaer=on&_arkivNivaer=on&_arkivNivaer=on&_arkivMedium=on&_digitalisert=on&landKode=&samfunnsSektorId=&_publiseringsdatoSortering=on&treffPerSide=20

http://www.arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-a1450-04000000001067 søk på Horten magistrat].

Litteratur

• Rolf Baggethun: Horten. Fergetedet som ble marinestasjon og by. Horten 1960.
• Joh. Beck: Horten. Kort omrids av stedets historie. Kristiania 1909.
• Joh. Beck: Fra Hortens og verftets historie. Horten 1896.
• F. Valen-Sendstad: For lov og rett i 200 år. Oslo politis historie. Oslo 1953.
• L. Juhasz: Christianias administrasjon omkring 1814 – byfogden og politimesteren. St.Hallvard nr 2/3 1978.
• J. Krokmoen: Litt om det militære rettsvesen i Norge i eldre tid. Norsk arkivforum nr. 3 1980.
• Alf Kiil: Arkivkunnskap. Oslo 1969.
• Norsk historisk leksikon . Oslo 1974.
• Departementstidende 1860, 1863 og 1907.
• Love, Anordninger m.v. (Bull, Vogt).
• Norsk lovtidende.

Artikkelen er skrevet av Sigurd Rødsten, Statsarkivet i Oslo. Tidligere publisert i Vestfoldminne 1981. Vestfold historielag.

Artikkelen er brukt hos cand.jur. Geir-Otto Johansen: ”Generaladvokaten og det militære rettsvesen.” Militærjuridiske småskrifter 12, 1997. Kildehenvisning og fotnote.