Christiania Borgerlige Brandkorps
Christiania Borgerlige Brandkorps ble oppretta i 1714. Foranledninga til dette var bybrannen året før, da 12 bygårder ble flammenes rov. Det ble oppretta en brannmesterstilling, og man hadde brannvakt på 20 til 24 mann som hadde døgnvakt. Fra 1718 holdt de til i Kortegården ved Stortorvet. Alle borgere var tjenestepliktige.
I 1856 sto Brannvakten i Karl Johans gate ferdig, og korpset tok denne i bruk. Under bybrannen i 1858 sto flere gårder i brann før slukningsarbeidet kunne begynne, og det kom høyrøsta krav om et profesjonelt brannkorps. Det ble påpekt at borgerkorpset mangla alt et velfungerende brannkorps trengte: Rask reaksjonsevne, strukturert handling og godt utstyr. Det lå en viss ironi i at korpsets hovedkvarter lå så tett på brannen at veggene må ha blitt svidd, og allikevel klarte de ikke å reagere i tide.
En del av årsakene til at det var så mange problemer forbundet med korpset kan nokså lett identifiseres. Selv om frivillige brannkorps har gjort og gjør en stor og profesjonell innsats i brannbekjempning er det under forutsetning av at de har en profesjonell ledelse, god trening og skikkelig utstyr. I Christiania Borgerlige Brandkorps mangla dette. I 1807 hadde man utvida ordningen slik at arbeidere kunne bli utskrevet til tjeneste sammen med håndverkersvennene, og i 1844 var hele 1783 menn knytta til korpset. Dette er rett og slett for mange; det var ikke mulig å opprette gode kommunikasjonslinjer, brannmennene kjente hverandre ikke og ansvar ble pulverisert. Trening var det også fint lite av. Dette går ut over reaksjonsevnen, og det levner lite rom for strukturert handling. Mannskapene var fordelt på fire kvarterer, inndelt etter de fire himmelretningene. Hvert kvarter hadde en slukningssprøyte. Brannmennene skulle møte når de hørte brannskuddene fra Akershus. Når de endelig var samlet måtte hester rekvireres, for korpset hadde ikke egne hestespann. Dette måtte nødvendigvis ta så mye tid at man allerede når mannskapene var klare til innsats bare ville være i stand til å hindre spredning; for huset som hadde tatt fyr ville det være for sent.
Strukturen i korpset gjorde det også vanskelig å få til god samhandling. De fire kvarterene var delt i tre underkorps: Sprøitekorpset, Nedbrydningskorpset og Vandlangingskorpset. Kommandolinjene for disse var vage, med et løst hierarki og lite erfaring blant lederne. Brannslokking var og er et farlig arbeid, og den eneste måte å overvinne motviljen mot kaste seg inn i det er god trening og en klar struktur der hvert medlem av styrken vet hva som må gjøres eller raskt kan få og følge ordre. Rundt 1700 mann uten erfaring, uten ledelse og uten skikkelig utstyr skaper kaos, ikke struktur.
Det var heller ingen som kunne ta et skikkelig ansvar for å fornye utstyret. Rundt midten av 1800-tallet fantes det nye slokkingsredskaper, ikke minst dampsprøyta som det profesjonelle brannvesenet raskt tok i bruk. I 1858 var korpset avhengig av menneskekjeder som langa bøtter med vann til pumpene. Først måtte bøttene hentes, og så ble store deler av vannet sølt ut på veien til pumpa. Det var branndirektøren som hadde det overordna ansvaret for dette, og de ble valgt blant de rikeste forretningsmennene. Kløktige personer, men uten brannmannserfaring. Det ble gjort en del mindre endringer, men ingen av dem ser ut til å ha satt seg inn i hvilke nyvinninger som fantes. Det profesjonelle brannvesenet stilte også krav til infrastrukturen, ved å kreve solide jernrør i vannforsyninga slik at de var sikra trykk til slangene. I 1858 sprakk trerørene da vannposter i andre deler av Kvadraturen ble plugga igjen for å gi bedre trykk i brannkvartalene. Ansvaret for dette kan selvsagt ikke utelukkende legges på brannkorpset og direktøren, men det er betegnende at det ble en voldsom fortgang i tilpassinga til brannvesenets krav etter at den profesjonelle styrken var oppretta.
Det profesjonelle korpset, Christiania brannvesen, ble oppretta i 1861, med hovedbrannstasjon i Brannvakten og etter hvert understasjonene Grønland brannstasjon og Sagene brannstasjon. Det borgerlige brannkorps fungerte en tid side om side med dette, men i løpet av 1870-åra ble det profesjonelle korpset utvida fra de opprinnelige 36 brannmennene, og det ble oppretta flere brannstasjoner. Under Balkebybrannen 1879 ble borgerkorpset kalt ut. De gjorde da en god innsats, men tiden hadde allikevel løpt fra korpset, og det ble aldri mer kalt ut.
Kilder
- Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010
- Nordby, Børre: «Storbrannen i 1858: Christiania brenner!» i St. Hallvard nr. 3/1980