Byløkke
Ei byløkke eller bare løkke var opprinnelig en jordbrukseiendom som ble utskilt fra en bys takmark, det vil si området som var eid av byen og satt til side som jordbruksareal for å fø befolkningen. Mens alle borgere kunne bruke fellesområdene i bymarka, var løkkene leid ut til enkeltpersoner, normalt mot en løkkeskatt. Etter hvert begynte man å selge løkker til privatpersoner, og på de største satt det til tider husmenn.
I Christiania hadde borgermester Laurits Rud ei løkke som skal ha vært på over hundre dekar. Fra 1700-tallet ble mange løkker omgjort til landsteder, og utover på 1800-tallet ble det vanlig å utparsellere tomter. Det er derfor få slike løkkeeiendommer som er bevart annet enn som navn på veier og strøk. Et av unntakene er St. Hanshaugen park i Oslo, som ble lagt ut som park tidlig på 1800-tallet.
Ordet løkke brukes også som betegnelse på åpne eiendommer som har blitt brukt som leke- og ballplasser. Dette ble vanlig i nyere tid, etter at de egentlige løkkene hadde forsvunnet.
Se også
Kilder
- Sprauten, Knut: «Byen flyttes» i St. Hallvard nr. 4/1988
- Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010