Blasonering
Blasonering er en metode og et sett regler for å beskrive og definere innholdet i heraldiske våpen. Beskrivelsen i blasoneringen angir hvilke farger (tinkturer) og figurer som er i våpen, og hvordan farger og figurer er satt sammen, f.eks. «På raud botn to krosslagde gulløkser med gullkrone over» for Hordaland fylkeskommune (i kgl.res. 1.12.1961). Kjernen i blasoneringen kalles også et våpens innhold, i motsetning til et våpens form som er den enkelte avbildningen.
For å sikre at blasoneringen er entydig følges et rigid system for setningsbygning og tegnsetting, terminologi, elementenes rekkefølge og plassering. Blasoneringen skal være så kortfattet som mulig og samtidig inneholde alle nødvendige opplysninger. Under bildene på denne siden er det gitt blasoneringer for våpenene. Moss' kommunevåpen er «i rødt gull kråke». Dette forteller at det skal være en rød bakgrunn med en kråke i gull. Fargene skal være klare; den røde skal ikke være rosa og heller ikke så mørk at den går over mot lilla eller svart. Gull gjengis av praktiske grunner ofte som gul, som da ikke skal være så lys at den går over i hvitt og ikke så mørk at den blir oransje. I det andre eksempelet, «i grønt sølv greip», kan sølv også gjengis som hvit.
Som «figurer» i våpen regnes både alminnelige figurer, f.eks. kors, dyr, planter, fantasivesener, og geometriske inndelinger, «heroldsfigurer», f.eks. delinger (vannrett), kløvninger (loddrett) og kvadrering (firedelt). Som tinkturer regnes særlig gull, sølv, rødt, blått, svart, grønt og purpur. I blasoneringer brukes bare disse ordene, uten å angi noen fargenyanser e.l. I våpen brukes også pelsverk som gråverk (foreslått for Svalbard) og hermelin (kongevåpenets våpenkappe, Ørskog kommune og hertugdømmet Bretagne) .
Avbildningen og den fysiske utformingen av farge- og figursammensettingen i et våpen kan variere med tidens smak og behag og med materialene som brukes. Men da forutsatt at utformingen er trofast mot blasoneringen og de heraldiske konvensjonene for stilisering av farger og figurer. I middelalderen og i nyere tids offentlige våpen i Norge er stiliseringen ganske streng. I såkalt «heraldisk stil» legges det vekt på det enkle og karakteristiske i fargene og figurene, uten perspektiv og skyggelegging.
De eldste blasoneringene man kjenner er på normannerfransk fra 1200-tallet og finnes i våpenruller. I disse rullene ble våpen for adelen ofte tegnet, men det var blasoneringen som var den egentlige definisjonen. Etterhvert begynte man å skrive lengre beskrivelser, men da heraldikken fikk en mer akademisk tilværelse fra 1800-tallet, ble det vanlig å gå tilbake til den formelle, kortfattede formen. Dette ble enda mer konsekvent og strengt praktisert i Norge fra ca. 1937, da riksvåpenet ble fastsatt og gitt en ny, forenklet blasonering.
Norske kommuners og fylkeskommuners våpen blir i kgl. res. godkjent og fastsatt i form av blasoneringer. Tegningene som er vedlagt godkjenningene er å anse som eksempler på hvordan våpnene kan avbildes på korrekt måte. Dette betyr at det ikke er bare en eneste korrekt fargenyanse innenfor den tillatte spennvidden, selv om de fleste kommuner vil insistere på en helt spesiell nyanse. Det er heller ikke bare en eneste måte å gjengi figurene på, f.eks. er skjoldet i Norges riksvåpen heraldisk det samme, selv om utformingen varierer i de offisielle versjonene av 1844, 1905, 1937 og 1992. Greipet i Snillfjords kommunevåpen som er avbildet her, ville vært like korrekt om det hadde vært fremstilt som en stilisering av et moderne greip med fire tenner.
Kilder
- «Blasonering» på no.wikipedia.org